Fant kjærligheten
Etter konas død, gikk Tomas gjennom telefonen hennes. Én SMS forandret livet hans
Agneta (63) og Tomas (71) trengte noen å snakke med etter å ha mistet sine kjære i kreft. De hadde aldri trodd at tilfeldighetene skulle gjøre at de fant kjærligheten på nytt - i hverandre.
Agneta Sandström (63) og Tomas Hall (71) ser på hverandre og ler.
Ingen av dem trodde at verden skulle bli lys igjen. At dagene skulle bli en lek – og fylt av kjærlighet.
Men etter å ha støttet sine kjære i årevis mot kreftsykdom, var det akkurat dette de behøvde nå.
Agneta og Tomas Hall var sammen med sine ungdomskjærester Jimmy og Mimmi hele tiden frem til slutten av deres liv.
En forferdelig tid av vanskelige sykehusbesøk, tøffe behandlinger og en evig jakt etter noe som kunne bli det mirakelet som trengtes.
Etterpå, da alt var over, visste ingen av dem hva de skulle gjøre.
Kampen var over. Mørket kjentes kompakt, tomheten bedøvende.
Å finne kjærligheten igjen virket som en fjern idé.
Fikk tarmkreft
– Jeg møtte min Jimmy i 1987 på en fest i Falkenberg. Da hadde jeg reist og jobbet som reiseleder, på hotell og cruiseskip. Jeg hadde ingen tanke om å slå meg til ro, forteller Agneta, som på den tiden bodde i Stockholm.
Agneta hadde fortsatt vært i hotellbransjen til nå, men etter hvert ønsket hun å gjøre noe nytt.
– Ved en tilfeldighet kjøpte jeg et konditori med en kafé. Jeg har alltid likt å jobbe med service og ta hånd om mennesker og spre glede.
I mellomtiden ble hennes Jimmy syk.
– Først døde faren min av kreft i 2010, og i 2014 fikk Jimmy sin diagnose, som var tarmkreft, forteller Agneta.
– Det var tungt. Legen sa at kreften allerede var i fjerde stadium, og at det ikke fantes mye håp.
Agneta og Jimmy forsøkte likevel å tro på fremtiden. Han klaget aldri, men hadde store smerter som med tiden ble verre.
– Jeg følte at han ikke fortjente det han gikk gjennom. Vi hadde dessuten store problemer med å få riktig hjelp i helsevesenet. Det ble mange turer frem og tilbake.
– I løpet av alle disse årene var det mange feil som ble begått, som jeg egentlig burde ha anmeldt, men jeg orket ikke da jeg var midt oppi alt, sier Agneta.
Les også: Ingeborg Senneset: – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli eldre enn 25 år
Var ikke mer å gjøre
Jimmy gjennomgikk flere operasjoner de årene, men det gikk ikke rette veien. I 2017 ga legene beskjed om at det ikke var mer å gjøre for ham.
– Jimmy ville da at vi skulle reise til søsteren min i Florida, til tross for at han var veldig dårlig. Det var den beste beslutningen vi kunne ta, og heldigvis innså det palliative teamet også dette og støttet oss.
Agneta og Jimmy fikk uker med varme, bad og opplevelser. Et fin måte å få det siste ut av livet på.
– Jimmy visste at han skulle dø, og formen hans forverret seg etter at vi kom hjem igjen. 24. april sovnet han inn hjemme.
Agneta ble alene, og selv om hun hadde venner, ble det ufattelig tomt.
Mimmi ville ikke gi opp
Omtrent samtidig pågikk det en annen kamp mot kreft. Tomas hadde møtt sin Mimmi allerede i 1972, og paret fikk sitt første barn, en datter, et par år senere.
Mimmi var med da Tomas startet sitt foretak i trevarebransjen. De fikk enda en datter og deretter en sønn. Samtidig vokste firmaet, og Tomas hadde snart over 30 ansatte.
– Vårt liv ble forandret i 2004 da Mimmi fikk beskjed om at hun hadde fått aggressiv eggstokkreft. Det spredte seg, og hun ble nødt til å gjennomgå en omfattende operasjon, forteller Tomas.
Han og Mimmi visste at risikoen for tilbakefall var stor, men de håpet at hellet skulle være på deres side.
Da kreften kom tilbake, reagerte Mimmi på samme modige måte som Jimmy.
