Leserne forteller
For nesten 30 år siden tok jeg et valg som «ingen» andre i Norge tok på den tiden. Jeg har aldri angret
Når jeg så meg rundt så jeg alle de som levde drømmen jeg ønsket, men ikke fikk til. Da tok jeg det som på den tiden var, og fremdeles er, et drastisk steg.
Jeg husker hvordan jeg hadde det i årene etter at det ble slutt med min første samboer.
Han og jeg hadde holdt sammen siden videregående skole og var uadskillelige. Jeg klarte ikke å se for meg et liv uten ham, for alt i hans og min tilværelse var viklet inn i hverandre.
Familiene våre, vennene våre, hverdagslivet og fremtidsplanene.
Det var han som hadde bestemt at vi skulle vente med å få barn. For meg var det helt ok, for vi var enige om at vi bare skulle ha to, slik at vi ikke hadde for mye å følge opp.
Vi hadde kjøpt hus og hadde vært i jobb i flere år, og økonomien var god, og jeg så frem til å bli mamma.
Men så forlot han meg. Han møtte en annen kvinne, som var fraskilt og hadde to barn fra før.
Det var et sjokk. Jeg, som ikke ett sekund hadde fryktet å bli forlatt, ble akkurat det.
Hva nå? Hva med mine drømmer om å få en familie? Vi solgte huset og jeg kjøpte en lite rekkehusleilighet. Derfra forsøkte jeg å stable på bena «et høvelig» liv.
Jeg var så vant til å ha samboeren min rundt meg og følte meg veldig alene.
Vennene våre og familiene våre visste ikke helt hvordan de skulle håndtere det, de sa at de ikke ville velge mellom oss.
Jeg følte at de tok hans parti. Det var han, som hadde ødelagt alt, og så fikk det ingen konsekvenser for ham. Til og med foreldrene mine fortsatte å ha kontakt med ham.
«Du må gå videre. Da var det ikke meningen at det skulle bli dere», sa de.
Det hørtes så enkelt ut. Jeg følte meg bare trist, ensom, deppa og stresset.
Det hører med til min historie at jeg bodde i en liten by, der de fleste kjente hverandre.
Les også (+): Han var drømmemannen, men han var gift. Jeg ville ha barn, så jeg la en plan...
Et stort ønske
En tid etter bruddet bestemte jeg meg for å gå videre og åpnet opp for å finne en ny kjæreste.
Jeg møtte en og annen mann, som jeg flørtet og spiste middager med, men hver gang var det noe som gikk galt. Enten trakk jeg meg, eller mannen.
Det skulle vise seg å bli et håpløst prosjekt og årene gikk. Plutselig var jeg nesten 40 år, fortsatt singel og barnløs.
Hva med drømmen om å få barn? Når jeg tenkte på det, kjente jeg på en slags desperasjon.
Gjennom livet har jeg hatt en bestevenninne, som til enhver tid har visst alt om meg, og som hele veien har vært den sterkeste og mest frimodige av oss.
Hun mente at jeg skulle reise til Oslo og gå ut på byen og sjekke opp en tilfeldig, kjekk mann, med det som mål å bli gravid.
«Du er gal!», sa jeg. Og det mente jeg. Noe sånt kunne jeg aldri ha gjort.
Men hun og jeg fortsatte å snakke om hvor viktig det var for meg å få barn, og det dukket opp en annen mulighet, som nesten virket som galskap, men som likevel ropte på meg, fordi jeg gjennom å gjøre det, hverken skadet eller misbrukte andre menneskers tillit.
Denne løsningen var å bli gravid med en donors sæd i utlandet.
Vi snakker om så mange år tilbake i tid at denne løsningen ikke ble snakket høyt om, i hvert fall ikke i min omgangskrets.
Hadde jeg diskutert dette med foreldrene mine, ville de ha protestert og sagt at ingen måtte få barn for enhver pris, og at det ville være både egoistisk og uetisk «å kjøpe en befruktning», for så å la et barn vokse opp farløs.
Vel, jeg lot være å fortelle noen om hva jeg bestemte meg for. 40 år gammel reiste jeg til en fertilitetsklinikk, og så dro jeg hjem, fylt av håp.
