tragedien rammet Rita (68)
Rita har hatt et tøffere liv enn de fleste: – I dag ser jeg ingen begrensninger
En varm sensommerdag for 25 år siden forandrer livet til Rita Vindholmen seg for alltid. Det blir et liv Rita ikke lenger tror hun vil leve. Heldigvis tar hun feil.
18. august 1997: Livet smiler til den 43 år gamle Rita fra Nedenes i Arendal. Neste år skal hun og ektemannen Arnt feire sølvbryllup, og de har allerede planlagt en fin feiring sammen med barna deres på 18 og 23 år.
Rita er solbrun, lys og fager og både jobber med og elsker klær og mote. Nå er det endelig velfortjent ferie, og hun setter seg glad i bilen på vei til en fjelltur i Lom.
Da smeller det. Front mot front i Bamble i Telemark.
Rita husker ikke noe før hun våkner fra koma en måned senere på Ullevål sykehus. Alt er mørkt. Et mørke som aldri skal forsvinne.
Hun har mistet begge øynene og skal aldri mer kunne se igjen. De fleste ben i kroppen er knust. Hun kan ikke gå. Det eneste hun egentlig kan, er å snakke.
Hun kan ikke gråte. Bare føle fortvilelsen og angsten. I det neste halvannet året skal hun være totalt avhengig av hele tiden å holde noen i hånden. Så lammende er angsten.
Eg ser …
Ullevål sykehus, tre måneder etter ulykken: Rita ligger i sykesengen. Sykehuset har blitt hennes hjem etter ulykken, og skal være det i over ett år fremover.
«Du vil aldri komme til å klare deg uten rullestol» har flere sagt til henne. Hun har nettopp trent seg opp til å kunne sitte i en rullestol. Hver dag er et smertehelvete, med trening, fysioterapi – og operasjoner. Utallige operasjoner.
Etter 300 operasjonstimer slutter hun å telle. Men setningen «du vil aldri komme til å klare deg uten rullestol», som først bare gjorde henne bunnløst fortvilet, tenner nå kamplysten i Rita.
Sta har hun alltid vært, og kanskje nettopp nå blir det hennes superkraft. Hun får masse hjelp av leger, psykologer og spesialister, men hun kjenner ingen tro på fremtiden og er redd for å bli en byrde for ektemannen og barna der hjemme.
Da plutselig hører hun en sang. Så tydelig som om noen spiller den i rommet. Eg ser med Bjørn Eidsvåg. Rita ser ingenting, og vil heller aldri mer gjøre det.
Sangen stiger og stiger inni hodet hennes, og selv om hun har hørt og likt den mange ganger før i sine 43 år med syn, får den en helt annen betydning nå. Rita begynner å hylskrike.
– Det er så urettferdig! hikster hun.
Sykepleieren som holder hånden hennes, spør forferdet hva som er urettferdig.
– Jeg må gjøre det selv! roper Rita fortvilet.
– Hva da? spør sykepleieren.
– Alt! JEG må gjøre jobben selv! skriker Rita.
Lenge har hun bare ventet på riktig hjelp til et mulig bedre liv. Nå forstår hun at det er hun selv som må gå den tyngste veien.
Legene, familien og vennene kan bare gå med henne. Med alt hun har måttet ta inn over seg av sin skjebne de siste månedene, er dette enda et blylodd.
En endrer alt
Ektemannen Arnt er fortvilet. Det som har hendt, er et stort, traumatisk sjokk for hele familien. Alle sier at kona hadde englevakt som overlevde ulykken.
For Rita føles det ofte ikke slik. Engler skal jo være noe godt, og hva er godt med å overleve når livet blir slik det er nå, tenker hun.
En dag ringer Arnt Norges Blindeforbund (NBF) og spør om det finnes en person som har opplevd noe lignende som kona nå går igjennom, og som kanskje kan hjelpe henne.
Det gjør det.
Slik går det til at likepersonen Magne Lunde kommer til Rita. Han blir hos henne i to dager.
– Det endret alt! Han tente en flamme av håp ved å høre på meg og hva jeg trengte, fortelle sin egen lignende historie, og gi meg tro og motivasjon på at jeg kunne få til et godt liv. Jeg trengte å høre dette fra en som selv hadde sett, og blitt blind. Det ga troverdigheten jeg sårt trengte, forteller Rita i dag.
Håp og tro finnes
Når livslysten, kampånden og håpet kommer på plass i Rita, er det lite som kan stoppe henne. Hun er Magne evig takknemlig for å ha gitt henne det med sin livserfaring og kunnskap.
