livet ut av kriminaliteten

Alt gikk på skinner for Håkon. Så fikk han den verst tenkelige beskjeden av legen

To menn med vidt forskjellige bakgrunner. To ulike skjebner. Og et vennskap for livet.

<b>I NATUREN:</b> Ofte er Håkon og Tommy alene. De trives begge på fjellet.
I NATUREN: Ofte er Håkon og Tommy alene. De trives begge på fjellet. Foto: Privat
Først publisert Sist oppdatert

Tommy Johansen (49) er høy og med mye muskler og tatoveringer. Han kan virke skremmende for dem som ikke kjenner ham.

Det gjør Håkon Gisholt (57). Inntil i fjor var han politimann. Det er derfor de to kaller seg politi og røver.

Livet kom feil ut for Tommy da han vokste opp i Holmestrand. Han ble mobbet, laget selv mye bråk og kom etter hvert inn i et miljø som ikke var bra for ham.

Kort­versjonen er rus med harde stoffer, kriminalitet, inn og ut av fengsel, et liv på gaten og overdoser. Og et lite håp i hjertet.

Den skoleleie tenåringen som hoppet av i 9. klasse for å utdanne seg til kokk i Danmark, kom i kontakt med stoff på det beryktede Christiania. Hjemme i Norge eskalerte det til kokain og amfetamin.

<b>KOKKELÆRING:</b> Tommy Johansen har dratt til Danmark for å gå i lære. Han er bare 16 år.
KOKKELÆRING: Tommy Johansen har dratt til Danmark for å gå i lære. Han er bare 16 år. Foto: Privat

– Jeg skjønte ikke at jeg var hektet på heroin før det var for sent, sier han.

Tommy kom på politiet VIC-liste; de kriminelle det er ekstra viktig å holde oppsyn med.

– Familien hadde nesten gitt meg opp, og jeg holdt meg unna dem. Jeg husker imidlertid en julaften da jeg var så stein at pappa kjørte meg tilbake til Oslo og sa «god jul». Jeg forstår veldig godt hvorfor foreldrene mine gjorde det. Det var barn der, og jeg var ikke presentabel.

Les også: Elly Jelena skammet seg over pappaen sin i oppveksten. Han vil alltid ha en plass i hjertet hennes

Falt mellom flere stoler

Da Tommy ville til behandling, var det flere års ventetid. Til slutt kom han med voldsomme abstinenser til Frankmotunet i Folldal i 2009.

Der fullførte han to års behandling uten å sprekke og fikk beskjed fra Nav om at de skulle hjelpe ham videre.

– Jeg fikk ja til kurs gjennom rehabiliteringspiloten, men så trakk de tilbake innvilgelsen fordi de selv hadde kurs som var likeverdige, mente de.

Tommy følte at han falt mellom flere stoler fordi ingen hjalp ham med den siste biten, et depositum på leiligheten han hadde fått tak i etter at han selv hadde skaffet seg jobb.

Veien tilbake til gaten og heroin ble svaret på av­slagene. Da den 190 cm høye mannen veide 69 kg og fikk beskjed om at han kom til å dø hvis han fortsatte på samme måte, søkte han seg til Tyrilihaugen på Lillehammer.

Det var der Håkon Gisholt snart skulle dukke opp.

<b>FORBRYTER:</b> Ingen tvil om at Tommy Johansen var nedkjørt da han ble satt inn.
FORBRYTER: Ingen tvil om at Tommy Johansen var nedkjørt da han ble satt inn. Foto: Privat

Fikk den verste beskjeden

For Håkon Gisholt gikk det meste på skinner. Bergenseren ble ferdig på Politiskolen i Oslo i 1989. Umiddelbart fikk han jobb i ordensavdelingen i hovedstaden. Under en biljakt med Håkon som sjåfør, kjørte rømlingen inn i en blindgate.

Da Håkon speidet etter ham, sa aspiranten: Skal vi ikke bare arrestere ham? Han sitter like ved siden av deg.

– Mannen vi jaktet på, satt på en søppelcontainer, dinglet med bena og så uskyldig ut. Aspiranten forsto at jeg ikke hadde sett ham, forklarer Håkon.

