takker lillesøsteren etter ulykken
Thea forsvinner rundt en sving. Da Elise ser søsteren igjen, står tiden plutselig stille: «Thea. THEA!»
Thea (29) setter seg på trappen og knyter på seg løpeskoene. Det er det siste hun husker fra den idylliske sommerdagen. Like etter finner søsteren Elise henne i en blodpøl i veien.
Ringsaker, 2021: Idyll.
Slik kan starten på 29. mai 2021 oppsummeres i ett ord for Thea Skaanes Thomassen (29) og søsteren Elise Skaanes Thomassen (27).
De er på besøk i farens barndomshjem som ligger i strandkanten ved Mjøsa. Det er godt å komme hit og lade batteriene og være sammen. Dagen har vært uvanlig varm. De har badet, spist is og kost seg.
Til vanlig bor og jobber søstrene i Oslo, på samme avdeling på Rikshospitalet. Endelig er det sommer. Snart skal de grille.
Men først vil de ta seg en løpetur.
Hos faren har de hatt en fast løperute siden de var ungdommer. Men fordi storesøster Thea er raskest, foretrekker Elise å løpe den 40 minutter lange strekningen alene. Thea setter seg på trappen og knyter på seg løpeskoene.
Det er det siste hun skal huske fra denne dagen.
Minutter etter starter Elise på løperunden. Hun nyter utsikten til bølgende jorder med grønt gress og solen som står høyt på himmelen. Elise løper opp mot hovedveien.
Foran henne ligger en lang, rett strekning på cirka to kilometer. Hun kan se ryggen til Thea foran seg hele veien. Så forsvinner søsteren bak en krapp sving.
Elise vet at Thea deretter løper over gangfeltet til andre siden. Hun er like bak henne.
Livløs på bakken
Da Elise når gangfeltet, ser hun to biler i veikanten og en mann som står og kommuniserer med en annen litt lenger fremme. Kanskje de har kjørt på et dyr, tenker Elise.
Gresset står høyt på begge sider av veien, så det er umulig å se hva det er før hun selv krysser fotgjengerfeltet.
På andre siden av veien stopper tiden da Elise prøver å ta inn det hun ser. Theas hode på asfalten, kroppen hennes ligger slengt i grøften.
«Thea er død!», slår det henne.
Det er som om tiden står stille mens Elises hjerne prøver å forstå. Thea har åpne øyne og stirrer ut i ingenting … Hvorfor ligger hun alene? Har hun besvimt, fått solstikk?
«Thea. THEA», roper Elise og rister i søsteren.
Søsteren svarer med svak og grøtet stemme.
«Elise».
Lettelsen skyller gjennom Elise da hun skjønner at Thea lever. Men da hun ser på hendene sine, er de fulle av blod. Hodet til søsteren ligger i en blodpøl, og huden hennes er skrapet opp flere steder.
Thea kaver og prøver å reise seg. Elise må ta seg sammen for at redselen ikke skal ta over.
«Hva ville jeg gjort hvis jeg var på jobb», tenker hun. Hun sjekker at søsteren puster, at hun har frie luftveier. Alle de grunnleggende ferdighetene hun har lært som sykepleier, som er nødvendig å utføre på et ulykkessted, kommer godt med nå. Thea har et stort kutt i bakhodet som blør. Hun prøver å holde søsteren i ro.
«Jeg så henne ikke», roper mannen som står lenger opp i gaten. Han forteller at han har ringt ambulansen.
Da skjønner Elise at Thea har blitt påkjørt.
De minuttene det tar før ambulansen svinger inn på plassen, virker som en evighet. Thea får sterke smertestillende. Idet Elise ser til henne i ambulansen, utbryter Thea nesten muntert:
«Elise. Hva gjør du her?»
Elise forstår at Thea er neddopet av morfin. Men hun er glad for hvert livstegn fra søsteren – og føler seg lettet.
Les også: Lillian (24) var bare 14 år da hun fikk diagnosen: – Det er nå sykdommen begynner å bli mer farlig
Vil Thea klare seg?
Ikke lenger etter sitter Elise med faren på Hamar sykehus og venter på at legene skal bli ferdig med å undersøke søsteren. CT-bildene viser at Thea har tre kraniebrudd og flere små hjerneblødninger samt brudd i kragebeinet. Overarmen er brukket tvers av. Hun har også flere brudd i ryggen og en knusningsskade i låret. Muskler, vev og nerver er blitt revet over.
«Kommer hun til å klare seg?», vil Elise vite.
«Vi kan ikke si sikkert hvor stort skadeomfanget er annet enn at det er alvorlig», sier legen og forteller at Thea skal hentes med luftambulanse og fraktes til Ullevål. De får titte inn til henne en kort stund. Thea ligger bevisstløs i sengen. Det er som om hun ikke er der lenger, tenker Elise. Hun og faren griper hver sin hånd og håper at det skal gå bra.
De kan bare sitte ved telefonen og vente på livstegn. Timene føles uendelige.
Neste dag ringer en lege fra sykehuset og sier at familien får komme på besøk. De tror at Thea skal klare seg.
Lettet finner Elise en Thea som er i godt humør der hun ligger på overvåkningspost. Selv om hun vet at søsteren er proppet full av smertestillende medisiner, er det godt å se at hun lever.
«Kan du ta et bilde? Hvordan ser jeg ut?», spør Thea.
«Du er kjempefin», svarer Elise. En tårer lurer seg ut av øyekroken. Hun nevner ikke at håret til søsteren er innsmurt med blod og ligger i tjafser rundt hodet.