Bare én person visste; min aller beste venninne. Og hun heiet på meg. Sammen ventet vi i spenning.
Da graviditetstesten var positiv, må jeg innrømme at jeg også følte et øyeblikks frykt; en frykt for hva jeg hadde gjort, og for at barnet mitt skulle få det vanskelig.
Men så torde jeg slippe gleden løs, og jeg ble fylt med en grenseløs takknemlighet. Jeg skulle bli mamma.
Da graviditeten ikke lenger var mulig å skjule, hadde jeg forberedt meg godt.
Jeg sa til folk rundt meg at jeg ikke ønsket å bli spurt om barnefaren.
«Jeg får dette barnet alene og slik er det bare. Dere får tro hva dere vil», sa jeg.
Den gangen ville mitt valg ha blitt starten på en rykteflom og usaklige diskusjoner på fester, så jeg valgte å la dem tro at jeg hadde blitt gravid med en gift mann, og derfor bar frem barnet alene. Jeg vet at det var hva ryktene sa.
Familien min syntes nok at det var en flau situasjon, men kvinner i byen hadde før meg fått barn, uten å ha en barnefar, fordi mannen enten hadde stukket fra ansvaret, eller de ble gravide etter et eventyr og valgte å bære frem barnet alene.
De bet i seg nedverdigelsen og sa at de ville støtte meg.
Jeg visste ingen ting om donoren, bortsett fra at han var høy, lys og frisk og hadde høyere utdannelse. Det holdt for meg. Og da jeg fikk datteren min i armene mine, gråt jeg.
Hun var verdens skjønneste lille pikebaby.
Til og med faren min gråt, og mens mine foreldre sto der, på fødestuen, i minuttene etter fødselen, lovet han meg å bli både bestefar og pappa. «Inntil det dukker opp en annen», la han til.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Ting falt på plass
Nå hadde skjebnen noe på lur. Bare et halvt år senere møtte jeg mannen jeg er gift med i dag. Han var ti år eldre enn meg og barnløs.
Han ble pappa. Folk glemte at jeg i det hele tatt hadde vært alene. Vi tre ble en lykkelig familie.
Da jeg giftet meg, visste min mann om valget jeg hadde tatt to år tidligere. Han var glad for at det ikke var en pappa der ute et sted, og syntes at jeg hadde valgt riktig.
Men han og jeg ble enige om å fortelle datteren vår om hennes tilblivelse når hun ble gammel nok til å forstå.
Mange ganger gjennom årene har jeg tenkt på hva jeg gjorde, i en tid da det ikke var allment akseptert å bli gravid gjennom å bruke en ukjent donor.
Hvor fikk jeg motet fra? Jeg er glad jeg torde tenke utenfor A4-boksen, for gjennom å gjøre det, opplevde jeg mitt livs største lykke. Datteren vår er fantastisk flott – en unik, ung kvinne.
Hun vet selvfølgelig om sin tilblivelse, men har aldri vært opptatt av å finne ut hvem som rent biologisk er faren.
«Jeg har pappa», sier hun.
Fordi hun ikke ønsker at vi skal dele historien med alle, forteller jeg den anonymt. Det må være hennes valg om det skal være åpenhet.
Jeg vet at mange kvinner i dag tar det valget jeg tok, og de er ikke redd for å fortelle om det. Selv vil jeg fremsnakke muligheten.
Hvis du har lyst på barn og ikke har en mann, så gå for det likevel. Om jeg ikke hadde møtt Ole, ville jeg likevel ha klart å gi datteren min det livet hun trengte og fortjente, det er jeg sikker på.
Men jeg er glad det ble som det ble. Vi tre har sammen fått det livet jeg drømte om og ønsket meg.
Ting falt på plass. I hjertet mitt har Elise en pappa, og det er han som har stått last og brast ved vår side i alle disse årene. Han sier at han ikke kunne ha vært mer glad i henne om hun var hans biologiske barn.
Nå venter vi vårt første barnebarn, unnfanget på naturlig måte, og med en mor og far som står klare til å ta ansvaret sammen. Gjett om vi gleder oss!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 27/07 2023.
