Elly jelena mistet faren i overdose
Elly Jelena skammet seg over pappaen sin i oppveksten. Han vil alltid ha en plass i hjertet hennes
Elly Jelena var aldri i tvil om at faren elsket henne, men i perioder var det vanskelig å ha en far som var rusmisbruker. For to år siden mistet hun ham i en overdose.
Pappaen til Elly Jelena Aspaas (21) klarte ikke å leve uten å ruse seg. Det var en evig kamp med alt som foregikk i hodet, og rusen ga ham pause og en måte å takle ting på.
Nesten umerkelig ble han mer og mer sugd inn i «friminuttene», rus tok mer og mer plass i livet hans.
Tobarnspappaen gikk fra å være en tilstedeværende far, som deltok på familieferier, barnebursdager og søndagsmiddager, til å bli slukt inn i Oslos harde rusmiljø.
Det skapte stor fortvilelse, men de tre jentene i livets hans, Elly Jelena, lillesøsteren og moren, lærte seg å akseptere ham som han var. De valgte å ta ham imot så godt de klarte, selv om det ikke alltid var lett.
– Det tok noen år før jeg skjønte hva en rusmisbruker egentlig er. Mamma valgte tidlig å være ærlig med meg og lillesøsteren min, men det tok likevel tid før jeg forsto fullt ut hva det ville si. Han var jo en god pappa når han var til stede, både da jeg var liten og som tenåring og voksen. Han bodde sammen med oss ganske lenge. Det var vanskelig å forstå, men jeg tror likevel at jeg skjønte hva en rusmisbruker er lenge før mange andre, sier hun.
Vanskelig tenåringsfase
Det kom til et punkt da moren kjente at hun hadde fått nok og måtte ta vare på seg selv og de to jentene sine. Hun har siden stilt seg spørsmålet om hun lot ham bli for lenge. Livet han levde fikk konsekvenser for den lille familien og gjorde det utrygt.
I perioder forsvant han, for siden å ta kontakt igjen. Uvissheten om han hadde havnet i trøbbel, og uroen for livet hans var tøff. Noe av det vanskeligste var likevel da han bodde i samme bydel som familien.
– Jeg husker at det var ganske vanskelig da jeg var tenåring og i den verste «flaue-perioden». Det hendte at jeg så ham på T-banen mens jeg var med vennene mine. En av dem kunne si: «Herregud, se på ham!» Jeg gjemte meg og latet som jeg ikke kjente ham. Den perioden er jeg ikke stolt over i det hele tatt, sier hun.
Det varte ikke lenge før hun kjente at hun måtte ta et standpunkt og stå inne for at han var pappaen hennes. Da hun var omtrent 17 år, husker hun at hun gikk bort til ham på T-banen og sa: «Hei, pappa!» selv om en hun sto sammen med, nettopp hadde kommet med en kommentar om ham.
Det var viktig for henne å vedkjenne både ovenfor seg selv, men også overfor omgivelsene sine, at han var pappaen hennes – uansett hva.
– Mamma snakket mye med meg og lillesøsteren min om at vi selv kunne velge om vi ville ha kontakt med pappa eller ikke. Siden jeg hadde valgt å ha ham i livet mitt, tenkte jeg at jeg bare måtte stå i det. Det var det som motiverte meg da det skjedde sånne ting som på T-banen. Da ble det litt lettere, fortsetter hun.
Verdens snilleste pappa
Hun viser bilder fra oppveksten, der vi ser en kjekk og blid farsfigur som var til stede på bursdagsfeiringer og sydenturer. Han jobbet hos jentenes bestefar og var med på familieturer både til Frankrike og Kragerø.
Før rusen tok for stor plass, og han mistet kontrollen. Elly Jelena beskriver faren som verdens snilleste og sjarmerende mann med mye selvironi.
– Det fantes ikke noe vondt i ham. Han lo og smilte hele tiden og var en fest av et menneske. Han var opptatt av klær og hvordan han så ut. Han var sporty og et naturtalent på snowboard. Han prøvde å lære det videre til lillesøsteren min og meg, men vi har ikke arvet det samme talentet. Han spilte også fotball og syklet, forteller hun.
Elly Jelena sier at hun alltid har vært en skikkelig pappajente, og kjærligheten tok aldri slutt selv om de ikke hadde et klassisk far-datter-forhold.
I de gode periodene tok han kontakt fra ulike mobiltelefoner, han byttet mobil og telefonnummer hele tiden. Da snakket de sammen i timevis.
Så var det lillesøsterens tur og siden morens.
Det ble også flere besøk både på rehabiliteringsinstitusjoner og åpen soning i fengsel. Han sa alltid at han var stolt av henne og viste varme og positiv oppmerksomhet. Hun kjente seg elsket selv om pappaen hennes ikke klarte å bli rusfri og leve et normalt liv.
