Maren slet med tunge tanker
Etter at samboeren og moren døde, ble alt bekmørkt. Maren bestemte seg for å ta én siste telefon
– Skiene til Vibeke Skofterud var med på å redde livet mitt, forteller Maren (34).
– Om jeg har det bra? Ja, og det håper jeg er lett å se!
Maren Trebler sitter i sofaen i huset sitt i Asker utenfor Oslo. Her bor hun med hunden sin, Birk.
– Jeg er glad i vinteren, mest fordi jeg går mye på ski, men også fordi den står i grell kontrast til det svarte som grep meg for et par år siden, forteller Maren.
Hun er talefør som få – og direkte som de færreste. Det er slik Maren er, sier de som kjenner henne.
– Det stemmer helt klart. Jeg er veldig åpen og litt hyperaktiv, enkelte ganger i det meste laget for omgivelsene, sier Maren.
Roen senker seg imidlertid når hun nå skal fortelle noe helt privat – om både seg selv og dem hun var så uendelig glad i, men som nå er borte.
– Mamma, som het Vibeke, døde av bukspyttkjertelkreft. Hun ble bare 67 år. Det gikk ti måneder fra hun ble syk til hun høsten 2020 ikke lenger var blant oss, forteller Maren.
Det gikk hardt inn på henne. Mor og datter sto hverandre nær.
Tung tid
Savnet etter moren var stort. Maren kjente igjen noen av de såre følelsene fra da hun noen år tidligere opplevde et annet dødsfall.
– Jeg mistet samboeren min. Han døde i armene mine for åtte år siden. Da mamma døde, ble det for mye for meg. Jeg mistet lysten til å leve, sier hun stillferdig.
Maren holdt seg gående et helt år etter morens død. Men i oktober 2021, dagen før bursdagen sin, orket hun ikke mer. Hun bestemte seg for å ta sitt eget liv. Det siste hun gjorde, var å ringe Mental Helse.
– Jeg ønsket ikke å bli reddet, men å ha en stemme ved siden av meg når jeg skulle dø.
Ble reddet
Personen hun snakket med i Mental Helse, forsto at det var alvor. Ambulanse ble varslet. Den rakk frem før det var for sent. Da hun ble funnet, satt hun med morens strikkegenser på seg og med et bilde av samboeren.
– Jeg våknet på sykehuset, skuffet og skamfull over at jeg fortsatt var i live, forteller Maren.
Det var ikke første gang Maren forsøkte å gjøre slutt på livet. Hun hadde gjort et forsøkt også 12 år tidligere. Det var før hun opplevde at to som sto henne så nær, døde. Hvorfor så Maren så mørkt på det den gangen?
Trenger du noen å snakke med? Her kan du få hjelp
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
• Mental Helse: 116 123
• Kirkens SOS: 22 40 00 40
• Alarmtelefon for barn og unge: 116 111
• Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21
Hun guider oss inn i det som har med spiseforstyrrelser å gjøre.
– Jeg hadde et usunt forhold til mat og trening. Det ble altoppslukende – allerede i tenårene. Jeg var besatt av å være tynn, ikke nødvendigvis sunn. Psyken min, eller mitt eget selvbilde om du vil, spilte meg et puss, sier Maren.
Hyller søsteren
Storesøster Marte Martine Stang (37) er en viktig del av livet til Maren.
– Hun er min trygge havn. Marte er der for meg – uten å dømme. Hun har vært med meg de gangene jeg ble innlagt på sykehus.
I ett år bodde Maren i huset til Marte og familien hennes.
– Det ga meg en trygghet, forteller Maren, som også mistet faren to år etter at moren gikk bort.
Utfordringene som Maren slet med, uroet og bekymret søsteren.
– Jeg ble redd og fikk panikk hvis hun ikke svarte på telefonen. Det var vondt å se en jente helt på bunnen som ikke ønsket å leve. Det gjorde vondt for meg og resten av familien, som er så glad i Maren. Hun har alltid vært smart, ressurssterk og veldig blid, sier Marte.
Selv om Maren har valgt å være åpen om sine psykiske utfordringer, er det ikke åpenhet i seg selv, men å bli akseptert, som er det viktigste for henne.
– Jeg forventer å bli akseptert og sett på som et menneske som er like mye verdt som alle andre. Jeg er ikke farlig for andre, selv om jeg har prøvd å ta mitt eget liv. Jeg klarer fortsatt å være en god søster og venninne selv om jeg har indre kamper å styre med og som har avtatt i styrke.
Maren har bare positive ting å si om det norske helsevesenet.
– Jeg har alltid fått den hjelpen jeg trenger, alltid blitt tatt godt vare på og blitt møtt med omsorg. Utfordringen ligger i ettervern, mener Maren.
Les også (+): Da den skjebnesvangre dagen kom, la Oddvar ut et punktum på Facebook
Skigruppe
Etter selvmordsforsøket for to år siden var det tilfeldigheter som gjorde at Maren på rekordtid reiste seg igjen – takket være et lavterskeltilbud.
– Jeg har tatt en helomvending fra å ville avslutte livet, til ikke bare å ville eksistere, men leve!
Takket være skigruppen til Kirkens Bymisjon i Drammen har hun det bedre enn noensinne.
