Hege ga Trond klar melding: «Jeg orker ikke mer». Elleve år senere sitter de fortsatt sammen i det samme huset
Kona Hege (54) og barna fryktet hver dag at Trond (57) skulle få tilbakefall. Til slutt orket hun ikke mer, men historien deres sluttet ikke der.
Året er 2013. Trond Nergaard Bjerke sitter på en av de mørke stolene ved spisebordet hjemme på Kvaløya i Tromsø. Kona Hege Bjerke ser på ham med blanke øyne. Kroppsspråket er resignert, tappet for krefter.
Alt hun makter, er å hente frem fire ord og forme setningen han aller minst vil høre.
«Jeg orker ikke mer». Så blir det stille.
Lyden av fingrene hans over PC-tastaturet er den eneste som kan høres. Trond vet han ikke kan forlange mer. Han har misbrukt så mange sjanser. Stukket hull på håpet hver gang det har funnet et skjørt feste hos de nærmeste.
Han bestiller et hotellrom, pakker ryggsekken og lukker døren stille bak seg.
Traumatisk barndom
Nesten 11 år senere sitter de her. Sammen. I det samme huset.
Hvordan kunne han falle så dypt, hvordan kom han seg opp igjen, og hva gjorde at Trond og Hege klarte å berge forholdet?
Historien begynner i Østfold.
Tre år gammel flyttet Trond sammen med familien, mor, far og hans halvannet år eldre bror, til Bredsand, på grensen mellom Moss og Rygge.
Leiligheten de leide, besto av to små soverom, et lite kjøkken, bad og stue. Han husker ikke mye fra barndomsårene, men noen minner har overlevd.
Festene, kranglene og slåsskampene i nabolaget, naboen som en dag fyrte av det ene hagleløpet skrått oppover, gjennom etasjeskillet og inn i murpussen på baderommet deres, den samme naboen som gjentatte ganger truet med å ta livet sitt – en gang satt han med hagleløpet i munnen i stuen deres.
Faren som spilte piano så svetten silte, mens festen ennå var god. Elvis, Roy Orbison, Jim Reeves.
Han husker utryggheten, angstanfallene, følelsen av ikke å passe inn. At det var noe feil med ham, uten at han klarte å sette fingeren på hva.
Det ble ikke bedre da Trond i en alder av fire og et halvt ble rammet av sykdom.
Les også: Kraftkaren Benny var maktesløs i møtet med sykdommen. Et inngrep ga Line ektemannen tilbake
Utenforskap
Han hadde vondt i kneet og ble sendt til sykehuset for sjekk. Diagnosen lød hofteleddsdysplasi, en utviklingsfeil i hofteskålen.
Trond fikk ikke engang reise hjem for å pakke. Han ble lagt rett i sykesengen – med lodd for at hofteskålen skulle tilpasse seg lårbenet og hoftefeilen forsvinne.
Der ble han liggende i seks måneder sammen med fire andre barn. Han husker hvordan personalet truet med å ta dem ned i kjelleren når de bråkte for mye. Ned i dødsriket. Han var livredd. En av pleierne, barna kalte henne tante Berit, var den eneste på avdelingen som sørget for en viss trivsel. Foreldre og annen familie fikk kun komme på besøk halvannen time hver ettermiddag.
Da Trond omsider ble skrevet ut, var han fortsatt lenket til sengen. Han ble liggende i strekk i ytterligere tolv måneder hjemme. Deretter ventet to år på krykker.
Han følte seg mer annerledes og utenfor enn noen gang før – samtidig som behovet for å bli sett og høre til bare økte.
At han vokste raskt, og i tillegg viste seg som et talent på fotballbanen i årene etter at sykdommen var et tilbakelagt stadium, hjalp. Trond ble en mange så opp til. Likevel forsvant ikke de vonde følelsene, angsten og fraværet av trygghet.
Flukten fra virkeligheten
Han var 13 år gammel da han drakk alkohol for første gang, hjemmebrent av sterkeste sort. Guttungen kjente varmen bre seg i kroppen. For aller første gang kjente han seg hel. Det var som om han endelig falt på plass i egen kropp. Han var et menneske, han også.
Han begynte å stjele vin fra den store vinballongen i kjelleren, en halvliter om gangen. Da det ble oppdaget, gikk han over til å stjele litt om gangen fra de mange spritflaskene som var handlet inn på turer over grensen.
Det var dette han likte aller best, å drikke når han var helt alene, uten å måtte tenke på å føre en samtale. Å kunne legge seg ned i egen seng, bare kjenne alkoholen bre seg som et teppe over tankene.
Håpet brister
Da han som 19-åring fikk sin første leilighet, gikk det virkelig bratt nedoverbakke, uten bremser. Trond klarte å skjule hvor ille det virkelig sto til bak igjentrukne gardiner en god stund.
Etter tre–fire år hadde alkoholen mistet virkningen. Den gode rusen var forsvunnet. Trond kjente desperasjonen. Han hadde nådd bunnen og så ingen vei opp. Alt håp var ute og han ville gjøre slutt på alt.
