Aida Juritzen er trolig Norges første surrogatbarn: Ett spørsmål har forfulgt henne hele livet

Den svarte inngangs­døren åpnes av en ­elegant ung kvinne.

– Velkommen, sier hun hjertelig, smiler og viser vei inn i stuene.

Det er merkbart at Aida Inger Juritzen, mellomnavnet har hun fått fra sin farmor, ­behersker «skikk og bruk».

Senere vil hun fortelle at ­faren, Arve Juritzen, har vært nøye på å gi henne det hun kaller god oppdragelse.

– Jeg husker spesielt dette med å si takk. En gang fikk jeg en kjole fra pappas kusine i USA. Over telefon skulle jeg si – «thank you, Tove». Da hun spurte hva jeg syntes om kjolen, svarte jeg også – «thank you, Tove».

Det røpes med glimt i ­øynene og rundes av med en latter. Kjæresten Elias Madsen (20), som hilser like varmt som henne, sier at den er «typisk for Aida».

– Og best av alt, hun evner å le av seg selv. Aida har raust med selvironi, forteller han. Etter ett år som kjærester er de et sammensveiset par.

I løpet av praten vår skal det også bli noen tårer. Men før vi kommer dit trekker Elias seg tilbake med å si:

– Nå skal Aida få tiden til å fortelle sin historie.

Faren hennes, som ikke hjemme, skal ha sagt noe lignende.

– «Historien om hvordan du ble til er ikke lenger min – men din å fortelle, Aida».

Les også: Jens Christian Nørve og Tommy Børresen: – Vi overøser Sonja med vår kjærlighet og tilstedeværelse

Ubehagelige spørsmål

20-åringen har satt seg ved enden av spisebordet i villaen på Skøyen. Hun understreker at faren med de nevnte ordene la til: «Om du vil».

– Pappa vet hva åpenhet kan koste, sier Aida.

Også hun har under oppveksten kjent på det.

Helt siden våren 2004, da Aida ble født i Kansas i USA, har spørsmålene om surrogati vært mange og noen ganger kritiske.

– Etter 20 år er det fortsatt mange som misforstår og har meninger på feil grunnlag. Det behøves fortsatt mer åpenhet om surrogati.

Brynene er trukket sammen, grublende.

– Kanskje min historie kan være et nyttig bidrag?

– Som barn var det forvirrende å bli møtt av spørsmål som: «Hvordan er det ikke å ha en mor?» Hvis min åpenhet kan forhindre at andre små­tasser med bare én forelder, uansett årsak, blir møtt med slike spørsmål – da er det vel verdt å dele min historie.

Snille besteforeldre

Arve Juritzen var trolig den første i Norge som fikk barn ved hjelp av surrogati.

Mannen som skapte «TV 2 hjelper deg», ledet «Vil du bli millionær» og «Big Brother», startet sitt eget forlag og skrev bøker, og nå er heltidspolitiker for Høyre i Oslo bystyre.

I 2004 gikk han ut og fortalte hvordan hans etter­lengtede datter ble til. Det skapte stor oppmerksomhet.

– Seks år brukte han på å finne ut om det var riktig for ham å bli pappa ved hjelp av en surrogat, forteller Aida om hans sterke ønske.

– Han kom frem til at den tryggeste metoden var å velge surrogati i USA, hvor prosessen styres juridisk av en dommer. Jeg ble til med egg fra én kvinne, mens en annen bar meg frem. Det var godt etablerte, amerikanske kvinner som valgte å hjelpe barnløse, understreker hun og legger til at pappa Arve er hennes biologiske far. Mange misforstår dette og tror at hun er adoptert.

– Jeg ble født rett inn i pappas armer. Han la meg brystkassen, forteller hun ­smilende.

– En del mener det er ­kvinnediskriminerende med surrogati. Jeg synes det er ­diskriminerende å kritisere de kvinnene som ønsker å bidra på denne måten.

I USA må alle surrogater ha egne barn og i forkant bestå psykologiske tester for å sikre at de er egnet og vet hva de begir seg ut på.

– Pappa har fortalt at han var på en kongress med flere hundre surrogater. De aller fleste av de som ønsket å påta seg oppgaven jobbet i helse­vesenet.

Aida vokste opp sammen med faren i Oslo.

– Hjemme har det vært bare oss to. Vi er en liten og nært knyttet familie. Jeg har også et nært bånd til tante Mona og fetter Steffen, og en herlig gjeng med slekt som vi treffer til bursdager og høytider. Farmor og farfar gikk dessverre bort de første årene jeg gikk på barneskolen. Heldigvis har jeg hatt to fantastiske ­bonus-besteforeldre, Reidunn og Lars Glans.

– Reidunn og Lars har gitt meg alt hva et barnebarn kan trenge av omsorg, moro og kos. Som å hente i barnehagen, følge meg opp på skolen, feire bursdager, bake kaker, la meg overnatte, ja, skjemt meg skikkelig bort.

Plutselig svømmes de klare øynene over av tårer.

– For fem-seks år siden gikk bestefar Lars bort, forklarer Aida.

– Jeg klarer ikke å prate om det.

Hun blir stille. Tårene lar seg ikke kontrollere. Mer enn ord beskriver det verdien av å vokse opp med tilstedevær­ende besteforeldre. Et bevis på at genetikk ikke nødvendigvis er det viktigste.

– Heldigvis, bestemor Reidunn er fortsatt blant oss, sier hun trøstende.

