lett psykisk utviklingshemming
– Vi er ikke helt vanlige, men har det veldig fint
Stine og Adrian er kjærester og har det veldig bra. Begge har lett psykisk utviklingshemming, men det betyr ingen ting.
Hva er litt utviklingshemming og hvor går grensen til det som kalles normal?
Spørsmålene melder seg når du kommer inn i leiligheten til Stine Røraas Lie på Kongsberg.
28-åringen bor for seg selv og klarer seg selv med litt assistenthjelp av og til. Når en journalist skal komme på besøk, dekker hun kaffebordet og tar på seg rollen som oppmerksom og omsorgsfull vertinne.
– Jeg har det veldig bra nå, sier hun, og ser bort på han som gjør hverdagen god: Adrian Hov Hilleren (29).
For mange år siden intervjuet jeg Stine og moren hennes, Marit Røraas Andersen.
Da delte de livet til den unge og litt annerledes, men likevel normale jenta, som har diagnosen DiGeorges syndrom, en tilstand med varierende alvorlighetsgrad og symptombilde. Et av de typiske trekkene er lett psykisk utviklingshemming.
Den gangen holdt Stine på med hest, skulle flytte inn i et bofellesskap og endelig få et selvstendig liv. Skoleårene hadde ikke bare vært lett.
Hun hadde følt på et utenforskap. Jeg ble venn med Stine på Facebook den gangen og har fulgt med på livet hennes gjennom vakre bilder hun til stadighet har gledet andre med som dedikert og dyktig hobbyfotograf.
Nå er hun ikke lenger en ungdom, men en voksen, og det viser hun seg også som.
– Det var sårt å bli tatt ut av klasserommet. Jeg ble hun som ikke skjønner noe og hun som henger etter. Men det rare er at jeg ikke lenger husker hva de kalte meg når jeg ble ertet. Egentlig tenker jeg ikke så mye på det vonde som skjedde. Jeg har lagt det bak meg og bærer ikke nag, sier hun.
Drømmen om fellesskapet
Den gangen følte hun seg mindre verdt fordi det sosiale og faglige ble vanskelig, og hun bar med seg en drøm om å bli en del av fellesskapet hun ikke hadde tilgang til.
– Nå er jeg ikke lei meg lenger. Alt blir lettere når du blir voksen, konstaterer hun.
– Å ha det bra nå, er viktigst.
I stolen ved siden av sitter Adrian og nikker. Han ble også tatt ut av undervisningen for å få ekstra oppfølging i fagene og ble mobbet på skolen. Det han husker best, er at han ble ertet med at han så ut som en teletubby – at de andre ikke syntes at han var pen.
– Etter at foreldrene mine og skolen tok tak, ble ting bedre. Da fikk jeg noen venner, som jeg fortsatt er venn med, forteller han.
Det andre sa til Adrian, var at han ikke var som dem – at han var annerledes. Selv følte han ofte at han ikke passet inn. Og innimellom var det sårt, som når de spilte slåball i skolegården i friminuttene og han alltid ble valgt til sist på det dårligste laget.
Ordene som definerte
Lett psykisk utviklingshemming var ordene han som 13-åring fikk som forklaring på hvorfor han hang etter i det faglige.
Han følte at han ble stemplet som dum, samtidig som han forsto at ekstraundervisningen var til hans beste. Å være i klasserommet og ikke få ting til, var jo enda verre.
– Jeg ble lei meg da jeg fikk vite hva som var galt. Jeg kjente flere andre som hadde utviklingshemming og tenkte: Er jeg som dem? Jeg følte ikke at jeg var det, forklarer han.
Denne formiddagen sitter jeg i samtale med to ekstraordinære mennesker, som er både uvanlige og vanlige.
Refleksjonsnivået og selvinnsikten både Stine og Adrian viser, er gripende og tankevekkende. De er vurdert som litt utenfor «normalrammen» og har selvinnsikt og empati. De er dessuten flinke til å ordlegge seg.
Det unge paret er to flotte mennesker, som faller mellom to stoler. De er velfungerende, men ikke velfungerende nok til å få det helt vanlige og normale livet. I et samfunn med et stort prestasjonsjag og krav til effektivitet, klarer de ikke alltid å henge med.
Lær av dem
Måten de håndterer motgangen de har møtt på, er forbilledlig.
Seg imellom har de ikke tidligere snakket om de vonde opplevelsene i barndommen. Da jeg spør om hvorfor, sier de begge at de vil glede seg over det som er nå. De er ferdig med det som var vondt.
I dette øyeblikket tenker jeg at vi alle har noe å lære av dem. Kvitt deg med det som drar deg ned. Let etter det som løfter deg.
– Det er så mye å være takknemlig for, sier Stine. I snart ti år har hun bodd alene og klart seg selv. De siste årene har hun jobbet i Asvo, som er en tilrettelagt arbeidsplass, og hun stortrives fordi det er et fantastisk miljø. Hver dag får hun gode arbeidsoppgaver som hun mestrer og er sammen med mennesker som setter pris på henne og er hyggelige.
