et annerledes liv
Da Kari våknet opp etter operasjonen, var livet hennes endret for alltid
Fra å være i full jobb ble Kari funksjonshemmet. Ingenting gikk som planlagt.
Kari Kjelskau (54) kunne ikke ane at operasjonen skulle forandre livet hennes både på godt og vondt.
Hun kan stå på egne ben en kort periode og gå noen få skritt, men ellers er rullestolen hennes fremkomstmiddel.
Krykker er også til stor hjelp ned de seks trappetrinnene der hun bor i en høy førsteetasje i blokken uten heis på Torshov i Oslo.
Det har hendt at Kari har ramlet ned trappene fordi bena ikke bærer. Da har resultatet blitt en brukket hånd og hjernerystelse.
Men hvordan kunne det skje at hun kom i denne situasjonen?
Fikk lykkepiller
Kari begynte å få vondt i ryggen allerede da hun var i begynnelsen av 30-årene og jobbet på kontor.
– Jeg trodde det var fordi jeg hadde jobbet så mye, sier hun.
Det ble en forklaring som ikke føltes usannsynlig. I arbeidet som tatovør hadde hun mange kunder i sitt eget studio i Oslo.
Når kundene lå på benken, måtte hun enten sitte eller stå oppreist for å lage sirlige mønstre og tegninger på kroppene deres.
Men hun merket at smertene meldte seg mer og mer, og måtte til slutt sykmelde seg. Runddansen hos ulike leger ga forklaringer av mange slag.
– Jeg var hos syv forskjellige leger. Tre av dem sa at jeg var deprimert og ga meg lykkepiller. Det skyldtes at jeg i 30-årene var uten barn og kjæreste. Jeg fikk følelsen av at legene mente jeg var mislykket. Andre leger fortalte at årsaken var helvetesild og bihulebetennelse fordi jeg hadde vondt i hodet på grunn av feilbelastning. Jeg fikk høre at jeg brukte for mange timer på jobben.
Les også: Ordene fra den lille gutten sjokkerte Ane. Så tok hun et viktig valg
Første gang i Norge
Kari har satt seg godt til rette i stuen. På veggene henger familiebilder, tegninger og malerier. Både godstolen, sofaen og gardinene er røde.
Kari har klart å løfte seg etter det som skjedde på Ullevål sykehus.
– Jeg ble glad for endelig å få vite hva som var galt med meg. Jeg hadde en cyste i ryggmargen, og den presset på øverst i ryggmargen, mellom skulderbladene. Det gjorde meg ikke stresset, men jeg ble overrasket, fordi jeg ikke hadde tenkt i de baner.
Kari hadde nå så vondt at hun håpet legene kunne gjøre noe med det.
– De var skeptiske til å operere, og prøvde først å fjerne litt av benet i ryggraden. Det fungerte ikke.
Kari forteller at hun ble enda dårligere og begynte å bli sliten, inkontinent og med ben som sviktet.
– Jeg ble desperat og ønsket bare at de skulle foreta seg noe.
Det skjedde i desember 2013. Kari tok bussen til sykehuset, der legene skulle gjøre en operasjon som aldri var foretatt i Norge før.
Etter inngrepet hadde Kari så vondt at hun ikke klarte å puste. Hun måtte ha morfin. Fra livet og ned var det null følelse.
– Akkurat der og da tenkte jeg ikke så mye på det, men etter to-tre timer kom legen på besøk for å bevege bena mine. Jeg løftet dem opp én cm. «Du blir helt fin. Det tar bare 14 dager», opplyste mannen i hvit frakk.
Alt endret seg denne operasjonsdagen. Da Kari ble fraktet til avdelingen, forsto hun fort at det var umulig å holde på urin og annet som skulle ut. Da kom tårene.
– De sa at det kanskje ville ta tre måneder før jeg kunne gå igjen. Hele tiden fikk jeg nytt håp, men det stemte ikke.
Les også: (+) Leserne forteller: Vi var som skapt for hverandre. Så fortalte jeg hva som hadde skjedd på jobbintervjuet
Ansvar for eget liv
Kari måtte innse at livet heretter skulle foregå på fire hjul, at hun måtte mestre dette fremkomstmidlet og lære seg de teknikkene som kreves for å kunne være mest mulig selvhjulpen.