Da han våknet, var ansiktet så hovent at han nesten ikke kunne se. Det var som å kikke ut gjennom en liten sprekk. Trond forsto ikke hvordan han hadde overlevd, og bannet for seg selv. Ikke engang dette klarte han.
Les også: (+) Da Jan Frode kom ut, så Olaug det umiddelbart. Han merket ingenting og satte seg bak rattet
Historien gjentar seg
Han bestemte seg for å tak i livet, gjenopptok AA-møtene han hadde begynt å gå på noen måneder tidligere. Etter å ha søkt studieplass flere steder i landet, endte han i 1993 opp i Tromsø.
Der møtte han Hege. De ble kjærester. Han holdt seg nykter de første årene i Tromsø, men så kom en ny sprekk.
Slik fortonet livet seg lenge. Trond holdt seg unna rusmidler i lange perioder, ofte år om gangen. Etter å ha blitt pappa til Maiken holdt han seg også edru i et drøyt år. Livet smilte. Dette skulle han klare, men så, nok en gang gikk han på en ny sprekk.
Til tross for sprekkene; han tok alltid studiene seriøst og fordypet seg i all slags litteratur om rusavhengighet. Etter hovedfagseksamen begynte han å jobbe ved Nasjonalt senter for telemedisin. Snart var han i gang med doktorgrad. Nå gikk det unna.
Høsten 2009 begynte Trond i en nyopprettet stilling som forskningsleder for rusfeltet ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, og i januar 2010 fikk han diplomet for avlagt doktorgrad. Han svevde på en rosa sky.
Men enda en gang skulle han krasjlande.
Angsten
Den nye jobben, presentasjonene og foredragene trigget den sosiale angsten. Under en jobbtur til Bergen gikk han på en kraftig smell.
«Hello darkness, my old friend, I’ve come to talk with you again.» Selve soundtracket til livet hans.
Han, som i mellomtiden var blitt pappa også til Peter og Hedda, henholdsvis 22 og 18 år i dag, fortsatte sine opp- og nedturer. Til stor fortvilelse for Hege og barna. De gikk bare og ventet på den neste sprekken. Helt til de fire ordene rant ut av henne i 2013.
«Jeg orker ikke mer».
Etter å ha pakket sekken og bestilt hotellrommet i sentrum, dro Trond på polet og kjøpte med seg flere flasker. Han hadde ingen planer om å forlate rommet med det første.
Da han kom tilbake til hotellrommet, sto to lojale venner og ventet.
«Hvis du får tilbud om å legges inn på psykiatrisk akuttavdeling nå med én gang – vil du gjøre det, eller vil du fortsette å drikke», spurte de.
Trond tenkte seg om i noen sekunder, før han svarte: «Jeg er klar for innleggelse».
Den såre sannheten
Ytterligere ti år har passert. Han sitter i sofaen og forteller om en reise som favner bipolar-diagnose, angst, tre tiår med terapi, innleggelser og ulike behandlinger; medisiner, selvhjelpsgrupper, psykoanalyse, psykodrama, kognitiv terapi, kunstterapi, gestaltterapi, homeopati, psykomotorisk terapi, motiverende intervju, samt tredve elektrosjokkbehandlinger fordelt på tre innleggelser.
Trond takket ja til den sistnevnte behandlingen hver gang. Ikke fordi det hjalp nevneverdig mot depresjonen, men fordi han hadde et inderlig ønske om å bli lagt i narkose, våkne opp lett brisen og føle seg tilstrekkelig. I alle fall for en stakket stund.
Ett spørsmål har han stilt seg selv utallige ganger: «Hvorfor er jeg sånn?»
Svaret er sannsynligvis en kombinasjon av mange faktorer som favner både gener og miljø – pluss flere uheldige omstendigheter allerede fra barndommen.
– Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var barn slik barn skal og bør være, ubekymret, glad. Det føles som om angsten var der før meg. Gjennom livet har jeg hatt en grunntilstand av fortvilelse, tomhet og sårhet, sier Trond.
Rusen har gitt ham et tilholdssted ved å tilføre en følelse av tilstrekkelighet og verdighet. En skrøpelig verdighet, men tross alt bedre enn ingenting.
Les også: Da legen viste ham bildet, måtte Harald innse at diagnosen var et faktum
Fellesskapets verdi
Han har søkt svar på hva som skaper avhengighet, ikke minst gjennom skriveprosessen som ble til den svært leseverdige boken «Rus – avhengighetens paradokser».
Den sindige 57-åringen hugger på ingen måte ordene i stein. I stedet sier han at boken bør leses som en lang undring.
– Jeg mener vi burde angripe det som et stort samfunnsproblem. Oppvekstmiljøet, nære relasjoner, identifisering, å kjenne anerkjennelse og tilhørighet er helt vesentlig i menneskers liv.
Jakten på et fellesskap går også som en rød tråd gjennom hans eget liv.
– Hele livet har jeg kjent et voldsomt behov for å bli sett, anerkjent, høre til. Historien kunne nok ha vært annerledes dersom noen hadde sett meg da jeg var liten. Men jeg jobbet hardt for å holde fasaden og ikke vise sårbarhet, sier Trond og legger til:
– Jeg var nok avhengig allerede før jeg hadde smakt en dråpe alkohol.
