Silje Løkeng:
Silje hadde akkurat passert 40 da hun fikk den tøffe beskjeden
I 2019 klarte ikke Silje å gå lenger enn til sin egen postkasse, men i mai i år la hun 570 kilometer bak seg da hun krysset Grønlandsisen. – Jeg har aldri følt meg så sterk som da jeg kom av isen. Da kjente jeg at kommer det et tilbakefall, så håndterer jeg det også, sier hun.
Med dokumentarfilmskaperen Petter Nyquist bak kamera og polfarer Liv Arnesen som mentor, la sandnessjøværingen Silje Løkeng (45) og tre andre brystkreftoverlevere fra Sverige, Danmark og Grønland ut på en 570 kilometer lang tur over Grønlandsisen.
Formålet var å fokusere på og få støtte til brystkreftsaken. Turen ble kalt Expedition Pink Ribbon.
– Selv om jeg elsker å være i naturen, har jeg aldri hatt noen ekspedisjonstrang. Men jeg visste at skulle jeg få satt søkelys på brystkreft og Rosa sløyfe-aksjonen, måtte jeg gjøre noe ekstraordinært, sier Silje Løkeng til Her og Nå.
Expedition Pink Ribbon
Siden 2020 har Silje jobbet utrettelig for å få støtte, oppmerksomhet og dele sin kunnskap om brystkreft. Ideen til turen over Grønlandsisen startet med et ønske om å gi noe tilbake etter at Silje selv overlevde brystkreft.
– Jeg kjente på et behov for å gi tilbake! Uten forskningen, uten at noen hadde gått foran og kjempet for mine rettigheter, hadde jeg kanskje aldri fått den behandlingen jeg fikk. Da ville jeg heller aldri kunnet gå denne turen, poengterer 45-åringen.
«Alle har sin sydpol» på Altibox fra 25. oktober. Du kan lese mer på Instagram-kontoen expeditionpinkribbon. Her tar Silje seg en liten pustepause i isødet. Foto: Privat
I mai krysset derfor Silje og teamet hennes Grønlandsisen i kampen mot brystkreft, og nå i slutten oktober kan man følge denne reisen i dokumentarserien «Alle har sin sydpol» på Altibox. Serien er filmet av Petter Nyquist.
– Turen ble tøffere enn det jeg forventet. Vi hadde veldig dårlig vær. Solen så vi tre ganger i løpet av de 28 dagene vi gikk. Pulken veier 70 kilo og vi startet med å gå opp brefallet.
– På dag tre tenkte jeg at dette er helt sinnssykt. Det var så tungt. Og så begynte jeg å lure på om jeg kunne klare dette i 25 dager til, forteller Silje.
Hun innså raskt at hun måtte ta én dag av gangen, noen ganger kanskje bare fokusere på å komme gjennom den neste timen. Men den overordnede motivasjonen lå i formålet med turen.
På pulkene var det skrevet nesten 600 navn på mennesker med sterke historier. Noen av navnene var mennesker som hadde tapt kampen mot kreften, andre var navn på noen som kjemper for livet.
– Gjennom navnene på pulkene fikk vi så mange historier som gjorde det ekstremt meningsfylt å gå over isen. Vi gjorde det for å redde liv. Dersom vi ved å gå over denne isen reddet ett liv, så vil det være verdt alt strevet.
– Da jeg begynte å slite, var det egentlig bare å se ned på pulken for motivasjon. Jeg visste at mens jeg gikk der, satt noen og fikk cellegift rett inn i blodårene, forteller hun.
Les også: Tøff tid for Eli Rygg: – Jeg har ikke lyst til å dø i morgen. Men jeg vet at døden kommer
Fikk brystkreft
Det var i 2019 Silje sjekket brystene sine og kjente en kul. «Det er nok bare en ufarlig cyste», tenkte hun. Hun var jo både frisk og sprek.
– Jeg hadde akkurat feiret 40-årsdagen min da jeg fikk beskjed om at det var kreft. «Er det nå jeg skal dø?» tenkte jeg. Det var akkurat som om livet passerte i revy og hele verden raste sammen, minnes Silje.
Kreften ble oppdaget tidlig og prognosene var gode. Silje måtte fjerne det ene brystet og fikk hormonbehandling i stedet for cellegift og stråling. Brystet ville bli rekonstruert samtidig som de fjernet de tre svulstene.
– De skulle fjerne innholdet i brystet og sette inn et implantat. Men siden hele brystet var affisert, kuttet de så langt ut mot huden, og det resulterte i at huden døde. Da jeg løftet dynen etter operasjonen, fikk jeg sjokk da jeg så at det bare var ett bryst igjen, forteller hun.
Silje var ikke forberedt på å miste brystet. De fant også ut at hun hadde forstadier til livmorhalskreft og måtte fjerne både livmor og livmorhals.
– Jeg taklet det å miste brystet veldig dårlig. Etter at jeg også fjernet livmor og livmorhals, følte jeg at alt av kvinnelighet var røsket ut av meg, beskriver hun.
Les også: (+) Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Ble satt på hormonmedisiner
Hormonmedisinen hun ble satt på var en påkjenning for kroppen. Silje følte at hun ikke lenger var seg selv.
