STERK LIVSHISTORIE:
Tragedien har rammet Marit tre ganger i løpet av livet: – Det var som et jordskjelv
Marit Tårnby har opplevd å mistet eldstesønnen og to ektemenn. Likevel mener hun at livet stort sett har vært godt.
Helt nede ved idylliske Rømsjøen i Rømskog i Aurskog-Høland bor Marit (80). I 29 år har hun bodd i det som opprinnelig var en hytte fra 1960-tallet.
– Jeg er heldig som får lov til å bo så fint til med veranda helt nede ved sjøen. I dag er det jo ikke lov å bygge på denne måten, så jeg har hatt veldig flaks. Her vil jeg fortsette å bo, selv om jeg begynner å bli eldre, smiler hun.
Marit har opplevd mer tap i livet enn de fleste av oss. 6. februar 1971, da hun var 27 år gammel, fikk hun sitt første barn.
– Andreas satt dessverre fast da han skulle bli født. Det ble dramatisk, og jeg besvimte i ambulansen på vei til sykehuset, forteller hun.
Alvorlig hjerneskade
Det tok altfor lang tid før babyen til slutt ble tatt ut med keisersnitt, noe som førte til at han ble født med en alvorlig hjerneskade.
– Keisersnittet kom for sent. Fostervannet var grønt da Andreas kom ut, og han var allerede skadet. Andreas kunne jo vært en normal gutt, han.
Akkurat dette siste er noe Marit tidlig valgte å ikke fokusere på. Ingenting ville endre at Andreas ble født med hjerneskade.
– Man kan ikke velge hva man får, men man kan velge hvordan man tar det. Andreas ville ikke bli frisk av at jeg ble bitter. Det eneste som ville skje, var at jeg da støtet folk fra meg. Men tøft var det, det skal jeg ikke legge skjul på, sier hun.
Foreldrene fikk ingen erstatning for det som skjedde på sykehuset. De orket heller ikke kjempe denne kampen, de hadde nok med å ta vare på Andreas og hverandre.
Det som såret mest, var beskjeden de fikk i møte med helsevesenet da sønnen var liten.
«Han må vi nok melde til åndssvakeomsorgen», var kommentaren de ble møtt med.
– Det var et slag i ansiktet. Selv på den tiden var det et rart og gammeldags ord å bruke. Det føltes som om vi måtte gi han opp, sier hun.
Les også: Kjære Thomas, gutten min! Det siste du sa på telefonen var: «Mamma, jeg er så glad i deg»
Krevende tid
Halvannet år etter ble Marit gravid på nytt, og denne gangen tok de ingen sjanser.
Lillebroren Jørn Olaf ble født med planlagt keisersnitt.
– Det var noen tøffe år med to små barn. Andreas hadde ekstra behov, så det var en krevende tid, minnes hun.
Familien fikk hjelp og tilrettelegging, og etter hvert startet eldstesønnen på spesialskole. Andreas var lavt fungerende, men han skjønte mer enn han kunne uttrykke.
− Andreas var en snill og glad gutt. Vi hadde et godt forhold og han var en skikkelig mammagutt. Samtidig var han nokså intens. Andreas hadde begrenset med språk, og til tider var han veldig frustrert over dette fordi han ikke kunne gjøre seg forstått.
Marit hadde jobbet som sykepleier, men etter at barna ble født ble hun hjemmeværende noen år. Hun valgte å bruke kreftene på barna.
I 1987, da sønnene var 15 og 16 år gamle, ble 43 år gamle Marit brått alene med dem. Mannen, Jan, døde av hjerteinfarkt mens han var speaker under en fotballkamp.
– Det var som et jordskjelv at han gikk bort og at jeg ble alene med barna, forteller hun.
Mistet mannen
Etter noen år som enke, møtte hun Per og de giftet seg i 1995. Han ble en flott stefar for guttene, og Andreas fikk et spesielt nært forhold til han.
På dette tidspunktet hadde Andreas flyttet til en egen bolig, men han var hjemme hos familien i helgene.
– Per var en veldig snill mann, og da jeg fikk kreft, kjørte han meg til Radiumhospitalet for behandling hver eneste dag over en lang periode. Jeg fikk mye omsorg fra han Det er det jeg sitter igjen med.
