ufrivillig barnløs

Hilde ble syk av savnet. Et helt spesielt møte forandret livet hennes

Hilde har lengtet etter å bli mamma til egne barn siden hun var liten. Til slutt ble hun alvorlig syk av sorgen og savnet.

<b>FORSONING:</b> Hilde Haug ønsket seg barn hele livet. I dag har hun forsonet seg med at hun aldri blir mor til egne biologiske barn. 
FORSONING: Hilde Haug ønsket seg barn hele livet. I dag har hun forsonet seg med at hun aldri blir mor til egne biologiske barn.  Foto: Gunn Gravdal Elton
Først publisert

Hilde Merete Haug (61) smelter. Ansiktet mykner og lyser opp i et stort smil. Blikket forteller at hun nå kommer til å si ja til nesten hva som helst.

Hun setter seg ned på terrassegulvet og lar et lite pelskledd nøste krype opp i fanget sitt. Det samme nøstet som får komme opp i sengen hver morgen.

– Jeg har lest bøker om hundeoppdragelse og vet at jeg ikke bør gjøre det. Men de trenger masse omsorg, gjør de ikke?

Hilde spør og forventer bare at jeg er enig med henne. Den lille hundevalpen trenger selvsagt omsorg.

Det er soleklart at den må få ligge i sengen. Helst ved fotenden, riktignok, men hvis den absolutt vil, kan den kanskje få komme enda litt høyere opp i sengen også.

Theo er bare noen få ­måneder gammel og allerede familiens midtpunkt.

Nesten som en baby

Det er et fortryllende vakkert samspill mellom denne 61 år gamle, vakre kvinnen og det bedårende nye familiemedlemmet i form av en gordonsetter.

– En hundevalp er nesten som en baby. Gjennom Theo kan jeg i fullt monn gi omsorg og kjærlighet til et lite vesen. Men en hund vil selvfølgelig aldri kunne erstatte et eget barn. Det kan langt på vei lindre sorg og savn, men det har jeg ikke behov for lenger, sier Hilde.

Sorgen over ikke å få egne barn har gradvis mildnet og er nå tilnærmet helt borte.

Børen har blitt lettere å bære med årene. Hilde har sakte, men sikkert lært seg å leve med sin skjebne. Bare en sjelden gang tar hun følelsen frem og kan kjenne litt på smerten.

Les også: – Mange ufrivillig barnløse føler på skam og mislykkethet

Morskjærlighet

Helt siden hun var liten, har Hilde drømt om å bli mamma. Men underveis i livet var det så mange som trengte hjelp. Og Hilde ville gjerne hjelpe.

– Det var et kall det også, å bli bistandsarbeider, sier Hilde, som ble samfunnsviter og sosiolog.

I 18 år arbeidet hun som bistandsarbeider, blant annet for FN og Norad, og hadde hele verden som sin arbeidsplass.

– Jeg ønsket å hjelpe der nøden var størst, men jobben ga meg også en innsikt som jeg ønsket å formidle. Jeg ønsket å bidra til å øke forståelsen for hvilke forhold mennesker lever under, sier Hilde, som etter nesten 20 år som bistandsarbeider begynte å lage film.

<b>DRØMMEN:</b> Allerede som barn drømte Hilde om å bli mamma. Her er hun fem år.
DRØMMEN: Allerede som barn drømte Hilde om å bli mamma. Her er hun fem år. Foto: Privat

Først om kvinnelig omskjæring, denne umenneske­lige tradisjonen som kvinner i mange land utsetter barna sine for. Hilde ville bidra til å bekjempe tradisjonen, men likevel beholde respekt for kvinnene som i generasjoner har trodd de har gjort det eneste rette for døtrene sine.

– Jeg ville skape forståelse for deres livssituasjon, deres forestillinger, normer og verdier. Vise respekt, men ikke aksept.

