kampen for livet
Da Raymond leverte datteren til farmoren, trodde han at det skulle være for noen uker. I stedet ble Caroline boende i fosterhjem i 18 år
Caroline var tre år da pappa Raymond satte henne i passasjersetet og kjørte til Drammen. For å kjøpe heroin. Med årene ble ting verre og verre – så fikk Raymond et ultimatum av datteren.
Caroline (29) var tre år da Raymond
Tollefsen (50) selv skjønte
at han hadde mistet grepet.
Han hadde hentet datteren i barnehagen hjemme i Svelvik og plassert henne i passasjersetet – for å ta henne med til Drammen for å hente heroin.
Mens han kjørte, matet han treåringen med et babyglass med mat. Så sovnet hun i bilen.
– Vi dro til et sted i Drammen med bare heroinister, og jeg ble stein. Etter en stund kom en fyr inn og sa at det lå en unge i bilen og grein. Jeg hentet henne, tok henne med inn, og det var sprøyter overalt. Da skjønte jeg det. Dette gikk ikke, jeg hadde mistet grepet.
Samme dag leverte Raymond datteren til moren sin. Han ba henne passe på treåringen litt, så han fikk avruset seg på egen hånd.
Planen var at det skulle ta tre uker. Det skulle ta mange år.
Caroline lytter til farens beskrivelse av jakten på heroin som hun ufrivillig var med på.
– Det er trist å tenke på. Og det viser hvilken utrolig makt dop har, sier Caroline når vi møter far og datter hjemme hos henne i Hokksund.
Mye har skjedd siden Raymond mistet grepet. Og mye skulle skje før Caroline som 19-åring satte foten ned og han omsider kom seg ut av rusen. Vi må ta det fra begynnelsen.
Spenningssøkende
Raymond var rundt 10 år da han drakk første gang etter å ha stjålet et par vinflasker i kjelleren til foreldrene til en kompis.
Guttestreker, kaller han det. Mens noen flykter inn i rusen, var det spenningen som tiltrakk Raymond, mener han selv.
– Jeg var den som skulle være kulest, sjefen. Det som var mystisk og ulovlig, var spennende. Og rus var godt. Ikke at det smakte så godt, men virkninga var kul. Jeg ble kulere enn kulest, innser Raymond.
Ganske raskt begynte han med kjøp og salg av narkotika og ble den som fikset rusmidler også til andre. Gjennom ungdomstiden og som ung voksen fikset han det meste.
Jobb, hverdagsliv og etter hvert farsrollen. Helt til han ikke fikset det ikke lenger.
Caroline bodde sammen med foreldrene sine i Svelvik frem
til hun var tre år.
Da prøvde de heroin for første gang.
– Med heroinen gikk alt nedover. Fort. Jeg hadde prøvd opiater – andre stoffer – men håndterte jobb og aktiviteter. Men med heroin går ikke det, sier han i dag.
Snart handlet alt om å skaffe heroin.
Les også: «Gud, så kaldt det er. Tenk om jeg dør», sier firebarnsfar Jonas (49). Så faller han livløs om
Prøvde å slutte
– Jeg prøvde å slutte med heroin på egen hånd. Jeg hater å ikke ha kontroll over meg sjøl. Jeg klarte ikke å tenke at dette gikk ut over Caroline og tenkte aldri at jeg ikke skulle få det til.
– Men etter den nevnte episoden, følte jeg for første gang i livet at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen. Etter hvert ble det viktigere å skaffe heroin enn å hente treåringen i barnehagen, innrømmer han.
Caroline husker ikke mye av dette. Men hun husker følelsen av å vente på en far som aldri kom, at barnehagen stengte, og at bestemoren måtte hente.
– Det er kanskje den første skuffelsen jeg husker. Det skjedde flere ganger at han ikke kom og hentet meg. Andre ganger kom han med solbriller i gråværet for å skjule øynene, minnes hun.
At de voksne så at hun var litt ruskete i klær og stell, har hun også skjønt i ettertid.
Etter hvert ble det sendt bekymringsmelding til barnevernet.
Fosterhjem
Da Raymond leverte datteren til farmoren, trodde han det skulle være for noen uker.
I stedet ble Caroline boende i fosterhjem i 18 år. Først hos farmoren, deretter kom hun
til farfaren og hans kone som fireåring.
Her vokste hun opp med Raymonds halvsøsken, som var på hennes egen alder. Caroline hadde det fint i fosterhjemmet hos farfaren og hans familie.
– Men jeg husker at jeg savnet mamma og pappa. Det var skuffende de gangene det var besøkstid og de ikke dukket opp. Når en av dem først var der, var de ikke helt tilgjengelig.
For Raymond ble det nederlag på nederlag.