I 2002 rammet tragedien på nytt, da Per plutselig døde av hjerneblødning. Sorgen var tung for Marit, som hadde hatt en så omsorgsfull livspartner.
Bare ett år etter, i juni 2003, mistet Marit også sin kjære Andreas. Han døde hjemme i sin egen seng, bare 32 år gammel.
– Vi hadde vært i kirken sammen til nattverd på søndag, og da jeg våknet mandag morgen var det veldig stille. Andreas pleide alltid å våkne før meg, så jeg lurte på hva som hadde skjedd. Da jeg kom inn på rommet hans, fant jeg ham død i sengen.
Les også: (+) Uten forvarsel blir Mette rammet av den sjeldne og smertefulle sykdommen. Til slutt må hun ta et tøft valg
Bearbeide sorgen
Fortvilelsen var stor etter sønnens bortgang. Han hadde hatt hjertestans mens han sov, så Marit forsonet seg etter hvert med at han mest sannsynlig hadde hatt en lett død.
– Etter at Andreas døde, begynte jeg å male for å bearbeide sorgen. Det ble min måte å få ut følelsene på. I begravelsen sang vi salmen «Ein fin liten blome», og den inspirerte meg til å male dette maleriet, forteller Marit og peker på et maleri av vakkert naturlandskap som henger over stuebordet.
Da Andreas var liten, var hun lukket rundt sorgen over å få et funksjonshemmet barn.
– Dette var den første sorgen i livet mitt, og selv om det ikke ble som forventet, så elsket jeg barnet jeg hadde fått. Samtidig snakket jeg ikke med noen om utfordringene, og vi var heller ikke åpne om det med hverandre som ektepar.
Hun merket at tausheten gjorde vondt, og at folk rundt skygget unna. Derfor endret hun taktikk da hun mistet sin første ektemann. Hun valgte å være åpen om tapene, og opplevde at lokalsamfunnet endret seg. Nå turte folk å ta kontakt.
Mye trist i livet
I 2017 fant Marit kjærligheten for tredje gang, og hun ble samboer.
Men også denne gangen ble lykken kortvarig. Kjæresten fikk demens, og etter hvert måtte han flytte på institusjon.
– Det er en grusom sykdom. Når man har demens, forsvinner man liksom mens man lever. Det er forferdelig, sier hun ettertenksomt.
Til tross for at Marit har opplevd mye trist, har hun det fint i dag.
– Livet mitt har vært mer enn bare sorg og jeg vil si at jeg har hatt et godt liv. Nøkkelen har nok vært at jeg virkelig har gått inn og kjent på sorgen. Jeg har ikke skjøvet den fra meg, eller hoppet over den. Det tror jeg har vært nødvendig for at jeg har komme meg videre.
80-åringen har bevisst jobbet med å utløse følelser. Hun har satt på musikk på høyt volum og jobbet for å få provosere frem følelser og tårer.
Les også: Anny hadde et siste ønske mot livets slutt. Da stilte barnebarnet Camilla opp
Sorgkontakt
Og som da Andreas døde, har hun fortsatt med å male kunst som en form for terapi.
– Det er bra å ta sorgen innover seg, og kjenne på den. Vi lever i en tid der ting gjerne skal være litt lettvint, og da er det lett å hoppe over det som er vondt. Videre skal vi, det er jo heller ikke bra å dyrke sorgen. Men for å komme videre, er det viktig å ta innover seg det som er vondt og vanskelig, sier hun.
Marit har mange gode venner, og hun har fremdeles kontakt med sine gamle sykepleierkolleger.
Hun har også vært engasjert som sorgkontakt i kirken, noe som har vært givende.
Hun får iblant besøk av sønnen Jørn Olaf og svigerdatteren og de to voksne barnebarna. Det setter hun pris på. Badesesongen i Rømsjøen varer ut september, og de bader mye sammen og koser seg i badstue etterpå.
– Hverdagen min er rolig. Jeg leser mye, og jeg går tur hver dag. Jeg trives i mitt eget selskap og lager middag til meg selv hver dag, men jeg er også sosial, sier Marit.
Yngstesønnen Jørn Olaf har på forhånd lest Marits historie.
