det verst tenkelige budskapet
Jan var 18 da han ble foreldreløs. Så mistet han sin eneste bror. Men det største tapet hadde han fortsatt ikke lidd
Jan mistet hele kjernefamilen før han rakk å stifte sin egen familie og bar med seg sorgen i mange år. Så rammet ulykken på ny.
Lørdag 9. august 2003. Det er en av disse sommerdagene som kommer så altfor sjelden til disse kanter – der Romsdalen møter Sunnmøre. Himmelen er skyfri. Sola er varm og vinden merkes knapt som svak rasling i lyngen.
Jan Kristian Liabø er på vei til hytta. Vanligvis går han med lette, spenstige skritt til den strøm- og veiløse røde stua i Fiksdalen. Fristedet hans.
Der kan han la tankene fare, lette sjela – og minnes alle han har mistet.
For Jan har mottatt det verst tenkelige budskapet, ikke én, men tre ganger allerede.
Denne lørdagen er skrittene tunge – uroen ligger som ei glødende kule i magen. Han har ikke hørt fra datteren. Silvia, som bare ville ha en siste fest med gjengen før hun skulle begynne i jobb på fiskebåten.
18-åringen er akkurat skrevet ut fra avrusning og er mer optimistisk og livsglad enn på flere år.
Mistet moren tidlig
Jan har en trygg oppvekst i Fiksdal. Far Petter er bussjåfør. Mamma Mary er hjemme som kvinner flest på 1950-tallet. Jan er fem år da han blir storebror til Rune.
Tross aldersforskjellen er de to brødrene gode venner. Jan er en del av en stor kameratflokken. De spiller fotball, klatrer i trær, leker cowboy og indianer. Bekymringsløse og frie.
Barndommen varte lenger den gangen enn den gjør i dag.
For Jan får barndommen en brå slutt. Det året han fyller 13, dør mor plutselig av hjernehinnebetennelse. Verden raser.
– En 13-åring er ikke forberedt på døden. Opplevelsen blir veldig brutal, en katastrofe, sier Jan stille.
Men det skulle ikke stoppe der. Jan er på vei hjem fra skolen da han møter likbilen med morens båre i. Påkjenningen blir for stor for faren. Han får sitt første store hjerteinfarkt og blir hastet til sykehuset i ambulanse.
Alt er kaos rundt Jan og lillebroren Rune, som bare er åtte år.
Faren overlever hjerteinfarktet denne gangen, men bare fem år senere dør bussjåføren, 53 år gammel.
18 år gamle Jan og 13 år gamle Rune er foreldreløse. Selv om hele den lille bygda og fars nye kone, Margit, verner om guttene, er det som om verden raser sammen.
Mopedulykken sopm endret alt
Jan slutter skolen før han fyller 15. De lange kilometerne til jobben på det lokale skipsverftet, til nabobygda og jobb, haiker han til han er gammel nok til å kjøre moped.
Han er så vidt i gang med sitt eget voksenliv da katastrofen rammer igjen. Lillebroren kjører utfor veien med moped og havner i elva. Livet står ikke til å redde. Rune blir bare 17 år.
– Jeg hadde mistet hele kjernefamilien min før jeg hadde stiftet min egen. Jeg husker nesten ikke hvordan jeg kom meg gjennom disse årene, men man har ikke noe valg. Jeg måtte jo bare leve
videre. Jeg fant styrke i en god oppvekst og den kjærligheten jeg hadde fått fra dem jeg nå hadde mistet, sier Jan.
To år etter at han mister broren, gifter Jan seg. Samme året blir han pappa for første gang, til Marion. Siden kommer Silvia og til slutt attpåklatten Christian. I lange perioder er livet godt for Jan.
Silvia lekte seg gjennom livet
– Silvia var en engel, et midtpunkt i familien. En sånn som lekte seg gjennom livet. Kanskje litt bortskjemt, smiler Jan.
Med puberteten endrer solstrålen Silvia seg til å bli krevende. Hun er i opposisjon, blir opprørsk. Snart er hun en del av et rusmiljø.
– Ting eskalerte veldig raskt. Hun forandret personlighet. Det var et sjokk å oppdage at hun ruset seg. Som pappa hadde jeg altfor lite kunnskap om ungdomsmiljøet generelt og rusmiljøet spesielt.