Filmen om dette temaet ble starten på hennes karriere som dokumentarfilmregissør og produsent. Da hun skiftet yrke, hadde livet allerede endret seg på flere måter.

Ble alvorlig syk

Årene hadde gått og Hilde begynte å få det travelt med å bli mamma. Hun hadde gått gjennom en spontanabort i et tidligere forhold, hadde passert 40 og var blitt enslig.

En langvarig, dyp depresjon ble forsterket med kraftig angst. Hilde var alvorlig syk.

– Alt ble liksom så endelig. Jeg var 42, alene, barnløs, hadde opplevd en spontanabort og ble til slutt veldig syk, sier Hilde.

<b>LETTERE:</b> Savnet og sorgen blir gradvis lettere å bære. I dag kan Hilde glede seg over livet slik det ble. 
LETTERE: Savnet og sorgen blir gradvis lettere å bære. I dag kan Hilde glede seg over livet slik det ble.  Foto: Gunn Gravdal Elton

Sykdommen varte i nesten ett år. Hun ble innlagt på ­sykehus og institusjon i to og en halv måned. Heldigvis kom hun ut av den vonde perioden som et sterkere menneske.

– Før hadde jeg vært så redd for å feile. Jeg trodde min verdi som menneske lå i å ­prestere. Nå innså jeg at det ikke er så mye å være redd for. Etter å ha vært som et åpent sår i mange år, ble også smerten over barnløshet gradvis mindre.

Ny lykke

Livet bringer med seg nye gleder, utfordringer, løsninger og eventyr.

Hilde møtte trebarnspappaen Tore Killingland, et møte som endret livet for dem begge.

– Han har bidratt til å helbrede meg. Tore har gjort meg så trygg.

Tore var Hildes speiderleder da hun var 10–12 år. Han var 10 år eldre, og Hilde var litt barnslig forelsket allerede den gangen. Da hun møtte ham igjen, visste hun nok til å vite at han var en god mann. De to møttes tilfeldig noen ganger før det utviklet seg til noe mer.

<b>KJÆRLIGHET:</b> Da Hilde møtte Tore, fikk hun bonusbarn og ­barnebarn som hun elsker høyt. 
KJÆRLIGHET: Da Hilde møtte Tore, fikk hun bonusbarn og ­barnebarn som hun elsker høyt.  Foto: Gunn Gravdal Elton

– Da han ble skilt, åpnet det opp for en helt annen type kontakt, og vi ble kjærester, sier Hilde.

Hun får et strålende smil tilbake fra Tore, som har kommet tilbake fra tur med lille Theo. Han har ikke bare gitt Hilde sin egen kjærlighet, han har også tatt med seg tre barn og seks barnebarn inn i parets felles hjem i Asker.

– Vi forsøkte å få barn, både med og uten hjelp. Samme dag som vårt første barnebarn ble født, fikk jeg vite at jeg var gravid etter vårt første forsøk med kunstig befruktning. Men det kunne jeg ikke fortelle, ikke da. Det var foreldrenes lykkelige dag. Samtidig var jeg så takknemlig og glad. Hodet mitt forsto at jeg ikke skulle fortelle det, men emosjonelt var det vanskelig å tie, sier Hilde.

I etterkant er glad hun ikke sa noe.

Etter 12 uker var det nemlig ikke lenger noe liv. Hilde gikk gjennom en smertefull spontanabort som var vond både fysisk og psykisk.

Les også: (+) Da legen stilte Einar det vonde spørsmålet, brast han i gråt

Bearbeidet sorgen

Hilde satte dermed strek og aksepterte at hun ikke skulle få egne barn.

Sammen med Tore ble livet godt, og Hilde gledet seg over bonusbarn, -barnebarn, fostersønn og sin nye karriere som filmregissør.

For noen år siden ble hun oppfordret av en annen regissør til å lage film om ufrivillig barnløshet, et tema hun kjente så godt.

Hun sa først blankt nei, hun orket overhodet ikke å lage film om det aller største traumet i livet sitt.