Besøket hos øyelegen ga et sjokkerende svar. Politi­mannen hadde den arvelige øyesykdommen RP (Retinitis pigmentosa), som ødelegger netthinnen. Han var 26 år, hadde under ti graders synsfelt og var å betrakte som sosialt blind. Håkon kunne ikke lenger kjøre bil eller ha utegående tjeneste.

– Arbeidsgiver la alt til rette. Jeg fikk jobbe innendørs, først i politiarresten der jeg blant annet hjalp arrestanter til glattcellen. På slutten svarte jeg på telefon, tok imot tips og snakket med pårørende. Jeg var den forståelsesfulle politimannen.

Trolig har han fulgt Tommy til glattcellen, men husker det ikke fordi det var så mange ­arrestanter i årenes løp.

– Og jeg husker det i alle fall ikke, for de gangene jeg kom inn, var jeg stort sett «nedsnødd», ler Tommy.

Les også: (+) Leserne forteller: Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg

Ble Vinn-Vinn

Håkon Gisholt har alltid likt å trene. Som sterkt synshemmet løp han i Holmenkollstafetten med ledsager for stiftelsen Aktiv mot kreft.

Han tenkte at følelsen av å løpe med en ­ledsager også kunne overføres til å gjøre noe for de narko­mane, mennesker som er ­lavest på samfunnsstigen. Derfor kontaktet han Tyrilistiftelsen og fikk ja til å presentere opplegget.

Tyrili er en ideell stiftelse som tilbyr behandling av voksne med alvorlig rusavhengighet. Det er i dag en av Norges største aktører innen rusbehandling, med rundt 330 medarbeidere og 200 pasientplasser, fordelt på ti behandlingsenheter.

– Jeg spurte hvem som ville være med på en tre dagers fjelltur, inkludert brevandring. Da rakk Tommy opp hånden med det samme og sa: «Det der skal jeg være med på», minnes Håkon.

Tommy husker at han tente på opplegget og dro til Leirvassbu sammen med 30 andre som var inne til behandling, og like mange som trengte ledsagere. Dette ble starten på et samarbeidsprosjekt som etter hvert fikk navnet Vinn-Vinn.

<b>HJELPEREN:</b> Tommy Johansen (t.h.) hjelper sin ­blinde venn når de går på ski.
HJELPEREN: Tommy Johansen (t.h.) hjelper sin ­blinde venn når de går på ski. Foto: Privat

– Vi blinde oppdaget at ­ledsagerne var på hugget som vi aldri hadde opplevd før. ­ De grep sjansen med begge hender. Hvis vi hadde gått tur med mennesker fra et idrettslag, ville det vært hyggelig, men vi hadde ikke følt at vi hjalp idrettslaget. Nå følte vi at vi kunne bidra overfor de narkomane, sier Håkon.

De fant hverandre

Kjemien stemte for Tommy og Håkon. Tommy fikk tillit til politimannen, og Håkon så hva som bodde i Tommy. Han hadde så mange kvaliteter.

På vei hjem fra første samling satt Håkon og Tommy i samme bil. Tommy ga et godt inntrykk.

Håkon tenkte: «Dette er riktig mann hvis jeg skal ha en fra denne gjengen som front­figur.»

Turer er det blitt mange av, alt basert på å være fysisk i naturen med rafting, havfiske, rappellering, tandemsykling, langrenn, alpint, løping og ­ridning.

Tommy er motivator for mange, men også en viktig ledsager for Håkon, som på gode dager sier at han ser som gjennom et sugerør. Han må ledes på vanskelige partier og når det ikke lenger er dagslys. Tommy gir en fast hånd.

– Jeg likte så godt at han er åpen og ærlig. Når du spør, får du sannheten. Den pakkes ikke inn, forteller Håkon.

I år er det ti år siden de to møttes første gang. Tommy har vært rusfri i 12 år. De to vennene har hatt noen vanskelige episoder i livet, som da begge opplevde samlivsbrudd. En prat på telefonen, gjerne flere ganger i uken, føles godt.

Nå skal Håkon gifte seg med Gry til høsten. Tommy skal være forlover. Han på sin side har møtt drømmedamen og bor med Brigitta i Stockholm, ikke langt unna Tommys datter og en bonussønn. Håkon har tre voksne barn som betyr mye for ham.