– Jeg ropte ut at jeg skulle både gå og kjøre slalåm igjen! Sykepleierne trodde nok at jeg da hadde en hjerneskade også, ler Rita, som siden har holdt kontakten med Magne og kona hans gjennom telefonsamtaler, julebrev og deltagelsen sammen på Ridderrennet hvert år.
Med intensiv trening tross smerter, fysioterapi og operasjoner, kunne Rita etter to år kaste rullestolen.
– Man må ikke bare ville det, man må ville det nok. Og det er beintøft, innrømmer Rita.
Les også (+): Anna (49) var utslitt og hadde smerter i flere år – venninnen oppdaget hva som var galt
Kjærlighet som tåler alt
– Men sølvbryllupet, hvordan gikk det med det egentlig – og kjærligheten, tålte den omveltningen i livet deres? spør vi.
– Jeg fikk permisjon fra sykehuset for å feire sølvbryllupsdagen den gangen. For meg var det da bare stort å få komme hjem. At vi ikke skulle holde sammen, har aldri vært noe tema. Det er oss to. Det har det vært siden jeg traff ham da jeg var 16 år, og det har aldri vært noe å lure på, sier Rita med et godt smil.
Paret giftet seg da hun var 18 og han 20.
Tidligere i år kunne ekteparet feire gullbryllupsdag! 50 år sammen i gode og onde dager, der kjærligheten har båret dem gjennom de vonde og sørget for å skape flest av de gode.
Dagen feiret de hjemme med det kjæreste de har: hverandre og familien.
Kjører slalåm og strikker
Det har skjedd mye i Ritas liv siden det ble totalforandret sommerdagen for et halvt gullbryllup siden.
– Å bruke titusenvis av timer på å lære å gå igjen er én ting, men jeg måtte også lære meg å kjenne meg verdifull igjen. Hun jeg var før, slik jeg så ut og det jeg kunne, hun er jeg jo ikke lenger!
– Det tok for eksempel to år før jeg turte å gå på butikken og vise meg i lokalsamfunnet igjen. Men gjennom stahet som førte til mestring, og ikke minst familie og venner, så kjenner jeg meg verdifull nå! sier Rita ettertenksomt og legger til:
– Jeg har lært meg å ikke se begrensninger, men muligheter! Vel, flysertifikat ser jeg bort ifra, og å kjøre taxi kommer jeg heller ikke til å gjøre, men for det meste andre er mitt motto: «Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid!»
Hun kjører slalåm, går skirenn, driver med skiskyting, tandemsykling og strikking. De sportslige aktivitetene er selvsagt med ledsager.
Rita har lært seg ikke å tenke på det som kunne vært, men på hva hun faktisk kan.
I stedet for å være deprimert over at hun ikke kan se, er hun takknemlig for at hun tross alt fikk se i 43 år.
På samme måte hjelper i dag Rita andre. I flere år har hun jobbet som frivillig rehabiliteringskontakt gjennom NBF.
Hun vil gi andre som bokstavelig talt plutselig befinner seg i et totalt mørke, det samme som Magne ga henne.
Et stort forbilde
En av dem hun hjelper, er Gretha Olsen (69), også hun fra Arendal. På grunn av sykdom begynte hun å miste synet for fem år siden og har i dag kun ett prosent syn.
– Rita kom hjem til meg første gang i 2019 etter at jeg hadde snakket med NBF. Da var jeg på full fart rett ned i kjelleren. Hun fortalte sin historie, pratet så rolig og fint om hjelpemidler og rettigheter, og satte i gang et rehabiliteringsløp for meg, sier Gretha og fortsette:
– Det var mye å ta inn på en gang, men jeg tenkte at når Rita hadde klart det, kunne jeg også klare det. Hun er mitt forbilde!
– Mitt mål som rehabiliteringskontakt er i alle fall å legge igjen litt håp! Gretha, du var veldig negativ til mye i starten, husker jeg. Det kjente jeg jo igjen og kunne derfor snakke et språk du forsto. All ære til alle fagfolkene vi trenger rundt oss, men ingen kan lese seg til å forstå hva som foregår inni noens hode når en plutselig mister synet. Det må man ha erfart selv, sier Rita.
Gretha forteller hvordan hun ropte ut at hun i alle fall ikke skulle være med på spinning, ski eller strikking.
I dag står både spinning og strikking ofte på programmet hennes.
