ÅPENHET RUNDT dødeN:
– Øynene hennes kikket rett på meg, det var litt som det uendelige blikket til et nyfødt barn. Sekunder senere gled det bare unna, og hun pustet ut for siste gang
«Jeg tror ikke jeg lever over natten», sa Kari. «Da kommer jeg med en gang», svarte datteren. Så kjørte Astrid 11 mil på ruskete vinterveier
2018 nærmet seg slutten. Astrid Rønsen var på besøk hjemme hos moren sin Kari på Skreia. Utenfor var det kaldt og mørkt, men inne i den velorganiserte eneboligen fra 1980 var de omgitt av lun varme.
Kari Rønsen satt som vanlig i godstolen. Hun flyttet blikket til Astrid i sofaen.
«I skapet på soverommet henger det en hvit pyjamas. Den vil jeg at du tar på meg når du steller meg for siste gang. Du vet jeg vil kremeres. Pyjamasen er av bomull, så den vil brenne bra».
Fryktet ikke døden
Noen ville kanskje følt at ordene var vanskelige å forholde seg til, men ikke Astrid.
– Det var ikke det at ordene ikke gjorde noe med meg, men det føltes godt at vi kunne snakke åpent og konkret om døden. Det gjorde det også lettere for meg å spørre om ting jeg lurte på.
De visste begge at 89-åringen hadde begrenset levetid igjen. Hun ble hjerteoperert for 25 år siden og fikk kreft i 2013. Det manglet ikke på diagnoser.
«Er du redd for å dø?» spurte Astrid den gangen.
I 2018 ble det foretatt en undersøkelse publisert på det vitenskapelige nettstedet BMC, av et norsk forskningsteam. De så på hjemmedød og hvor uvanlig dette er i Norge.
Det finnes i utgangpsunktet lite forskning på dette feltet, spesielt når det kommer til planlagt hjemmedød, og det er også få tall som sier noe om uplanlagt hjemmedød hos eldre.
Forskningen så på det norske dødsregisteret og det nasjonale registeret for helseomsorg i 2012 og 2013.
Forskerne fant at planlagt hjemmedød var mer vanlig ved alvorlige sykdommer som kreft, og de fleste som dør hjemme er unge, alvorlig syke menn som bor alene.
Bare 2.3% av de som døde hjemme led av demens.
Totalt var 41.9% av tilfellene der folk døde hjemme, planlagt, men bare 6.3% av alle dødsfall i perioden var planlagte hjemmedødsfall.
Potensielt planlagte hjemmedødsfall var ofte forbundet med høy alder, men men tallene gikk ned når personen var over 80 år og allerede innlagt i helsetjenesten.
De som bodde sammen med andre var oftere personer som fikk dø hjemme.
Forskningen konkluderer med at det er svært få hjemmedødsfall i Norge, og at vi i svært stor grad dør på helseinstitusjoner.
«Nei, men jeg er redd for ikke å få puste», svarte Kari.
– Hjerteproblemene gjorde at hun opplevde problemer med pusten. Det ville være slitsomt ikke å klare og puste, sa hun.
Les også: Kirsti var 57 år da fastlegen ga henne to alternativer
Planla den siste reisen
I tiden som fulgte, hadde de mange samtaler og planla alt som lot seg planlegge rundt den siste reisen.
Spesielt ett ønske var viktig for den tidligere sykepleieren og bestyreren på gamlehjemmet, det het det den gangen.
– Mor var tydelig på at hun ville unngå sykehus og runddansen av innleggelser mellom institusjoner som mange opplever i livets siste fase. Hun ønsket å dø hjemme i trygge, kjente omgivelser, sier Astrid.
Kari forsto at datteren hadde sitt eget liv, hun kunne ikke alltid være til stede.
En dag de snakket sammen, sa moren:
«Hvis du en dag finner meg nederst i trappen eller på baderomsgulvet, så skal du vite at det er helt greit.»
– Mor ga meg aldri dårlig samvittighet. Jeg er heldig som fikk henne til mor, sier Astrid.
i forhold til egne barn, sier Astrid. Foto: Privat
Det siste døgnet
Til tross for helseutfordringene var Kari oppegående til det siste, og hun forsto selv når hennes tid var kommet.
Året var 2019. Astrid hadde kommet hjem igjen til Lørenskog etter å ha vært hos moren noen dager. Det var seks dager igjen til jul, og mye som skulle ordnes. Påfølgende dag ringte telefonen.
«Jeg tror ikke jeg lever over natten», sa Kari.
«Da kommer jeg med en gang», svarte datteren.
«Ja, gjør det.»
– Det var første gangen hun ba meg om å slippe det jeg hadde i hendene. Vanligvis ville hun sagt «nei, bare bli, du har så mye å gjøre», forteller 64-åringen fra sofaen i sitt koselige hjem.
Astrid kastet seg i bilen og kjørte de vel 11 milene gjennom ruskete vintervær. Vel fremme satte hun seg ved siden av sengen med morens føtter i fanget, strøk varsomt hånden si over dem.
Astrid så at moren var begynt å bli litt blå på bena.
«Er du kald?» spurte hun.
«Det er kaldt opp til knærne, men derfra og opp er jeg varm», svarte Kari.