Hun klaget aldri, men søkte intensivt etter noe som kunne kurere henne, om det så var utenlands. Hun ville ikke gi opp, men likte heller ikke å snakke om sykdommen hjemme.
– Vi hadde betydelig mer flaks med helsevesenet enn det Agneta og Jimmy hadde. Mimmi hadde en lege som var så engasjert at hun gråt når hun måtte gi oss en dårlig beskjed, og vi hadde alltid de samme sykepleierne. Vi ble godt ivaretatt, sier Tomas.
Les også: (+) – Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld
Møttes ved en tilfeldighet
Mimmi og Agneta hadde møtt hverandre ved en tilfeldighet. De hadde gått på de samme dansekursene, vært på de samme yogaklassene, og Mimmi hadde ved flere anledninger besøkt Agnetas kafé.
– Vi pratet iblant om at vi burde møtes og ta en kaffe. Slik ble det også, og i oktober 2017 traff de hverandre for siste gang.
– Mimmi var veldig syk da, og det var åpenbart at det ikke var lenge igjen. Men da vi sa «ha det», bestemte vi oss for å møtes i desember.
Det møtet ble aldri noe av. Mimmi gikk bort 5. desember, og da Tomas gikk gjennom hennes beskjeder på mobilen, så han at det var innbooket et møte med en Agneta.
Han sendte en SMS for å fortelle hva som hadde hendt, at Mimmi hadde forlatt denne verden.
– Det ble flere SMS frem og tilbake. Til slutt spurte jeg om Tomas ville komme i stedet, forteller Agneta.
– Jeg ville være hyggelig, og dessuten innså vi begge at vi trengte noen å snakke med, en som visste hva den andre gikk gjennom. Vi hadde rett og slett et stort behov for å prate.
De to møttes hjemme hos Agneta, i hennes hus på landet. Det ble et hyggelig treff, og begge kjente seg modige ettersom de ikke kjente hverandre fra før.
De var to fremmede som delte en historie og minnet om Mimmi, men ellers kjentes det ut som skjebnen.
– Etter det første møtet møttes vi hver uke – og til slutt våget vi oss ut blant folk, selv om vi visste at det kom til å bli sladder. I begynnelsen dro vi til steder der vi ikke risikerte å møte noen kjente.
Agneta og Tomas gikk på kino eller på turer – i skogen. Det ble lange samtaler som hadde en helbredende effekt på begge.
De fikk bearbeidet det som hadde skjedd, tapene av deres elskede Jimmy og Mimmi – og etter hvert begynte noe annet å vokse frem. De oppdaget at de trivdes i hverandres selskap.
Etter en tid ble det mer alvor. Hun og Tomas falt for hverandre og begynte å snakke om det.
Ville ikke la sorgen ta over
Gradvis utviklet forholdet deres seg videre, på tross av at enkelte rom i huset var mer følsomme enn andre, fordi de minnet dem om Jimmy eller Mimmi.
Tiden gikk, og til slutt var det bare en vei – og det var frem. Ingen av dem ville gi opp livet for sorgen.
– De aller fleste av både slekt og venner var støttende. Men ikke alle forsto hvor lenge vi hadde vært i sorg. Den startet allerede ved diagnosen og varer enda. Å finne en ny partner var ikke noe vi hadde planlagt. Det bare skjedde, og hadde det ikke vært for at Mimmi og Agneta hadde en avtale, hadde vi nok aldri møttes, sier Tomas.
Om det var tilfeldigheter eller en mening med det, spiller egentlig ingen rolle nå.
De to er uansett mye gladere igjen. De elsker begge å reise til spennende land og gleder seg til å kunne reise sammen.
– Uansett om det blir bobil til Italia eller en Afrika-tur, så vil vi begge fortsette å oppdage verden, sier paret.
Tomas har mange hobbyer. Han elsker å spille The
Beatles på pianoet, ta hånd om akvariefisk eller mekke på sin sjeldne bil i garasjen.
Agneta omgås gjerne med sine venner. I tillegg liker hun å skrive, fotografere og danse. Hun engasjerer seg også i samfunnsspørsmål.
Begge to elsker å ha nærhet til havet, som ligger noen hundre meter fra huset deres. Men fremfor alt er de glade for å ha hverandre – en kjærlighet som både var uventet og velkommen.
– Det er nesten uvirkelig hvor bra det har blitt, sier Tomas – og Agneta nikker istemmende.