<b>SYKKELGUTTA:</b> Håkon og Tommy får mye energi av å trene sammen.
SYKKELGUTTA: Håkon og Tommy får mye energi av å trene sammen. Foto: Privat

Fikk en egen film

Tidlig i møtene mellom de synshemmede og de som fikk behandling på Tyrilihaugen, kom dokumentarfilmskaper Halvor Mykleby (49) i Firbeint film på banen. Han forsto at historien til Tommy og Håkon var spesiell. I åtte år har han fulgt de to vennene på turer og privat og laget film om dem.

– Jeg falt for de to fra første gang jeg møtte dem. De hadde et genuint, ekte vennskap med en barnslig humor. De er ­ulike, ja, egentlig totalt forskjellige, men du merker at de betyr noe for hverandre. Jeg fikk raskt troen på at dette kunne bli bra, sier Mykleby.

Østerdølen, bosatt på Elverum, fulgte dem i dager og noen ganger uker med ­kameraet. Produsent Arild Halvorsen i Fabelaktiv, et produksjonsselskap for fjernsynsprogrammer, applauderte. Han skjønte at dette ville bli bra da han så opptakene.

– Problemet blir at man ikke kan ta med alt, men må stramme inn, sier Mykleby, som hadde mer enn nok å ta av.

<b>BLE FILM:</b> Halvor Mykleby (i midten) har fulgt Håkon (TV.) og Tommy i åtte år. 
BLE FILM: Halvor Mykleby (i midten) har fulgt Håkon (TV.) og Tommy i åtte år.  Foto: Privat

Nerven i dokumentaren er vennskapet. Derfor har også filmen en undertittel: «To skjebner – ett vennskap».

Da Tommy og Håkon så ­filmen første gang på en privat visning, ble de rørt.

– Jeg står ikke frem i mediene fordi jeg vil fortelle om ­livet mitt. Jeg gjør det for å sette fingeren på et system som ikke fungerer, sier Tommy.

Tommy har et ankepunkt til.

– Jeg mener det er feil i Behandlings-Norge når de ­svakeste livene blir lagt ut på ­anbud av dem som skal hjelpe dem på bena. I tillegg er behandlingstiden som er kuttet ned fra ett år til ni ­måneder, og man må ta opplegg i den kommunen man ruser seg.

For ham ble Frankmotunet avgjørende i starten.

Tommy har et ankepunkt til.

– Jeg mener det er feil i Behandlings-Norge. De ­svakeste livene blir lagt ut på ­anbud av dem som skal hjelpe dem på bena. I tillegg er behandlingstiden kuttet ned fra ett år til ni ­måneder, og man må ta opplegg i den kommunen man ruser seg.

Det mener han gjør behandligsforløpet mye vanskeligere. For ham ble Frankmotunet avgjørende i starten.

Les også: Hege ga Trond klar melding: «Jeg orker ikke mer». Elleve år senere sitter de fortsatt sammen i det samme huset

<b>TANDEM:</b> Sykling er ikke noe problem så lenge man kan være to sammen på en doning.
TANDEM: Sykling er ikke noe problem så lenge man kan være to sammen på en doning. Foto: Halvor Mykleby

Vil skape vinnere

Kameratene er enige om at det er en behandlingsform som faktisk fungerer, nemlig Vinn-Vinn.

– Dette opplegget skaper mulighet for et sosialt nettverk etter behandling. Vi bygger faktisk ettervern for Tyrili-elevene, kommer det fra Tommy.

Håkon legger til: – Vi vil fortsette med Vinn-Vinn, fordi vi ser at det er så verdifullt for de rusavhengige. Tommy sier at det har vært med på å redde hans liv, og vi ser at det har positiv effekt på andres liv.

Tommy har for lengst etablert seg med fast jobb. Han arbeider for Haninge kom­mune i Sverige med menn­esker som har funksjonsnedsettelse i form av autisme og schizo­freni.

Dessuten har han en jobb ved siden av som er rettet mot mennesker som trenger hjelp til å komme ut av misbruk og kriminalitet og sliter med psykisk uhelse.

– Jeg har noe du ikke kan lese deg til i en bok. Det er ­lettere for meg å nærme meg det terapeutiske rommet om jeg viser frem armen med alle nålestikkene. Jeg har vært der ordentlig, og jeg vet hvordan de som trenger hjelp har det.