Kroppen hennes var urolig, men selv var hun rolig, forsikret hun datteren om.
– Det var spesielt å oppleve min egen mor beskrive hvordan det er å dø, sier Astrid som selv har vært tettere på døden enn de fleste i mange år.
Hun begynte å jobbe som sykepleier i 1981 og fikk et særlig engasjement for palliativ omsorg. Hun har i 40 år jobbet for en bedre omsorg for alvorlig syke og døende og satt tidligere som styreleder i Hospiceforum Norge, der hun i dag er nestleder.
Hun har jobbet som sykepleier ved et hospice, og i dag er stillingen hennes førstelektor ved NTNU i Gjøvik med fagansvar for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg.
– Jeg pleier å være god på å bedømme når døden er nær, men ikke i mors tilfelle. Det var nok for nært, sier Astrid.
Natten gjennom våket hun over sin døende mor.
– Vi hadde ingenting usnakket. I stedet kunne vi bare være til stede i øyeblikket.
Les også: (+) Legene mente at plagene til Tonje (36) kun satt i hodet. Da hun endelig ble trodd, var det som å få livet i gave
Stille morgen
Da morgenen kom, hadde det sluttet å snø. Det var helt stille utenfor soveromsvinduet.
– Helt på slutten begynte hun å se ting i rommet som jeg ikke kunne se, forteller 64-åringen.
Så var øyeblikket kommet.
– Øynene hennes kikket rett på meg, det var litt som det uendelige blikket til et nyfødt barn. Sekunder senere gled det bare unna, og hun pustet ut for siste gang.
20. desember 2019 klokka 09.45 gikk Kari Rønsen fredfylt ut av livet, 90 år gammel.
Et varmt smil har lagt seg over ansiktet til Astrid mens hun har fortalt.
– Hun levde et langt og godt liv.
Mor og datter hadde vært innom mange ulike scenarioer for den siste tida. Ingen av dem hadde våget å drømme om at det ville skje så fredfylt og udramatisk.
– Mor var alltid nøktern og usentimental. Roen hennes, også denne siste natten, smittet over på meg, sier Astrid, og legger til:
– Dette var ikke en brå, uventet død. Hun hadde forberedt seg lenge, og hun døde på naturlig, fredfylt vis. Jeg opplevde at mor var med på «bølgen», hun jobbet ikke imot. Hun er et bevis på at det er mulig å akseptere døden.
Sirkelen sluttes
Astrid beskriver de siste timene som en spesiell opplevelse.
– Jeg er takknemlig for at hun ga meg muligheten til å være der. Hun var den første som så meg, og jeg ble den siste som så henne. Øyeblikket var fylt av mer takknemlighet og glede enn av sorg.
En av Astrids brødre var også i huset den siste natten, den andre kom til på morgenkvisten. Mens den yngste kjørte rundt med budskapet til venner og bekjente i bygda, hjalp den eldste Astrid med å stelle moren.
Nattbordet ved siden av sengen var pyntet med duk. Oppå den brant et enslig stearinlys.
– Det kjentes riktig og fint at vi stelte mor sammen. Å snekre kisten var omtrent det eneste vi ikke gjorde selv, sier hun og humrer lavt.
Les også: Solfrid (54) er frisk og rask, men har allerede skrevet testamente og planlagt sin egen begravelse
Hjemmedød
Kari var en av cirka 5000 nordmenn som døde hjemme i 2019.
– I løpet av den siste natten var det én tanke som slo meg: Burde jeg varslet noen? Både jeg og mor visste hva som skjedde. Vi var komfortable i situasjonen, men … Astrid leter etter de riktige ordene.
– At jeg som har jobbet med døden i 40 år tenkte dette, forteller meg i hvor stor grad vi har skjøvet døden fra å være et privat anliggende over i det offentliges ansvar.
Å få dø i trygge omgivelser hjemme kan bidra til en følelse av å beholde kontrollen i større grad, mener Astrid.
– Det er ikke riktig for alle, men de som ønsker hjemmedød, bør få det.
Samtaler rundt bordet
Omsorgstemaet opptar henne sterkt.
– I 2030 vil det være flere eldre enn unge mennesker i landet. Da er det nødvendig å tenke annerledes rundt helsevesenet. Det offentlige kan ikke klare alt.
Astrid er en av ildsjelene bak organisasjonen Hospiceforum Norge. Naturlig nok er hospicefilosofien og frivillighet nøkkelbegreper for henne.
Akkurat nå har organisasjonen et prosjekt gående med navnet «Samtaler rundt kjøkkenbordet». Folk oppfordres til å sette seg ned og snakke sammen om døden, akkurat slik Astrid og moren gjorde. Gevinsten er ifølge hovedpersonen stor.
– Det å vite hva som var viktig for mor, gjorde alt mye enklere. Samtalene om døden friga energi og gjorde tiden som var igjen bedre. Åpenhet bidrar dessuten til å gjøre sorgarbeidet lettere.
Astrid lar blikket gli over gulvet, opp mot veggen, der et av morens mange egenvevde tepper henger. I vinduskarmen spirer grønne vekster.
Hun kikker ut gjennom vinduet der våren er i anmarsj, og igjen vokser det milde smilet frem.
– Samtalene vi hadde om døden ga rom for livet.
