sorgarbeid
En vinterdag for seks år siden banket en politibetjent på døren til Hanne. Det han fortalte, endret alt
Da Hanne (61) fikk den blytunge beskjeden, ble hun kastet ut i sitt livs største krise.
Det eksisterer en forestilling om at vi kommer til å si og gjøre det riktige når vi møter mennesker som har mistet en de har kjær.
At hvis vi bare forstår når vi skal være stille og når vi skal tørre å spørre hvordan de har det, da kan vi være der for et annet menneske i sorg. Være den perfekte pårørende som aldri trår feil.
Det er en forestilling som Hanne Brusgaard Petersen, den danske forfatteren avboken De pårørende er underrettet, kjenner til, men ikke bryr seg så mye om.
– Det har oppstått en idé om at vi skal lære å være bedre pårørende for mennesker i sorg. At det er en riktig måte å gjøre det på som vi skal mestre, sier hun.
– Men saken er at det ikke er en riktig måte å gjøre det på, fordi det ikke er en riktig måte å sørge på. Sorg er voldsomt og hardt. Akkurat som den som rammes må prøve seg frem, må de pårørende gjøre det samme.
Et skrik fra dypet
Hanne vet hva hun snakker om. En vinterdag for seks år siden banket en politibetjent på døren hennes og fortalte at mannen Kjeld hadde omkommet i en trafikkulykke.
Mannen som hun hadde delt sitt liv med, sine drømmer, skuffelser og seire, han som var far til hennes tre barn og som sammen med henne hadde tatt seg av tre fosterbarn, var borte for alltid.
For det som virket som et øyeblikk siden hadde hun vinket farvel til Kjeld da han svingte ut av innkjørselen på sykkelen, på vei ned til sjøen for å ta et vinterbad.
Nå var han umulig å nå. For alltid utenfor hennes rekkevidde.
– Jeg kjente at jeg reagerte med et skrik som kom fra et sted inni meg jeg ikke hadde kjent før. Og så falt jeg sammen, minnes Hanne.
– Det var en veldig fysisk reaksjon på sjokket. Og etterpå var det akkurat som om hjernen min tok over.
Hanne bestemte seg for å dele seg i to – Hanne 1 og Hanne 2 – og slik fortsatte det i lang tid etter Kjelds død. Hun beveget seg mellom to veldig forskjellige sinnstilstander som hennes familie og nærmeste måtte prøve å holde følge med.
– Og det gjorde de så gode de kunne, sier Hanne.
Åpent hus
Hanne var målrettet og besluttsom. Hun arrangerte bisettelse, bestilte gravstein og hentet Kjeld hjem, så kisten hans kunne stå i hagestuen. Og så åpnet hun huset for omverdenen slik at familie og venner kunne ta farvel. Hun og Kjeld hadde alltid vært enige om at deres hjem skulle være åpent og innbydende for andre.
Over 100 mennesker kom innom for å si farvel til Kjeld. Og for å vise Hanne og barna omsorg og medfølelse.
– Det var kanskje en litt radikal beslutning å frakte ham hjem i en kiste. Men jeg merket intuitivt at det var det riktige. Og jeg opplevde at vi ble tatt så godt vare på av venner, familie og kolleger. Alle viste oss kjærlighet på den beste måten de kunne, sier Hanne.
Det finnes ikke en fasit på hvordan sorg skal håndteres. Hanne tillot seg å sørge på den måten som hun opplevde var riktig for henne.
- Aksepter dine sorgreaksjoner og ikke forsøk å skyve dem bort.
- Sørg for at du har noen å snakke med. Selv om det kan være vanskelig, er det bra å dele tanker, inntrykk og følelser med andre. Si tydelig ifra om hva du trenger, for eksempel et lyttende øre eller en god klem.
- Forsøk å opprettholde dine daglige rutiner, og ikke vent lenge med å gå tilbake til jobben.
- Når du brekker en arm, vet du at den trenger tid til gro. De indre sårene du er påført gjennom et tap, trenger også tid til å gro. Så sørg for at du gir deg selv tid og rom til å sørge.