– Møtet med den gjengen var første gang jeg følte jeg ble akseptert som et likestilt menneske av andre, slik familien og nære venner alltid har gjort, sier Maren, som ble med i skigruppen rett før jul i 2021.
Gruppen sponses av «Vibeke Westbye Skofteruds Minnefond – til fremme for psykisk og fysisk helse».
Fondet bærer navnet til den tidligere landslagsløperen som døde i en vannscooterulykke i 2018, bare 38 år gammel.
Under en av treningene i skigruppen hilste Maren på Kristin Westbye (69), moren til Vibeke.
Kristin sitter i minnefondets styre.
– Vi fikk god kontakt, og jeg merket raskt at kjemien mellom oss var der. Vibeke slet med spiseforstyrrelser, slik jeg også har gjort store deler av mitt liv. Kristin kunne forstå min situasjon, samtidig som vi har mye av den samme humoren, forteller Maren.
Spesiell følelse
Det tok ikke lang tid før Maren, gjennom Kirkens Bymisjon, fikk et av skiparene som Vibeke brukte under flere av sine internasjonale mesterskap.
– Jeg ble stolt og rørt over at jeg fikk dem.
Det ga henne også en forpliktelse til å være med i skigruppen, som skulle gå Vasaloppet og Birkebeinerrennet.
Selv ble hun alltid dratt med på tur av foreldrene sine. Faren deltok i Vasaloppet én gang, mens både moren og faren gikk Birken mange ganger.
– Før mamma ble syk, planla vi å gå Birken, sier Maren.
I 2022 gikk Maren først det 90 kilometer lange Vasaloppet, og to uker senere gikk hun Birken. Det fem mil lange løpet ble unnagjort på 5.15.47 – og det ga sølvmerke!
Begge rennene gikk Maren sammen med Kristin og resten av skigruppen.
– Det var spesielt å gå på skiene til Vibeke – og til og med ha moren hennes med meg i sporet. Jeg vil si det så sterkt at skiene til Vibeke var med på å redde livet mitt.
Maren mistet mamma, mens Kristin mistet datteren. Det skapte en nær relasjon mellom dem.
– Jeg føler at Kristin fylte noe av hullene i hjertet mitt etter mamma. Vi holder fortsatt kontakten, og jeg er heldig som ble kjent med en så fantastisk flott og hjertevarm person, sier Maren.
Et nytt liv
– Det er utrolig hvilken vending livet til Maren har tatt. Hun har fått en helt ny hverdag. Maren er snill og omsorgsfull. Hun er sterk, men samtidig sårbar. Hun er befriende ærlig, og jeg er stolt av Maren, sier Kristin Westbye.
Hun er full av lovord om skigruppen til Kirkens Bymisjon.
– Jeg er sikker på at flere vil kunne ha nytte av dette lavterskeltilbudet, som er både til hjelp og glede.
For Maren ble det et lykketreff. En avdelingsdirektør i Helsedirektoratet var hennes «ledsager» gjennom Vasaloppet. Han var en av flere frivillige som fulgte noen av løperne gjennom hele løypa.
– Han var til stede på mitt foredrag om psykisk helse i Kirkens Bymisjon. Like etter ble jeg spurt om å holde et kort foredrag i Helsedirektoratet, forteller Maren, som er utdannet vernepleier og har en bachelor i ernæring.
En ressurs
– Jeg snakket i foredraget om mine egne erfaringer og hvilket fokus hjelpeapparatet bør ha.
Foredraget førte til at en av avdelingsdirektørene i Helsedirektoratet tilbød henne et engasjement som seniorrådgiver, og det ble etter hvert forlenget.
Maren arbeider innenfor områdene selvmordsforebygging og forebygging av spiseforstyrrelser.
– Det er en givende jobb hvor jeg drar nytte av mine egne erfaringer og min faglige ballast, sier hun.
Maren er ydmyk og takknemlig for at flere rundt henne har bidratt til å få henne på fote igjen.
– Jeg har fått livet mitt inn på rett spor. Selv med min bagasje er jeg vist tillit hos en fantastisk arbeidsgiver. Jeg oppfordrer alle arbeidsgivere til å gi oss en sjanse til å vise hva vi også kan.
Maren er opptatt av ungt utenforskap, og hvilke følger det kan få.
– Hvis ingen hadde våget å satse på meg, kunne jeg ha blitt hundre prosent ufør, og kanskje i ytterste konsekvens havnet på en institusjon. I Helsedirektoratet ser de at jeg er en ressurs. De våget å satse på meg, sier Maren.
Les også: Ingrid Gjessing Livhave: – Jeg gikk på en smell
Har funnet roen
Det gjorde også kjæresten Øystein Slokvik (33), lærer ved Norges Toppidrettsgymnas.
– Jeg beundrer Maren for hvordan hun har endret livet sitt. Hun var på god vei før vi ble kjent, og har på imponerende vis skapt seg en trygg tilværelse, sier Øystein.
Marte gleder seg også på lillesøsterens vegne.
– Du har en stabil kjæreste og en trygg bosituasjon. Mamma og pappa hadde vært veldig stolte av deg, sier storesøsteren.
Maren blir blank i øynene mens hun sier:
– Mamma sa alltid: «Du må finne en ro i livet». Den har jeg endelig funnet.