Men denne episoden husker ikke Thea da hun våkner neste dag av at moren sitter på sengekanten hennes. Det siste hun husker, er at hun skulle ut og løpe. Og så har hun en erindring om at søsteren og faren står på hver sin side av sengen og holder henne i hånden.
Familien har fått vite at Thea kommer til å klare seg. Men de må vente med å operere armen til skadene i hjernen har stabilisert seg.
Thea forstår at det kommer til å ta tid å bli seg selv igjen, men hun aner ikke hvor krevende det skal bli. Fordi det er pandemi, får Thea bare ha én person på besøk en time om gangen. Hun får hverken være på mobilen, se TV eller lese.
Familien bytter på å besøke Thea som aldri har følt seg mer ensom.
Etter en uke på Ullevål sykehus får Thea reise hjem med forbehold om at noen passer på henne. Det blir moren, som også er sykepleier. Moren pusler om henne, men må sjekke hvert kvarter om datteren puster. Thea merker at skrekken har satt seg i familien.
Thea har store problemer med hukommelsen og kan ikke gå for egen maskin. «Multitraumepasient» er merkelappen hun får av legene. De anbefaler et opphold på Sunnaas sykehus.
For Thea er det frustrerende ikke å huske noe fra ulykken. Hva som skjedde eller hvordan hun ble påkjørt, er fremdeles en gåte, men hun vet det er normalt å miste deler av hukommelsen med tanke på hodeskadene hun har pådratt seg.
Les også: Irriterer bilister: Kan være i strid med veitrafikkloven
Mye må læres på nytt
På Sunnaas setter Thea norgesrekord i rehabilitering. Nesten fra første dag er hun oppe og går med rullator. Hun blir som besatt av å komme seg tilbake. For hun vet hva slags liv hun ønsker for seg selv – og det er ikke et liv på sofaen!
På Sunnaas får hun et superteam som hjelper henne på alle måter. Thea må gjennom utallige nevropsykologiske tester. Psykologen ber henne si alfabetet, men hun kommer ikke lenger enn til G, og hun sliter med å løse matteoppgavene hun får.
Det er bare å legge stoltheten til side og takke alle som hjelper henne. For hver dag går det stadig fremover med matteoppgaver, hukommelsesleker og språkøvelser.
Thea har drevet med sport og idrett hele livet. Fotball og turning og de siste årene crossfit og styrketrening. Endelig får hun uttelling for at hun har vært så aktiv. Hadde hun ikke vært i så god fysisk form, ville det sett helt annerledes ut, mener legene.
En ortoped sier rett ut at Thea ville ha mistet benet om hun ikke var så sterk.
«Og så er du verdens staeste», minner lillesøster Elise henne om.
Før alle vet ordet av det, kan Thea gå for egen maskin.
«Jeg trenger bare fatle og litt Paracet, så sees vi på kontrolltime senere i sommer», sier hun til pleierne etter syv uker på Sunnaas. Til slutt får hun det som hun vil, selv om sykehuset helst skulle hatt henne der en måned til.
Les også: (+) Pappa skulle gifte seg med en dame som var yngre enn meg. Så avslørte han hva gjorde med arven min
Følte seg ikke heldig
Oslo, 2023: Det er to år siden påkjørselen. Vi sitter i Theas koselige leilighet på Torshov i Oslo sammen med lillesøster Elise.
Thea er tilbake i 80 prosent stilling som sykepleier ved Rikshospitalet. Hun kjenner fremdeles smerter i benet når hun jogger, men hun lar seg ikke stoppe av den grunn. Hun er også tilbake på trening sammen med søsteren.
Veien tilbake til livet hun hadde før påkjørselen i 2021, har vært lang og hard.
– I starten ble jeg lei av å høre hvor utrolig heldig jeg har vært. Jeg følte meg ikke så heldig som var blitt påkjørt.
I dag tenker hun annerledes. Hun har også byttet ut ordet «må» med «får» i vokabularet.
Hver dag sier hun: «Thea, i dag får du gå på jobb, i dag får du trene. Det er ingen selvfølge …»
Thea har felt noen tårer mens søstrene har fortalt om ulykken, for det er tøft å høre Elise beskrive det hun har glemt. Søstrene har alltid vært nære, men ulykken har om mulig gjort dem enda nærmere hverandre. Thea vet at Elise reddet henne den dagen. Det har også legene sagt.
– Jeg gjorde det jeg ville gjort som sykepleier, og følte ikke at det var noe spesielt, sier Elise beskjedent og gir søsteren en klem.
En bedre sykepleier
Thea har endelig lagt bak seg rettssaken mot mannen som kjørte henne ned i gangfeltet. Det var en tøff prosess, men ansvaret ble plassert der det hørte hjemme.
Sjåføren ble dømt til 18 dagers fengsel i Østre Innlandet tingrett. Mannen ble også dømt til å betale en erstatning til Thea på 130 000 kroner, i tillegg til at førerkortet hans ble inndratt i seks måneder.
Hun tror erfaringen hun har fått som pasient, har gjort henne til en bedre sykepleier.
– Jeg vet hvor liten man føler seg som pasient, og er blitt enda mer opptatt av å trygge pasientene og gi dem forutsigbarhet. For nå vet jeg hvor mye det har å si.
Når lillesøster Elise tenker tilbake på den fatale dagen, vet hun at det er et under at det gikk bra. Det er Thea klar over. Hadde ikke Elise kommet, kunne hun blitt påkjørt en gang til der hun lå alene i veien.
– Takk og lov for at Elise kom. Ellers er det ikke sikkert jeg hadde vært her, sier Thea.
– Jeg er heldig som har fått livet mitt tilbake!