- Oppsøk en sorggruppe. Det kan være godt å møte gjenkjennelse og støtte fra noen som har opplevd det samme som deg.
- Hvis du var til stede under et dødsfall og plages av minner eller fantasier rundt det som skjedde, kan du forsøke følgende: Flytt de vonde bildene gradvis bort fra deg, slik at de etter hvert blir mindre og mer uklare. Hvis ikke dette hjelper, kan du tenke deg at du ser bildet på en TV-skjerm. Når du har bildet fremme, skrur du av TV-en med fjernkontrollen eller skifter kanal. Du kan også la bildet eller bildene forandre seg mens du ser på dem, for eksempel fra farger til sort hvitt, eller i form og størrelse. På den måten kan du ta kontroll over bildene fremfor at de har kontroll over deg. Hvis det er lydinntrykk som plager deg, kan du gå frem på samme vis. Tenk deg at du hører stemmen eller lydene fra en radio, og skru ned lyden eller la stemmen forandre seg.
Men i perioder føltes det som hun beveget seg på tynn is og at hun så lett som ingenting kunne gå til grunne. For etter at den driftige Hanne 1 i første omgang hadde tatt over, kom den helt andre Hanne 2 etter hvert snikende.
Les også: (+) Min stedatter ødela forholdet vårt. Så skjedde det utrolige og totalt overraskende
Mistet sin beste halvdel
– Å være i Hanne 2 sin makt føltes som å være totalt fortapt. Det var en side av meg selv som jeg aldri før hadde møtt, og som jeg ikke ante hva var i stand til, minnes hun.
– Jeg følte det som jeg hadde mistet den ene halvdelen av meg selv, og at det var min bedre halvdel jeg hadde mistet for alltid. Og jeg hadde ikke oversikt over hva som var igjen av meg.
Det var det praktiske. Alt det som Kjeld hadde ordnet. Årsregnskap og takrenner. Men også hvor mange poteter som skulle skrelles til jul. Og ikke minst var det alt det emosjonelle.
At Kjeld hadde vært en klippe i hennes liv. Gjennom sykdom i familien og usikkerhet rundt karrieren hadde han vært der med sin kjærlighet.
– Jeg savnet ham så veldig, hele tiden. I stort og smått. Jeg lengtet noe helt forferdelig, sier Hanne.
– Og så hadde jeg behov for å snakke med ham. Fortelle om alt jeg følte, alt som skjedde i mitt og barnas liv. Som han nå plutselig, og på en forferdelig måte, ikke lenger var en del av.
Les også: Jessica (49) skulle bare slappe av i godstolen etter en lang dag. Så begynte dramaet
Skrev til ektemannen
I det som først var en form for avmakt, begynte Hanne å skrive til mannen sin. I et Facebook-innlegg adressert til Kjeld, men sendt ut i «ingenting». Men likevel ikke.
For etter tre måneder med skriverier, om savn, kjærlighet, tvil og små glimt av håp, kom det svar. Ikke fra Kjeld, men fra flere andre som følte seg truffet av Hannes tekster.
– Plutselig var det flere hundre som fulgte med. Og jeg begynte å forstå at selv om sorg er individuelt, så kan vi dele den og speile oss i hverandres opplevelser. Kanskje fordi vi aksepterer at de er vidt forskjellige og at det ikke er noe riktig eller galt når vi sørger, sier Hanne.
Skriveriene på Facebook ble en måte å være i sorgen på, sette ord på den, være tett på Kjeld, men også komme overens med tanken om et liv uten ham.
Et liv der Hanne 1 og Hanne 2 kunne begynne å smelte sammen til et helt menneske igjen. Det kunne bære den livsviljen og sorgen som hun nå hadde med seg videre.
Nå har Hanne utgitt tekstene, slik at også de som ikke er på Facebook, kanskje kan ha glede av dem.
– Jeg håper at boken kan hjelpe andre til å tørre å sørge på måten som er riktig for dem. Og akseptere at vi sørger ulikt, og at vi som sørgende og pårørende gjør så godt vi kan, sier Hanne.