– Denne genseren jeg har på meg i dag, har jeg strikket selv! Takket være Rita kunne jeg fortsette med å strikke. En glede jeg trodde jeg måtte legge fra meg, forteller Grethe.
– Rita fikk meg også til å gå på ski for første gang på 30 år, og når man i tillegg plutselig er blind, sier det seg selv at det var en stor utfordring. Men det går! Nå deltar også jeg på Ridderrennet. Slalåm har jeg ennå ikke turt prøve meg på, men jeg trener styrke med Rita og andre blinde hver uke. Å møte Rita har rett og slett gitt meg et nytt liv, legger hun til.
Les også: Inger synes det er flaut å fortelle folk sannheten når hun blir spurt om alderen sin
Vil skape tillit
Rita går på kurs i regi av NBF hvert år for å drilles i å være en best mulig rehabiliterings- og likeperson.
Hun mener det er viktig å skape tillit og troverdighet tidlig.
– Som blind blir man veldig skjerpet på å være skeptisk. Jeg kan høre hvor i løypen de jeg skal hjelpe er, og dermed vite hva jeg skal si eller ikke si – og når.
– Det er for eksempel veldig dumt å si: «Det kommer til å gå fint!» Da sier jeg heller: «Ja, det kjennes håpløst ut nå, men jeg vet at det kommer til å gå bra! Det vil ta tid, og du kommer ikke utenom å måtte gå gjennom mange kamper selv. Det finnes ingen snarvei. Men det finnes en vei», sier Rita.
Hun lærer som frivillig også andre opp i mobilbruk. iPhone er kanskje hennes viktigste hjelpemiddel i hverdagen, i tillegg til skjermleseren på PC-en og en digital lesebrille.
– Jeg kan bruke telefonen akkurat som en seende, med fingerferdigheter som må læres. Jeg kan vipse og bruke nettbank, Google, ta bilder med en app som synstolker bildet, og håndtere mail, forteller Rita, som også er nestleder i sitt fylkeslag i NBF og sitter i landsstyret og interessepolitisk utvalg.
Rita har også jobbet frivillig i Trygg Trafikk med ungdom i elleve år. Nå er hun nominert til Norsk Ukeblads #Forandre-prisen som heier på frivillighet.
– Å ha disse frivillige vervene gjør at jeg har greid å vri noe meningsløst til noe meningsfullt, sier hun alvorlig.
– Barnebarna er mine øyne
– Uten NBF og deres folk og kompetanse hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Men viktigst er mannen min Arnt, som alltid trofast og hjelpsom har stått med meg i alt!
– Barna, barnebarna mine og vennene mine hadde jeg heller aldri klart meg uten. De er i tillegg til å støtte meg og bare være i livet mitt, også mine øyne, sier Rita takknemlig.
Selv om hun ikke kan se, har Rita vært med på alt av skoleavslutninger, luciatog og fritidsaktiviteter barnebarna har hatt.
– Det er tull bare å sitte hjemme. Jeg får mye informasjon gjennom mine andre sanser, som er blitt veldig skjerpet. Og så spør jeg! Jeg tar ofte på barnebarna for å kjenne hvordan de ser ut. Det er de vant til og synes er greit. De har aldri sett meg slik jeg var i mitt tidligere liv.
– Stian har for eksempel vært min personlige IT-avdeling fra han var elleve år. Sofie, Oline og Lilliane, min datter og min svigerdatter hjelper meg med å sette sammen antrekk. Jeg er fortsatt veldig forfengelig og kjøper ofte klær. Det er viktig for meg å kle meg fint for å føle meg vel. Men sminke har jeg gitt opp, sier Rita og ler.
Med å bli blind har hun lært seg å sette pris på å være der hun er, når hun er der. Før så hun alltid frem mot neste mål, og neste …
– Jeg føler at jeg lever mer i nuet nå, og har et godt liv med god livskvalitet tross ulykken. Jeg måtte bare få et håp fra en som virkelig visste hva han snakket om, og lære meg å tenke annerledes. Ikke å tenke på hva som kunne ha vært, men på hva jeg kan. Det har reddet livet mitt, sier Rita.
Synshemmedes organisasjon, er blinde og svaksyntes interesse- og serviceorganisasjon i Norge. Deres overordnede mål er samfunnsmessig likestilling for blinde og svaksynte og andre grupper funksjonshemmede.
Organisasjonen har cirka 320 ansatte og 8300 medlemmer. Medlemmene, som alle selv har en utfordring med synet styrer organisasjonen gjennom fylkeslag, landsstyre og landsmøtet.