– Jeg kastet opp og var skikkelig dårlig. Jeg så helt vanlig ut på utsiden, men på innsiden var alt knust. Jeg hadde mistet selvtilliten og selvfølelsen. Jeg følte meg som et skall av den jeg hadde vært, forteller hun åpenhjertig.
Silje snakket ikke med noen om hvordan hun hadde det. Tenkte det ville nok gå over av seg selv.
– Jeg delte ingenting – jeg sa ikke noe til familien, til venner eller til kolleger. Jeg hadde en forestilling om at dersom jeg latet som om ting var bra, ble det bra til slutt.
– Når folk kom bort til meg og sa «du ser jo så fin ut», gjorde det bare vondt å kjenne at ingen skjønte hvordan jeg hadde det, forteller 45-åringen.
Silje var i dårlig form, både fysisk og mentalt. Hun gikk på jobb, hun tok vare på familien sin, men hodet var ikke med.
– Jeg klarte å være fysisk til stede, men jeg klarte ikke være der mentalt. Jeg hadde nok med å puste. Jeg hadde så mye angst at alt bare var vondt. Jeg fryktet tilbakefall, men mest av alt fryktet jeg at livet ville bli sånn som det var da, forteller hun.
Les også: Anita Skorgan åpner opp: – Det har vært såpass stor jobb at jeg holdt på å segne om
Ønsket ikke å leve
Det er kanskje først når du når bunnen at du blir tvunget til å gjøre en endring. Slik var det i hvert fall for Silje.
– Jeg hadde ikke lyst til å leve mer. Jeg gikk forbi elva i Kongsberg hvor jeg bor, og hadde egentlig bare lyst til å hoppe uti. Bare bli ferdig med det! Jeg kjente at alt var mørkt og trist, men det er også da jeg skjønner alvoret. At jeg må gjøre noe.
Silje jobber til daglig som personalrådgiver. Hun vet mye om hva som skal til for at hode og kropp skal ha det godt. Hun bestemmer seg for bevegelse i naturen. I tillegg kontakter hun både psykolog og coach.
– Jeg gir meg selv en 365-dagers utfordring. Jeg skal gå tur hver eneste dag i et helt år. Jeg starter med å gå til postkassen, så til lyktestolpen. For hver dag går jeg litt lengre.
– Jeg kjenner hvor godt det gjør meg, det å ha tid kun til meg selv. Det å være ute i naturen. I hverdagen er man kollega, venninne og mamma – da er det lett å glemme seg selv, mener hun.
Silje startet en Instagram-konto hvor hun legger ut et bilde og skriver sine daglige refleksjoner. Kontoen ble opprettet for hennes egen del, men snart strømmer følgerne til.
– Alle møter utfordringer i løpet av livet. Det å møte på en vegg og måtte stake ut en ny kurs er det nok mange som kjenner seg igjen i. Jeg måtte rekalkulere meg selv, endre kurs og fortsette videre. Det var gjennom disse turene jeg fikk tid til å prosessere tanker og følelser.
Les også: (+) Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
28 dager på is
Turene ble stadig lengre. Hun gikk snart over til å ta med seg telt og overnatte. Noen ganger over flere dager.
– Jeg fant ut at jeg klarer mye mer enn jeg tror. Jeg var litt redd de første gangene jeg overnattet ute, men frykten jeg kjente handlet om mye mer enn mørket.
– Det handlet om frykten for tilbakefall, frykt for kroppen min, frykt for at jeg ikke så bra ut. Jeg hadde så mange ting som jeg var redd for, men det gikk fint, og det ga meg selvtillit, forklarer Silje.
Da hun gikk over Grønlandsisen, kjente hun hvor langt hun hadde kommet. Hun kjente på takknemligheten for livet og for å få lov til å bidra til at flere overlever.
– Turen var fysisk krevende, men også magisk. Vi følte oss veldig privilegerte. Vi representerte alle som går gjennom eller har gått gjennom brystkreft. Vi følte aldri at vi gikk alene.
– Gjennom Instagramkontoen Expeditionpinkribbon følte vi energien fra alle som heiet oss frem. Det ble en spesiell tur. Det å få lov til å prosessere og bearbeide i 28 dager på en is var veldig fint.
Gikk 570 kilometer
Til tross for å ha tilbakelagt 570 kilometer, har Silje sjelden følt seg bedre enn da hun kom i mål på Grønland.
– Jeg har aldri kjent meg så sterk som da jeg kom av isen. Da kjente jeg at dersom det kommer et tilbakefall, håndterer jeg det også. Kroppen tåler mye mer enn vi tror. Jeg har mindre frykt enn før.
– Jeg kan ennå få litt sjokk når jeg ser meg i speilet og ser at jeg mangler et bryst, men jeg er frisk og fin. Jeg har bestemt meg for å eie kroppen min akkurat slik den er, understreker 45-åringen.
Silje tror at det er en mening med at akkurat hun fikk brystkreft. Sykdommen har gjort henne til et bedre menneske.
– Jeg har blitt rausere og fått en dypere forståelse for hva folk står i etter at jeg var syk. Jeg har blitt kjent med mange fine mennesker. Noen vet jeg at jeg vil miste, andre har jeg mistet. Vi har bare dette livet. Vi har bare denne dagen. Vi vet ikke hva som skjer i morgen, avslutter Silje.
Dokumentarserien om Grønlandsturen «Alle har sin sydpol» kan streames på Altibox fra 25. oktober.
