Jan-Erik mistet søsteren og Thea mistet mamma
Theas mamma døde uten forvarsel. Ingen visste at hun var syk
At sorgen over å miste noen kan gjøre at noen knytter tettere bånd, vet forfatteren Jan-Erik Fjell og niesen Thea godt. Da hans søster og hennes mor døde, ble de to viktige for hverandre. Nå jobber suksessforfatteren for å sikre niesen økonomisk.
Vi sitter i en lys, liten stue i første etasje i et leilighetskompleks. På det runde kjøkkenbordet står rykende ferskt bakverk, kjøpt inn av en mann som har sagt ja til å fortelle om det nærmeste forholdet han har i livet – som er til niesen, hans eldste søsters datter, Thea Emilie Fjell (15).
Onkel Jan-Erik Fjell (40) sitter i rullestol, det har han gjort hele livet fordi han ble født med ryggmargsbrokk. Noen vil kanskje tro at han derfor bærer med seg en trist historie, men det gjør han ikke. Sorgen handler om tapet av en søster i voksen alder.
Det er fem år siden Thea opplevde sitt livs største sorg, som også er Jan-Eriks største sorg. Hennes mamma og hans storesøster døde brått, uten at noen visste at hun var syk. Det visste hun ikke selv, heller.
– Jeg husker veldig godt da jeg fikk vite at mamma var død. Jeg var på overnatting hos bestemor Mimmi og var i bursdag dagen etter. Da jeg kom hjem om kvelden, satt hele familien i stuen, og fordi det ikke var vanlig at de satt sånn, forsto jeg at noe hadde skjedd.
Thea var ti år gammel da hun fikk vite at hun ikke lenger hadde mamma i livet sitt, og det var en tung og vanskelig beskjed å få. Heldigvis hadde hun en stor familie rundt seg. Hun fikk bo hos besteforeldrene, som hun hadde bodd hos i lange perioder tidligere også.
Reservepappaen
I tiden som fulgte vokste det frem enda tettere bånd mellom Thea og onkel Jan-Erik. Han var på det tidspunktet blitt en suksessforfatter med krimbøkene om Anton Brekke.
– Jeg ser på meg selv som en slags storebror eller reservefar for Thea. Hun har en pappa, men jeg er også en
ansvarsperson. At det går bra med henne og at hun er trygget økonomisk er viktig for meg, sier han.
Da søsteren døde, bestemte han seg for å skrive minst en bok hvert år. Det er for å sette av penger til niesen, slik at hun kan få en fin utdannelse når den tiden kommer.
– Jeg har det jeg trenger, bolig og bil, og det kjennes godt å ha bestemt dette. Det er blitt en drivkraft. Samtidig er jeg opptatt av at Thea skal bli selvstendig og klare seg selv, slik at hun aldri skal måtte gjøre seg avhengig av noen andre, sier han.
Thea smiler og sier at det er godt å ha en tilstedeværende onkel. Hun skryter av at han er flink til å lage mat og sier at han dessuten er supermorsom.
– Det er fint å ha en å lage mat til iblant, sier han.
Han innrømmer at det følger et minus i forholdet de har. Han er nemlig blitt en bekymret onkel, som synes alle planene til niesen om å reise til Japan og England høres veldig skumle ut.
Med et smil konstaterer han at Thea ikke er en liten jente lenger. Hun går i tiende klasse og skal på språkreise neste år. I høst står hun til konfirmasjon.
Les også: Hilde mistet fire i den ufattelige tragedien: – Charlot, Bjørn-Ivar, Alma og Isak blir aldri glemt
Snakker om nesten alt
Han ringer henne nesten hver dag, og det er Thea takknemlig for. Selv om hun har to eldre søsken, pappaen, to onkler til og besteforeldrene, kjennes det spesielt med forfatteronkelen.
– Vi snakker om nesten alt, og han har mer enn nok å gjøre med meg i hælene. Jeg er som en klegg, sier hun skjelmsk.
Når det gjelder onkel Jan-Erik, har han alltid sittet i rullestol.
– Jeg vokste opp i Fredrikstad med tre søsken, og er blitt fortalt at foreldrene mine ikke merket at noe var galt før jeg kom i alderen da andre barn begynte å reise seg. Da moren min gikk til legen og delte sin bekymring, sa han: ‘Det kommer’. Da jeg var halvannet år, fikk de beskjed om at jeg aldri kom til å gå. Da fikk jeg diagnosen, forteller forfatteren.