Mest til seg selv.

Les også (+): Da far ble dement, røpte han sannheten om familien vår

Tigerpappa

Aida kan ikke huske annet enn at hun alltid har visst hvordan hun ble til.

– Det var aldri slik at pappa satte seg ned og sa: «Nå skal du høre, Aida». Jeg har mottatt bursdag- og julekort fra hun som fødte meg. Det har alltid vært opp til meg om jeg vil ha mer kontakt med egg­donoren eller surrogaten. Jeg har valgt ikke å ha det. Hvor­for? Jo, fordi min familie er pappa og den nære kretsen rundt oss. Jeg er hans datter. Bare se på meg, sier hun muntert og peker mot ansiktet sitt.

– Jeg er jo helt lik ham!

Det eneste problemet Aida har kjent på som et barn født ved hjelp av surrogati, er folks ubetenksomme spørsmål.

– I dag går det fint, men som barn ga det meg vondt i magen. At jeg ikke har en mor kunne føre til ubehagelige ­situasjoner. Nå forstår jeg at de andre barna ikke mente vondt ved å spørre. Ansvaret ligger jo hos deres foreldre, som ikke har forklart det de lurer på godt nok.

– Jeg husker også en språk­lærer som ba oss si navnet på moren og faren vår. Vedkom­mende visste at jeg ikke hadde en mor, men sa likevel høyt i klassen: «Alle har en mor». En slik oppførsel er ikke ­akseptabel.

– Jeg begynte å gråte og dro hjem. Da min «tigerpappa» fikk høre hva som hadde skjedd, tok han sporenstreks kontakt med skolen.

Aida hadde mange gode venner på skolen, som respekterte henne for den hun er, men til tider var det krevende.

– Det hjalp heller ikke at jeg har dysleksi. Der slekter jeg også på pappa. Til mitt hell har jeg en far som bevisst har pratet med meg om det som har skjedd. Han har lært meg å være god mot andre. Å vende det negative over til noe positivt. Det har gjort meg tillitsfull. Disse verdiene gleder jeg meg til å føre videre til egne barn. Men først bør jeg få en fast jobb, fastslår hun.

Aida er i dag selger hos en gullsmed, men har ambisjoner om å jobbe innen TV og ­media.

– Det frister å bli en ide­skaper av programmer, nevner hun.

Les også: Torill ønsket seg barn, men forsto ikke hva som var galt. Etter flere år fikk hun det vonde svaret

Høyt ønsket

Nylig fylte hun 20 år.

– Jeg har en leken pappa som sørget for nok en morsom bursdagsfeiring. Han ga meg en pent innpakket gave, en «Wunderbaum». Typisk pappa! Han er skikkelig tullete, ler hun.

Den neste overraskelsen og gaven var en reise til sommeren – fritt valg.

– Det blir tur til Roma med Elias. I fjor var vi der for første gang. Det ga bokstavelig talt mersmak for to matglade kjærester.

Sammen med faren har Aida reist over store deler av verden.

– Jeg har hatt en veldig ­privilegert oppvekst, sier hun.

Selv uten faren til stede, er det synlig hvor høyt datteren er elsket.

Under benkene på det åpne kjøkkenet er det felt inn bilder av Aida som barn, og ned mot underetasjen, hvor hun disponerer en egen leilighet, henger et gedigent bilde av henne med muse­fletter, leende mot deres faste fotograf, John Andersen.

– Det er ingen tvil om at jeg har verdens beste pappa, som jeg har fått takket være surrogati – som dessverre ­fortsatt er forbudt i Norge. Et forbud som for øvrig også er diskriminerende med tanke på par hvor kvinnens helse er årsaken til at de ikke kan få barn, sier hun bestemt.

– Jeg kjenner flere norske barn som ble til på samme måte som meg. Vi har til felles å være svært ønsket. Pappa er min store helt. Hver eneste dag vet han å vise at jeg er elsket.

Surrogati i Norge

Surrogati innebærer at et befruktet egg settes inn i en kvinne som ­bærer frem barnet.

Det befruktede egget kan komme fra begge foreldrene eller en egg- eller sæddonor kan bidra.

I Norge er eggdonasjon for par og assistert befruktning for enslige kvinner tillatt, mens politikerne fortsatt diskuterer bruk av surrogati.

Surrogati er ikke lovlig i Norge, i den forstand at barneloven fastslår at: «avtale om å føde et barn for en annen kvinne er ikke bindende» (kapittel 2, paragraf 2).

I bioteknologiloven heter det at «Befruktede egg kan bare settes inn i livmoren til den kvinnen som skal være barnets mor.» (kapittel 2, 15). Gestasjonell surrogati er slik forbudt å praktisere for norsk helsepersonell.

Det er derimot ikke ulovlig å dra til utlandet og benytte seg av surrogati.

Det er velkjent at nordmenn de siste tiårene har brukt surrogat i land som USA, Insia og Ukraina. I USA er prosessen trygt regulert av lege, psykologer og styres av en dommer.

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange norske barn som er født av surrogat i utlandet, men det er trolig snakk om flere hundre.

Kilder: Sml

«Gutte- eller jentekjæreste, alt er ok», sier jeg til sønnen vår. Det liker ikke pappaen

Foreldrene til Emma og Truls merket fort at tvillingene deres var veldig forskjellige

Denne saken ble første gang publisert 05/07 2024.