å leve med sorgen
En vårdag Christines ektemann kom hjem fra jobb, var han annerledes. Fra den dagen ble livet aldri det samme
Christine Nitter (53) er lege og opplært i å omgås både sykdom og død. Men da døden ble en privatsak, fikk hun livet snudd på hodet.
Legeparet Christine Nitter og Frank Gruber levde et lykkelig liv med fire barn og spennende jobber.
En vårdag i 2015 kom Franz hjem fra sykehuset og var annerledes. Taus og plutselig travelt opptatt med å reparere en antenne på taket.
Da Christine spurte om det var noe spesielt som hadde hendt på jobben, unngikk han å svare. Men Christine gikk på.
– Jeg har kreft, sa så Franz rett ut.
– Og jeg tror det har spredt seg.
Han får rett. Det er spredning, og det ser slett ikke bra ut. Overlegen blir senere i forløpet innlagt på sin egen avdeling.
– Vi fikk ti måneder, forteller Christine.
Franz døde i februar 2016.
Kjærlighet med et smell
Da Christine Nitter traff kjærligheten, var hun nettopp begynt på medisinstudiet i Tromsø.
Den tyske legen Franz Gruber jobbet på sykehuset i byen. Han ble hennes kollega og veileder, og dermed sa det bare pang. Han var så utrolig flott, sjarmerende og hyggelig. Christine var sjakk matt.
Da det viste seg at den kjekke legen følte det samme for henne, befant de to seg plutselig i den syvende himmel.
De hadde så mange felles interesser utenom medisinen.
Begge elsket naturen og å gå på toppturer. Ta med ski helt til topps og sette utfor. Språket var ingen hindring for kjæresteparet, for Franz snakket flytende norsk selv om han var født og oppvokst i Bayern.
Han hadde vært på flere reiser til Island og jobbet i Sandnessjøen og Bodø før han takket ja til en jobb i Tromsø. Han drev med triatlon og var full av drivkraft og humor.
Han var rett og slett en drømmeprins.
Travle og aktive dager
Det ble bryllup og etter hvert fire barn, tre jenter og en gutt. Franz ble overlege, og snart fikk Christine etablert seg med egen allmennpraksis. Hverdagene gikk i full fart, men de sørget alltid for tid til å gjøre fine ting sammen.
Begge elsket turer i naturen, og ungene ble trukket med både på havet og til fjells. Franz› store drøm var å kjøpe seilbåt og dra på tur med familien.
Travle dager med bleieskift, henting i barnehager, kjøring til fritidsaktiviteter og fulle jobber ble snart til år, og ungene vokste seg til.
Christine fikk så vidt tid til å begynne med sin egen doktorgrad. Hun ville bli kognitiv terapeut og jobbe som lege med søkelys på sammenhengen mellom sykdom og måter vi tenker, handler og føler på.
Den interessen og kunnskapen skulle siden vise seg å komme godt med.
Ekstremt sterk kjærlighet
Alt forandret seg da Franz ble syk.
– Alt blir så levende når du vet at livet går mot slutten. Kjærligheten mellom oss var aldri så sterk som i disse månedene. Det var som om den antok en annen dimensjon, forteller Christine.
– Livet var vakkert på en helt ny måte. Lenge følte jeg meg høy på kjærlighet selv om så mye annet lå i mørket.
Men det verste i denne tiden var vissheten om at hun ikke kunne skåne barna fra å skulle miste sin far.
– Du går rundt og passer på dem gjennom hele oppveksten, at de ikke skal slå seg, at de ikke må bli utsatt for en ulykke, og at de ikke har det vondt. Så skjer liksom dette.
– Døden kommer, og plutselig skal de miste den kjære pappaen sin, og du står der som mor kan ikke gjøre noe for å hindre det. Det var en gjennomrystende erfaring, sier Christine.
Les også: (+) – Det ser ut som om du har en flått på baksiden av kneet, sier moren til Aase (38). Sannheten er mye verre
Fortalte det til alle
Det ble en styrke for hele familien at Franz var så åpen om sykdommen hele veien.
– Han ringte for eksempel på hos naboen og sa at han hadde fått kreft og trolig ikke ville oppleve neste sommer. Etter hvert fikk alle vite det, og naboer og venner visste ikke hva godt de kunne gjøre. De viste omsorg, og det kom boller og varm mat på døren. Franz sine kolleger byttet på å gå vakt hjemme hos oss da Franz ønsket å dø hjemme.
– Jeg hadde et sterkt nettverk rundt meg. Familie og venner hjalp der det trengtes. Jeg kunne gå på butikken og få en klem, folk visste hva vi sto i. Det kjentes trygt og godt. Franz var veldig opptatt av å ordne opp og tilrettelegge et liv for meg og de fire barna våre etter at han var borte.
Men det er ukjente utfordringer i et forhold når den ene parten blir syk og skal dø.