Ærlighet varer lengst
– Det ble faktisk lettere for oss da han var ærlig og innrømte at han hadde gitt opp å bli rusfri. Det var så tungt å oppleve at han gang på gang etter å ha hatt lange rusfrie perioder i behandling eller i fengsel, sprakk og gikk rett tilbake til det gamle miljøet. Vi ble så skuffet igjen og igjen etter å ha håpet at nå, denne gangen, skulle han klare det. Fra da av visste vi hva vi hadde å forholde oss til, og vi valgte å akseptere situasjonen. Han hadde vært redd for at vi kom til å skyve ham vekk om han var ærlig. Derfor tok det tid. Etter innrømmelsen endret samtalene seg, og han slappet mer av, sier hun.
Elly Jelena husker hvordan pappaen serverte rullekake og saft da hun, søsteren og moren besøkte ham på åpen soning. Han var rolig og fornøyd, og samtalene var alltid preget av selvironien hans og den spøkefulle tonen.
Det er gode minner i dag, mye takket være moren og måten hun forklarte og snakket med jentene om alt rundt farens situasjon.
Moren snakket hele tiden åpent både med jentene og ham. Det gjorde hun for å skape trygghet for jentene samtidig som hun ga ham rom til å være pappa med de forutsetningene han hadde. Han måtte for eksempel love å holde seg unna dem i de verste rusperiodene og heller ringe når han var i bedre form.
Hun sørget også for at han fraskrev seg foreldreretten både med tanke på barnevernet og muligheten til utenlandsreiser.
Les også: (+) Fem dager etter at de møttes, spurte turistguiden om Anne Gro ville gifte seg med ham
Grenser er kjærlighet
– Jeg har fått mye inspirasjon fra mamma, hun har vært hans største støttespiller i livet. Hun har skilt mellom rusen og han som person. Hun hjalp meg å skjønne at det var som å forholde seg til to ulike personer. Når jeg så at hun klarte å elske ham fortsatt, ble alt så mye lettere for oss. Mamma har vært flink til å sette grenser for pappa og snakke med ham i alle år, forteller hun.
21-åringen legger ikke skjul på at det har vært tøft, og at hun trengte at moren passet på henne. Det var spesielt en gang hun måtte sette foten ned.
– Jeg var rundt 15 år og fungerte som en psykolog for ham. Han ringte meg sent og tidlig. Det tok mamma tak i, og det hadde han full respekt for. Vi opplevde hele tiden at han lyttet til og hadde respekt for det mamma sa. Vi måtte sette grenser, sier hun.
Adoptert fra Costa Rica
Faren hennes er adoptert fra Costa Rica og vokste opp i Nord-Norge. Elly Jelena syntes derfor at det var veldig viktig å lære seg spansk. I andre klasse på videregående dro hun til Argentina for å lære seg språket flytende. Hun har også vært i Costa Rica og møtt den biologiske moren og familien hennes.
En venninne av moren var med på TV 2-programmet Sporløs for noen år tilbake, og de fant familien sin på Costa Rica. På grunn av at det er så få mennesker som lever der, viste det seg at det ikke var vanskelig å finne Elly Jelenas biologiske farmor. Alle tre trodde at det ville bety masse for faren at moren hans var funnet, og at datteren skulle besøke familien hans, men han reagerte med et skuldertrekk.
– Han hadde ingen minner fra familien sin på Costa Rica. Hans familie var først og fremst oss og farmor og farfar i Nord-Norge. Men det var en fin opplevelse for meg å hilse på dem, selv om det selvsagt også var litt rart. Jeg er veldig nær farmoren min, så det føltes feil for meg da de ville at jeg skulle kalle pappas biologiske mamma for «abuela». Det betyr bestemor. De er familien min, men samtidig helt fremmede mennesker, sier hun.
«Stakkars, stakkars deg»
Elly Jelena er opptatt av å beskrive kjærligheten og godheten hun følte for faren, men også hvor vondt det var å oppleve fordommer og uvitenhet fra omgivelsene. «Stakkars, stakkars deg, du må ha hatt det helt forferdelig», fikk hun høre.
Hun har ofte opplevd at hun har måttet forsvare at hun ønsket å ha pappaen sin i livet sitt. En tidligere kjæreste hadde veldig sterke meninger om valget hennes om å jobbe som sykepleier innen rusfeltet. Det skulle han hindre henne fra, fordi han mente det var farlig.