Silvias rusmisbruk er en påkjenning for hele familien, og foreldrene blir skilt. 16 år gammel blir en rasende Silvia tvangsinnlagt på avrusning. Senere skal hun komme til å takke familien for at de fikk henne innlagt.
Som 18-åring kan hun bestemme selv og føler seg klar for å skrives ut. Ettervern, leilighet og jobb er ordnet. Hun skal bare ha denne siste festhelgen.
Natten ender fatalt. De er fire i bilen da den skjærer ut på riksvei 659 ved Brattvåg kirke. Bare to av de fire ungdommene overlever.
Silvia blir sendt med luftambulanse til Ullevål sykehus i Oslo. Jan legger ut på den syv timer lange bilturen sørover.
Silvia er i live, men i koma da far kommer. Timer senere, den 10. august 2003, slås respiratoren av. Nok et ungt liv er over.
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Den verste dagen i livet
– Jeg hadde levd alle disse årene med frykt. Frykt for at hun skulle ta en overdose. Så dør hun i en meningsløs bilulykke. Det var den verste dagen i mitt liv. Man skal kanskje ikke rangere sorg. Men å miste et barn er det verste. Det er fullstendig uten mening. Det er ingenting som kan forberede deg på det mørket.
Jan har fortsatt to barn, og de har mistet en søster. Han har ikke noe annet valg enn å finne en vei videre.
– Jeg hadde mistet fire fine folk som alle var viktige for meg, og som ikke kunne erstattes. Reisen videre var vanskelig. Å bearbeide tapet og komme videre er den største reisen og en livslang jobb. Sorgen varer livet ut, men man må finne sin måte å leve med den. Det er mitt ansvar å leve med min sorg.
Fjell og kjærlighet
Jan finner trøst i naturen.
Han søker til de høye fjellene. Han går lengre og høyere. Jo høyere han kommer, jo flere problemer klarer han å legge bak seg. Ett år la han 70 000 høydemeter bak seg.
Det er nesten ti ganger høyden til Mount Everest. I år blir et snittår, eller rundt 40 000 høydemeter.
I tillegg til naturen finner Jan trøst i de gode menneskene rundt seg.
– Omgi deg med folk som bygger deg opp. De som er nærværende og gir deg trygghet og varme.
En av dem som absolutt gir Jan godt påfyll, er samboeren Gunhild. De to traff hverandre på dansegalla i Ålesund. Hun var lokket med av noen venninner. Han var gjenganger.
Etter noen år som kjærester og særboere, har de nå bodd sammen i Gunhilds barndomshjem de siste 7–8 årene. Huset helt nede ved Grytafjorden i Tennfjord, har vidt utsyn til fjell og fjord.
– Jeg trodde ikke jeg skulle kunne føle glede igjen. Men man kan leve et godt liv selv med tung bagasje. Det er det viktig å understreke, sier Jan og fortsetter:
– Det er ikke bare lett å være kjæreste til en som bærer en tung sorg. Det er utfordrende for begge parter, men Gunhild er klok og raus. Hun gir meg rom. Jeg trenger å være en del alene. Da søker jeg til hytta eller fjellene.
Tross god hjelp og støtte i Gunhild, er Jan veldig klar på en ting:
– Det er mitt ansvar å leve med min sorg.
Vil gi håp til andre
Selv om han kunne pensjonert seg, jobber Jan fortsatt som hjelpepleier i hjemmetjenesten i nabokommunen Vestnes. Han har riktignok gått ned i stillingsprosent, men finner fortsatt god mening i å jobbe. Mening gir også foredragene han holder.
– Det gir meg noe hver gang jeg holder foredrag om mine opplevelser og min måte å håndtere sorg og krise på. Målet er å gi håp og inspirasjon til andre. Håpet er det siste.
– Mister du håpet, er det slutt. Jeg mistet aldri håpet. Jeg hadde mye å leve for selv om tapene hadde vært katastrofale. Å oppleve kjærlighet gir meg styrke. Dessuten, de som er døde var glade i meg. De ville ønsket at jeg skulle ha det bra.
– Menn er ofte for dårlige på åpenhet. På å snakke om følelser og det som er vanskelig. Hvis jeg kan inspirere, er det ingenting som er bedre.
Solen bryter gjennom skydekket utenfor de store stuevinduene. Dagen som begynte med regn og tåke over fjordlandskapet, åpner seg. Jan knyter på seg joggeskoene.
Rekker en rask spasertur før han skal på ettermiddags-skift.