Følelsen av ikke å høre til fortsatte i voksen alder. Som rusmisbruker på den ene siden og fagperson på den andre sto han i en «umulig» spagat. Den bidro til å forsterke problemene.
– Jeg har ikke følt meg hjemme noen steder. Jeg har mislyktes, både som den rusavhengige som prøver å holde seg edru, og som akademikeren som forsøker å holde orden på liv og lære.
Trond har kjent på skammen over ikke å klare å kontrollere alkoholbruken. Og han har kjent på fordommene rusmisbrukere gjerne møter:
«Kan du ikke bare ta deg sammen og la være å drikke?» og «Du, av alle, burde jo vite bedre …»
En åpen vei
Trond har funnet resonans i kunsten og skjønnlitteraturen. Fysisk trening og selvhjelpsgrupper har også vært viktige faktorer på veien frem til i dag.
– Jeg har funnet en plass i meg selv som jeg er fornøyd med. Jeg har det godt i dag, bedre enn noen gang. Fortsatt har jeg tunge stunder innimellom, men det går ikke like mye opp og ned lenger, sier han.
– Åpenheten er et nøkkelord, legger han til, før kona tar ordet.
– Den har vært helt avgjørende for at jeg har klart å stå i dette. Både overfor familie, venner og ikke minst lærerkollegene.
Ingen hadde klandret henne om hun hadde valgt å gå. Det har vært nære på.
– Jeg er vel for snill, sier Hege og lar latteren få utløp, før hun tilføyer: – Jeg er utrolig glad i Trond, og det føles som en trygghet å ha ham her. Det er derfor jeg har blitt.
Trond ser på henne og smiler varmt.
– Hva har Hege og barna betydd for deg?
– Alt. Uten dem hadde jeg ikke sittet her i dag.
Trond har ikke rørt alkohol på over fire år. I selvhjelpsgruppen han går i, deler de ut mynter for å markere edruskap. Ett år, to år, tre år og så videre.
– Jeg har mange slike mynter, men har sluttet å ta dem imot, sier Trond.
Han fører hånden ned i bukselommen og henter opp en blank mynt.
– Denne, derimot, bærer jeg alltid med meg. 24-timersmynten. Det er den eneste jeg skal ha.
Han lar blikket skifte fra mynten over til Hege.
– Det er dagen i dag som gjelder. I dag skal jeg være edru.
Rammer hele familien
Generalsekretær i alkovettorganisasjonen Av-og til, Ragnhild Kaski, forteller at et alkoholproblem ofte rammer hele familien, ikke bare den som drikker.
– Det er viktig å ta vare på seg selv i en slik situasjon, og gjerne selv søke hjelp og støtte hos hjelpetelefoner for pårørende eller hos fastlege. Ikke dekk over, eller unnskyld drikkingen. Vær tydelig på hva som kan aksepteres, sett sunne grenser og være konsekvent på dette, råder hun, og slår fast:
– Barn skal ikke vokse opp i et hjem der det bor personer med alvorlige alkoholproblemer. Hvis du er bekymret for et barn kan du søke hjelp hos alarmtelefonen for barn og unge på tlf.: 116 111 – eller hos barnevernet.
Kaski har noen råd til de som mener en i familien kanskje har et problematisk forhold til alkohol, og ønsker å ta det opp med vedkommende.
– Ta bekymringen opp når personen ikke er åpenbart beruset. Gjør det på en empatisk og minst mulig dømmende måte. Ta gjerne utgangspunkt i dine egne følelser og opplevelser. Det beste er å oppmuntre vedkommende til å ta kontakt med fastlegen eller søke profesjonell hjelp på annet vis, sier hun.
– Hva bør man gjøre selv dersom man vet at man har et problem og ønsker hjelp?
– Hvis man selv er klar over at man har et alkoholproblem har en kommet til en viktig erkjennelse. Det er ofte det vanskeligste, men også viktigste steget! Ta en prat med fastlegen din, eller annet helsepersonell du har tillitt til. Der kan du få veiledning og informasjon om mulig behandlingsalternativer, sier hun.
Hun anbefaler også å ta kontakt med Rusinfo på chat eller telefon, dersom du ønsker å få råd anonymt.
– Å søke støtte hos venner og familie kan være viktig for å få motivasjon i det som kan være en vanskelig situasjon. Allier deg med noen, det er alltid godt å ha noen å støtte seg på når man skal legge om vaner.
Hun råder den som har et alkoholproblem til å få oversikt over hvor mye og hvordan man drikker.
– Følg hverdagsrutiner som å legge deg og stå opp til faste tider. Ha rutiner for å være i fysisk aktivitet. Hvis du synes det er vanskelig å si nei, forsøk å være sosial uten alkohol og unngå drikkesituasjoner i perioder du føler deg sårbar. Ikke belønn eller trøst deg selv med alkohol. Reflekter over hvilke ting som får deg til å føle deg bra.