– Jeg kan ikke ha en vanlig jobb fordi jeg ikke takler stress og press, sier hun.
Adrian sier at han har det på samme måte. Han er for tiden uføretrygdet, men håper å få tilrettelagt arbeid en dag eller to i uken. Planen er å ha en samtale med NAV om dette.
Stine har assistent iblant, men Adrian ordner alt selv. Han kjører egen bil og er ikke avhengig av noen. Ennå bor de hver for seg, men på sikt håper de å flytte sammen.
Les også: (+) Melissa satt på hjemmekontor da hun brått ble rammet av ubeskrivelige smerter: – Plutselig gikk alt i sakte kino
Kjærlighetens magi
I år er det seks år siden de to ble kjærester. De ler da vi spør om hvordan de møttes.
– Vi gikk ikke i samme klasse, men på samme videregående skole, der vi begge fikk tilrettelagt undervisning, forteller Stine. Da de hadde fullført skolen, var hun den som tok det første skrittet. Skal vi finne på noe en dag, spurte hun ham i en melding.
Den gangen hadde Stine sin egen hest, Gunner’n, en amerikansk varmblodstraver, som hun brukte mye tid sammen med. Men hun hadde også tid til å date Adrian.
– I begynnelsen skjønte jeg ikke at hun var interessert, så jeg ble litt forvirret, men så forsto jeg det og vi ble kjærester, sier han og smiler litt sjenert.
Begge hadde hatt kjærester før, men da de ble sammen, visste de begge at det var seriøst og kom til å vare.
– Jeg blir varm i kroppen av gode følelser, sier Stine da jeg ber henne beskrive følelsene for kjæresten. Men det aller beste, sier hun, er at hun ikke har følt seg ensom etter at de ble et par.
Adrian sier at han heller ikke er ensom når han er sammen med Stine, men når hun er på jobb og han er alene, hender det likevel at følelsen sniker seg frem.
Den gode hverdagen
Paret liker å ha koselige hverdager sammen. De går ut og spiser, lager mat sammen, ser på TV, går på besøk.
– Og så elsker vi å reise med Kielferga, sier hun og smiler. Da reiser de alene, bor sammen i en lugar og går på kasino og gambler litt. Kanskje shopper de også, ser på show og er tilskuere til alt folkelivet. Og de passer på at de ikke bruker for mye penger. Kontroll på økonomi har de begge to.
Hun forelsket seg i Adrian fordi han er snill, omtenksom og morsom. Noen ganger erter han henne, og da blir hun en blanding av irritert og lattermild.
Han kan ringe og si at han dessverre blir forsinket, og så står han rett utenfor inngangsdøren, egentlig. Hver gang synes han det er like morsomt å se hennes reaksjon.
– Stine blir aldri sur eller oppgitt og er nesten alltid positiv, skryter han, og legger til at de liker å holde hender og gi klemmer. Sussing vil de ikke gjøre foran andre.
– Fremtiden, hvordan ser den ut?
– Jeg håper at Adrian frir til meg en dag, helst på Kielferga, som er vår favorittplass. Drømmen min er å stå hvit brud, gifte meg og bli hentet med hest og kjerre. Da skal søsteren min Anette være forlover. Men det tar den tiden det tar, det haster ikke, sier Stine og ser bort på kjæresten.
– Nå ble jeg litt småskremt, sier han, og så ler de begge.
Les også: Mamma Ida var endelig på bedringens vei. Så ble lille Angelica rammet av den nådeløse sykdommen
En menneskerett
Adrian forteller at Stine liker å pusle med ting, og da kan han sitte og se på henne. Rolige aktiviteter, som å tegne, får henne til å slappe av.
Kjæresteparet, som varmt deler sin hengivenhet overfor hverandre, har begge familie, som er glad på deres vegne fordi de fant hverandre.
De er på middag hos hverandres foreldre rett som det er, og inviterer også dem på middag hjem til Stine.
– Jeg vil si at vi lever et ganske vanlig liv, selv om vi ikke sees på som helt vanlige, sier hun, og Adrian nikker. Unisont sier de at alle, også de med funksjonsnedsettelser, må få den samme muligheten til å planlegge en fremtid med en de er glad i.
Og de har rett. Retten til å elske den man vil, er en grunnleggende menneskerettighet. Regjeringen vil at alle skal bli inkludert i samfunnet. Da må politikken gjelde for alle, også for personer med utviklingshemming. Politikken skal sørge for at personer med utviklingshemming kan leve like gode liv som alle andre og sikre menneskerettighetene deres.
– Alle mennesker er forskjellige og er like mye verdt. Da må også de som er annerledes få de samme mulighetene som alle andre, minner Stine om, før hun tar kjærestens hånd og de rusler sammen ut i vårdagen.
Stines mamma er glad for at datteren har funnet kjærligheten.
– Jeg har i alle år visst at Stine har ekstra behov for støtte og hjelp. Det jeg fryktet som mor, var at hun ikke skulle få oppleve kjærlighet til en kjæreste. Den bekymringen er borte nå som hun og Adrian er sammen. Det føles fint, sier Stines mor Marit Røraas Andersen.