Utenforskapet og ensomheten mange andre med funksjonsnedsettelser har følt, ble ikke en del av hans liv. Jan-Erik hadde mange venner og ble aldri ertet eller mobbet.
– Jeg hadde rødt hår og fregner og satt i rullestol, så det var mye de andre barna kunne ha hengt seg opp i, konstaterer han smilende.
At foreldrene sendte ham ut i gaten for å leke og ikke hadde fokus på begrensninger, er han sikker på at også gjorde sitt til den gode situasjonen. Kort sagt ble det ikke sydd puter under armene hans.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Det bare ble sånn
Selv merket han ikke at han var annerledes, og den første realitetsorienteringen kom da han var syv-åtte år og ble spurt hva han ville bli. «Politi», svarte han. «Hva gjør du hvis tyven løper opp en trapp?» var motspørsmålet.
– Den samtalen satte spor, innrømmer han. Drømmen om å bli politi ble raskt lagt bort.
19 år gammel ble han medisinsk ufør, og det føltes tungt. I møtet med nye mennesker ble han spurt hva han drev med, og hver gang han sa at han gikk på NAV, opplevdes det som et nederlag.
– Jeg hadde bedre råd enn kompisene mine som studerte, men for meg var det ikke en tilfredsstillende situasjon. En dag fikk jeg bare for meg at jeg skulle forsøke å skrive en bok. At det skulle gå så bra som det har gjort, kunne jeg aldri ha håpet på. For det å bli forfatter var aldri noe jeg hadde drømt om. Det bare ble sånn.
Thea sitter og lytter mens onkelen snakker. Hun har vokst opp med verdens beste onkel sittende i rullestol og har aldri tenkt over det. Han er den i slekten hun er mest stolt av.
Hun ler da han forteller at den første boken han skrev, en ungdomskomedie, solgte i bare 300 eksemplarer. Det var ikke til å bli rik av, akkurat.
– Men akkurat det var helt uviktig for meg, for jeg kunne gi et annet svar i møtene med fremmede. ‘Jeg skriver bøker’, sa jeg. Ja, jeg la på litt og sa det i flertall, selv om jeg bare hadde skrevet en, sier han og ler.
Les også: «Hva er galt med meg?» undret Charlotte. Svaret kom først i voksen alder
Trygghet
Både Thea og Jan-Erik ler nå. Det gjør de forresten ofte. De to ser hverandre flere ganger i uken.
– Jeg henger heller med onkel enn med folk på min alder, forteller hun. Vi får vite at de ler av de samme tingene, og når hun er med han på bilturer, snakker de om nære og viktige ting. Som sorgen over å miste Nina.
Onkel Jan-Erik har ikke sin egen familie, men savner det ikke så langt. Han trives godt i eget selskap og liker å gjøre som han vil. Skrive når han vil, ha ro rundt seg når han vil, spille poker når han vil.
– Noen kjærester har det vært, sier han. Thea nikker og sier at hun har likt damene han har vært sammen med. Selv har hun ikke engang vurdert eller tenkt på å få kjæreste. Hun føler seg for ung.
Kjærlighet kommer i mange former og farger, det finnes flere varianter enn den som oppstår mellom to kjærester. Både Thea og Jan-Erik vet det. De har funnet tillit, nærhet og respekt seg imellom. At de har blodsbåndene, betyr også mye.
Mens han minner henne om at verden er gal og enda en gang maser om at hun må melde til ham hver kveld når hun en dag drar til London, sitter hun og ler.
– Hvis noe skjer når du er i nærheten er jeg ikke redd, for du kommer deg fortere unna enn meg når du ruller i vei, tuller hun, og legger til at de begge er barnslige.
– Hvor nær står dere hverandre?
– Heldigvis vet ikke Thea alt om meg, men jeg tror at hun tør å fortelle om det også når hun ikke har det bra, sier han.
– Jeg er utrolig glad i onkel. Det har hendt at jeg har syntes synd på ham fordi det er begrensninger i livet hans, men når det er sagt, så er jeg aller mest stolt. Ingen av venninnene mine har en onkel som har skrevet og solgt mer enn en million bøker, skryter Thea.
Jan-Erik Fjell er ute med nok en krimbok. Tittelen er Nattravnen (Bonnier forlag) og den har allerede ligget øverst på Arks bestselgerliste. Totalt har Fjell solgt mer enn en million krimbøker. Han vant Bokhandlerprisen for 13 år siden.