Men et frø ble sådd, og da hun våget å sette seg ned ved skrivebordet, bare rant det ut av henne. Hun hadde startet en prosess hun ikke klarte å stoppe.

– Jeg trodde jeg hadde lagt alt bak meg. Men da jeg arbeidet med denne filmen, forsto jeg at sorgen min ikke var bearbeidet i det hele tatt, sier Hilde, som ikke hadde tenkt å fortelle sin personlige historie gjennom filmen.

<b>FLYTTET:</b> Hilde og Tore tok et spennende valg og flyttet ut av byen. Roen de finner i Asker gjør dem godt.
FLYTTET: Hilde og Tore tok et spennende valg og flyttet ut av byen. Roen de finner i Asker gjør dem godt. Foto: Gunn Gravdal Elton

– Det var i utgangspunktet ikke jeg som skulle stå foran kamera og fortelle. Men underveis ble jeg overtalt til å fortelle min egen historie og la den være bærebjelken i filmen. Det ble en slags terapi for meg. Jeg hadde lagt lokk på så mange følelser. Nå veltet alt sammen opp igjen, og jeg fikk både bearbeidet sorgen og informert på samme tid.

Ønsker å bli forstått

Hilde ønsket å vise hvordan det ikke å få barn preger kvinners liv. Mange lever godt med det, andre har en sterk sorg som de ikke snakker om fordi de ofte møter mangel på forståelse og lite imøtekommenhet.

– Fallhøyden er så stor, på flere plan. Jeg ville lage en film om sorg og savn, om krevende emosjonelle og sosiale konsekvenser av ufrivillig barnløshet, men også om håp og tro på forsoning. Jeg tror mange ikke tør å snakke om ufrivillig barnløshet fordi det er så sterke følelser knyttet til prosessen, og fordi mange ikke forstår hva man går gjennom. Det har nærmest vært et tabubelagt tema, sier Hilde.

Hun beskriver smerten som en stille lidelse.

– De frivillig barnløse har jobbet for å få respekt for å velge et liv uten barn. Men for de ufrivillig barnløse er det for smertefullt.

Les også: Silje (44) sjokkerte God morgen Norge-seerne. Det kan ha reddet livet til Tone (77)

Priser for åpenhet

Filmen fikk tittelen «Mammaen i meg» og er blitt vist på filmfestivaler både i Norge og utlandet. Den fikk en svært varm mottagelse og har vunnet flere priser.

– Jeg trodde livet kunne bli sånn som jeg ønsket det skulle bli. Sånn ble det ikke, men det har blitt meget bra likevel.

For fire år siden flyttet Hilde og Tore fra Nordstrand i Oslo til Asker. Fra et hektisk liv i hovedstaden til et rolig og landlig liv med skogen like bak huset og utsikt mot Oslo og Oslofjorden fra terrassen og verandaen.

– Det ble faktisk mye bedre enn jeg fryktet. Skogen, stillheten, roen. Nå kjenner jeg nesten på litt stress når jeg er i Oslo. Det er alltid deilig å komme tilbake hit, sier Hilde.

Hun har for lengst forsonet seg med et liv uten biologiske barn. Nå konsentrerer hun seg om fordelene og gledene i det livet hun har fått.

– Tore og jeg har syv ­barnebarn. Jeg vet ikke om det ville vært annerledes med ­biologiske barn og barnebarn, men jeg føler og tror at jeg er like glad i Tores barn og barnebarn og vår felles fostersønn som jeg ville vært om de var mine egne.

Noen ganger har hun lurt på om hun ville ha hatt tid til egne barn med det livet hun har levd.

– Kanskje det ikke var ­meningen at jeg skulle få barn. Det har i alle fall åpnet opp for mange andre fine, fantastiske og viktige ting i livet som jeg ikke alltid klarte å verdsette tidligere. Men det gjør jeg virkelig nå.