Derfor gikk veien videre til Sunnaas sykehus på Nesodden, Norges største spesialsykehus innen rehabilitering og fysikalsk medisin. Pasientene der har komplekse funksjonstap etter sykdom og skade.
Den ferske rullestolbrukeren ble tatt godt vare på de neste tre månedene. Hun fikk innsikt og trening og møtte andre i samme situasjon.
Neste etappe ble Catosenteret i Son, kjent for å fokusere på de ressursene brukerne har, ikke bare mangler.
Siste stopp ble Unicare Fram i Bærum med mer trening, ikke minst av balansen.
Kari forsto at hun måtte ta ansvar for eget liv, bli selvstendig og komme seg tilbake til en hverdag hun ville trives med. Og likevel – i starten var det ikke noe halleluja.
– Jeg møtte veggen og ble veldig deprimert. Sorgen rammet meg fordi jeg ikke kunne jobbe som før, fungere slik jeg var vant til, møte venner, gå ut og feste og bare gå i butikken.
Kari har hentet kaffe på kjøkkenet og unnskylder at det er pulverkaffe. Selv drikker hun ikke kaffe.
Hun har lært seg at ting tar litt mer tid, og at hun ikke orker så mye som før. Men hun drar på jobb hver dag, selv om hun bare makter å tatovere én kunde.
Det er viktig at nålen med blekk håndteres like bestemt som før, og at hun stopper før hun blir sliten.
– Jeg bruker krykker på jobb og kan gå maksimalt 500 meter på flatt underlag, men det gir mye smerter. Det er som om bena brenner, sier hun.
Grep muligheten
Kari bestemte seg. Hun ville fortsatt være aktiv og styreleder i Norsk Tattoounion som før. Men det hun ikke hadde sett for seg, var at hun også skulle bli andres gode hjelper.
Nå er Kari en stor ressurs for mennesker som trenger hjelp til et nytt liv. Via deltidsstillingen i Sunnaasstiftelsen viser hun at livet på ingen måte er slutt selv om man pådrar seg en altomfattende skade.
– Gjennom stiftelsen følte jeg for å gi videre det de hadde hjulpet meg med. Det å få en likeperson som kan lære deg tips og triks og alt legene ikke kan, er verdifullt, sier hun.
Nå er Kari med på Camp Spinal tre ganger i året. Det er et tilbud til unge over 12 år som har fått en ryggmargsskade, ofte på grunn av en ulykke. På campen møter de likesinnede som har erfaring og som viser at det går an å leve et aktivt liv.
Kari grep selv muligheten til et aktivt liv med begge hender. I flere år nå har hun drevet med rullestolrugby, hun er til og med blitt norgesmester med Oslo rullestolrugbyklubb.
I tillegg ble det NM-gull i parabob da hun suste ned i OL-anlegget på Hafjell i en monobob.
De unge som kommer på campen får en innføring i mange idretter som håndball, rugby, styrketrening og svømming. Særforbund og klubber står bak opplæringen, men det viktigste er selvstendighetstreningen.
Kari stortrives med å være mentor og motivere andre til å leve med en «ny normal».
– De som er med ser at det er mulig å ha et fint liv selv om man ikke kan gjøre det samme som før, sier hun.
Møter fordommer
Kari vil likevel påpeke noen utfordringer som kan oppstå – spesielt når man bruker rullestolen, men kan stå på bena noen minutter og gå en kort distanse.
– Nå jeg er i butikken med rullestolen, men reiser meg opp for å få tak i noe på øverste hylle, får jeg stygge blikk. Det er som om de tenker: Enten bruker du rullestol eller så gjør du det ikke. Tidligere hadde også jeg slike fordommer.
Kari har lært seg ikke å føle skam for at hun har disse mulighetene til å bevege seg litt uten rullestol. I leiligheten gjør hun det ved å støtte seg til veggen og bruke krykker. Rullestolen ligger i den rosa bilen som står parkert utenfor blokken.
Det Kari har lært etter at hennes eget liv tok en ny vending, er å se forbi folks skader.
– Jeg ser først og fremst personen. Det hadde jeg kanskje ikke gjort før jeg ble skadet. Da hadde jeg nok sett skaden først. Jeg er blitt mer forståelsesfull og har fått et litt annet syn på personer med funksjonsnedsettelser. Jeg har møtt noen fantastiske mennesker og ville ikke vært det foruten, sier hun.