– Å se den man elsker ha det så vondt, er utfordrende. Og det å vite at alt man gjør sammen, gjør man for siste gang, ja, det er nesten umulig å beskrive, forteller Christine.
Christine var 46 år da hun ble enke og alene med fire barn i alderen 9 til 17 år.
Skiftet karriere og ble forfatter
Å skrive ble til stor hjelp.
– Jeg skrev dikt og tanker, løse dagboksnotater og jeg skrev boken Våkenetter som handler om Agnes og hennes mann Eivind. Som Franz og meg er også Agnes og Eivind leger, men de har bare ett barn og ikke fire.
I boken rammes Eivind av uhelbredelig kreft, og han vil dø i sommerhuset.
– Agnes ble på en måte en venninne jeg kunne snakke med om alt. Hun sto i det samme som meg, og jeg kunne rådføre meg med henne. Men selv om Agnes og jeg har mye til felles, er ikke boken selvbiografisk, understreker hun.
– Men den inneholder summen av de erfaringene jeg gjorde da døden kom til oss.
Selv om det å skrive ikke var helt nytt for Christine, så ble hun forbløffet over hvor god terapi skrivingen var i den vanskelige tiden.
Fikk dårlig samvittighet
– Jeg fikk et nytt og annerledes forhold til tid etter at Franz døde. Det var som om ingenting kunne vente lenger. Da jeg søkte og kom inn på forfatterstudiet, valgte jeg derfor å trappe ned som lege og gå hundre prosent inn for forfatterstudiet. Det var ikke et enkelt valg, men skrivingen gir meg så mye, sier Christine.
I begynnelsen hadde hun litt dårlig samvittighet. Kunne hun som hadde tatt en så lang og dyr utdannelse, bare kutte ut jobben og begynne på noe helt nytt? Hva ville barna si, og hva hadde Franz sagt om han var i live?
Ungene var overbevist om at pappa ville at mamma skulle gjøre det hun følte var best. Franz hadde jo selv så mange drømmer han aldri rakk å realisere. Livet er her og nå. Etter at Franz døde, arvet Christine litt penger, og slik kunne hun legge jobben på hylla en stund og bli student.
– I ettertid ser jeg at det var et riktig valg å selge allmennpraksisen. Jeg kjøpte også en seilbåt og lærte meg å seile slik at jeg kunne realisere Franz sin drøm om å ta familien med på seiltur, smiler Christine.
– Men sorg går ikke over. Den forandrer seg og tar andre former, og den er med oss hele tiden, sier Christine.
Snakker med Franz daglig
Som kognitiv terapeut vet hun at det gjelder å bli bevisst sine egne tanker og åpne opp for dem i stedet for å stenge av.
– Vi er bevisste individer som kan observere oss selv og legge merke til hva vi tenker. Mye handler om å bli bevisst hvordan du forholder deg til dine egne tanker, forklarer terapeuten.
– For å ta gode valg er det viktig å være til stedet i nuet. Man må kjenne etter i hjertet sitt og kanskje spørre seg selv: «Hva er min intensjon med dagen i dag?»
– Ikke alltid en enkel øvelse?
– Nei, men jeg gjør yoga hver dag, og jeg mediterer, forteller Christine og smiler underfundig.
– Dessuten snakker jeg med Franz hver dag. Før lo jeg litt når jeg hørte eldre mennesker si at de snakket med sin avdøde ektefelle. Nå ler jeg ikke mer. Jeg sier navnet hans hver dag, og jeg forteller ham alt. «Nå skal du høre her, Franz», sier jeg. I dag skjedde det og det og så videre.
– Får du svar?
– Nei, men likevel ja på en måte. Han blir nærmere. Både barna og jeg snakker om og til Franz. Vi pleier å si at han er i nordlyset. Det er lyset som er kraften og gleden, og mens Franz var syk, ble lyset og kjærligheten bare enda sterkere. Det var i nærkontakt med døden at jeg forsto at gleden og sorgen egentlig må komme fra samme sted, sier Christine.
Ser mannen i barna
I dag er Christine sterk og full av nye ideer og planer, og hun ser lyst på fremtiden.
De to to eldste har flyttet hjemmefra, mens de to yngste går på videregående og på ungdomsskolen.
– Jeg ser Franz i barna hver dag. Sønnen vår er blitt utrolig lik pappaen sin, og en av døtrene har nøyaktig samme humor som Franz. Jeg tror han ville vært stolt av meg fordi jeg fulgte mitt innerste ønske og fikk ferdig boken. Forhåpentligvis blir det flere, sier Christine.
Det har tatt noen år og mange mørke dager å lære å leve uten Franz. Det handler om å lære seg å leve et helt nytt liv.
– For det er jo slik at når døden tar fra deg det nærmeste du har, da blir livet aldri det samme, sier Christine.