– Det opplevdes trist når andre spurte hvorfor jeg gadd å ha kontakt med pappa når han var rusmisbruker. Jeg visste at de aldri ville ha sagt det om de hadde møtt ham og blitt kjent med ham. Rusmisbrukere er som alle andre mennesker, de trenger også å bli møtt som det mennesket de er. De er ikke misbruket sitt, sier hun engasjert.
«Ingen er det man ser», heter det i Blå Kors. Elly Jelena kunne ikke vært mer enig. Det er en myte som sier at alle rusmisbrukere er farlige, men som oftest er de først og fremst farlige for seg selv.
Det er mennesker som har havnet utenfor samfunnet, og som gjør sitt beste for å overleve. Med mye skyldfølelse og skam for alt de ikke får til og alle de har skuffet.
Les også: Øyeblikket kom som lyn fra klar himmel. Fra den dagen var ingenting som før
Kom som et sjokk
– De trenger å bli møtt med åpenhet, ikke fordømmelse. Det blir i hvert fall helt umulig å skulle komme tilbake til et normalt liv og ta del i samfunnet igjen hvis ingen gir dem en sjanse til å vise personligheten sin og hvem de er, sier hun.
For pappaen til Elly Jelena er det uansett for sent. Etter å ha sittet inne en stund, tok han en overdose og havnet i koma i mars 2022. Da Elly Jelena fikk beskjeden reagerte hun sterkt. Det kom som et sjokk.
– Jeg har alltid vært redd for det og har sett for meg scenarioet flere ganger. Jeg vet at narkomane leker med livet, at de aldri kan vite hva de får i seg. Men jeg trodde ikke at det skulle skje ennå, det hadde gått så bra rett i forveien. Han hadde lagt på seg og hadde fin brunfarge etter å ha vært i solen. Det var vanskelig å forstå, sier hun.
Elly Jelena var i Forsvaret da det skjedde. De ba henne dra med en gang hun fikk beskjeden slik at hun skulle rekke å ta farvel. Hun er glad for forståelsen og måten alt ble håndtert på. De hadde full innsikt i situasjonen siden hun valgte åpenhet rundt farens liv.
– Alle tre var til stede da han døde. Vi fikk tatt farvel med ham. Vi ville at begravelsen skulle være så fin som overhodet mulig. Han var så fargerik, så vi ba folk om å komme i fargerike klær. Vi ville feire livet hans og den han var for oss. Blomstene vi valgte var i alle regnbuens farger. Utgangssangen var Can’t Get Enough Of This Love av Barry White. Det var en avskjed som gjenspeilte hvem han var, og jeg tror at han ville ha likt den, sier hun.
Konstant bekymring
Inger Elisabeth Hagen er daglig leder hos PIO-senteret, Pårørendesenteret i Oslo. De tilbyr hjelp og rådgivning til de som er pårørende til rusavhengige.
– Å vokse opp med en rusavhengig forelder kan være en utfordrende reise for mange unge. Livet fylles ofte med uforutsigbarhet, skam og følelsesmessig kaos. Den konstante bekymringen for mor eller fars velvære og den daglige usikkerheten kan være tung å bære, sier hun.
Hun forteller at ungdom i denne situasjonen kan føle seg isolert og misforstått, og preget av et konstant ønske om å hjelpe, samtidig som de må beskytte seg selv.
– Denne oppveksten kan påvirke selvfølelsen og mellommenneskelige relasjoner. Det er imidlertid viktig å vite at hjelp er tilgjengelig. For de som trenger støtte, er PIO-senterets rådgivningstelefon et verdifullt sted. Hit kan Ungdom kan ringe 22 49 19 22 anonymt for en trygg samtale med erfarne rådgivere.
Man kan også bestille en fysisk samtale på PIO-senteret, som ligger på Hammersborg torg 3 i Oslo, eller benytte den anonyme chatten til Barn av Rusmisbrukere (BAR).
– Selv om det kan virke skummelt å be om hjelp, er det viktig å huske på at du aldri skal stå i en slik situasjon alene. Det hjelper alltid å snakke om det, slår Hagen fast.
Den evige kjærligheten
I dag sitter Elly Jelena igjen med minnene etter en pappa som kanskje ikke var som alle andre, men som elsket henne uten forbehold. Og som hun elsket tilbake uten forbehold.
Noen har forstått kjærligheten hennes, og akseptert ham for den han var. Som bestevenninnen og en tidligere kjæreste. Det betydde mye for henne.
På armen har hun en tatovering, hun brukte litt tid på å bestemme seg for hva det skulle stå. Skulle hun gjøre som mange andre, og skrive navnet hans og datoene for fødsel og død?
Det føltes liksom ikke riktig. Så valget falt på det pappaen sa til henne i hver telefonsamtale: «Glad i deg, elsker deg, savner deg.»