– Med dårlig samvittighet for at hun var der, ruset jeg meg enda mer. En veldig destruktiv spiral, oppsummerer Raymond.
Gjennom årene gjorde han utallige forsøk på å slutte å ruse seg, både på egen hånd og på institusjon. Uten hell. Innimellom deltok han i familieselskaper. Andre ganger uteble han.
Måtte ta ansvar for pappa
Samvittigheten gnagde, men rusen var viktigere.
Med årene ble det stadig tyngre for Caroline å se farens misbruk.
– Det som skjedde når jeg var på besøk hos ham, var at jeg skulle passe på. Jeg ryddet og tok ansvar, for det så ikke ut i leiligheten hans da det var på det verste. Det var utmattende følelsesmessig.
– Jeg visste at det ikke var min feil, men du føler deg ikke god nok når du ikke blir valgt. Han valgte meg jo bort. Da får du litt problemer med å tro at folk virkelig er glad i deg.
Det gikk stadig nedover med Raymond. Fra 2010 til 2013 var han 100 prosent ufør, fikk kommunal bolig og var tungt inne i rusen.
Det ble traumatisk for Caroline å se faren. Hun var sliten og redd for at faren skulle dø. Til slutt ble det for mye.
– Nå klarer jeg ikke mer. Enten må du blir rusfri, eller så vil ikke jeg ha noe mer med deg å gjøre, sa hun til slutt.
Faren truet med å hoppe i Svelvikstrømmen, men hun sto på sitt.
Les også: (+) Brits mor var tjenestejente hos en enkemann med syv barn. Så ble hun gravid med husherren
Ble rusfri
Raymond skjønte til slutt at Caroline hadde bestemt seg.
– Det var en panikkfølelse. Men det var det som måtte til. Jeg hadde ruset meg i så mange år, og jeg brukte rusmidler til å regulere alle følelser; for å bli glad, for å slappe av, for å få energi, for å sove – alt. Tar du vekk det, hva faen skal man gjøre da? Du har null evne til følelsesregulering. Å bli permanent rusfri må læres.
Men Raymond klarte det. 15. juli 2013 var siste gang han ruset seg.
Han gjorde det på den heftigste måten, han kuttet ut rusmisbruket nærmest på dagen og la seg inn på rusklinikken Alfa i Vestfold.
Så var det ut i villmarken med Stiftelsen Veien Ut.
Først på en 16 dagers prøvetur for å teste ut konseptet. Da seilte de til Danmark og Sverige. Deretter var de en uke i Femundsmarka. Året etter dro de på en tre måneders ekspedisjon til Svalbard.
– Folk blir ikke rusfrie bare av en tur i villmarka, understreker Raymond.
Det som gjorde at han lærte å leve rusfritt og fortsatt holder seg rusfri, handler om et 12-trinnsprogram, forklarer han.
Han viser til kjernen i Anonyme Narkomanes tilfriskningsprogram – de Tolv Trinn – som er tilpasset fra Anonyme Alkoholikere.
Disse trinnene består i å innrømme at man har et problem, søke hjelp, selvransakelse, prate konfidensielt med noen om hva man finner, gjøre opp for seg der hvor det har blitt påført skade, og arbeide med andre rusavhengige som ønsker å bli rusfrie.
– Det var veldig intenst i begynnelsen. Det var rett ut i villmarka og rett ut i grupper der man begynte å pirke i ømme punkt. Det var ikke noen kjære mor. Det var kniven på strupen. Hvis det var ting du ikke fulgte opp, var det rett ut.
Trodde ikke på det
Hjemme satt Caroline og trodde ikke helt på at faren skulle bli rusfri.
Men hun skulle raskt skjønne at han mente alvor. Hun merket forandringen.
– Utseendet forandret seg mye. Fra å se ut som et skjelett, ble han mer menneskelig, forklarer hun.
Raymond nikker enig:
– Jeg var et vrak, både åndelig, fysisk og psykisk, innrømmer han.
Nå som han selv hjelper rusmisbrukere ut av rusen, har han sett hos andre det datteren så hos ham.
– De får tilbake livet i øynene, forklarer han.
Nå er det Caroline som nikker.
– Jeg så deg aldri smile, beskriver hun.
– Aldri glad. Men nå begynte jeg å se mer av ekte følelser. Da han kom hjem fra den seilturen på Svalbard, begynte jeg å tro på det kunne gå.
Bygge tillit
Tilliten måtte bygges opp igjen, sakte, men sikkert.
– Det utviklet seg med tiden. Som at han kom i familieselskap og begynte å holde det han lovte. Da skjønte jeg at jeg kunne stole på ham igjen.
Raymond husker godt da han skjønte at Caroline hadde begynt å stole på han.
– Vi gikk i etterverngrupper, og hun pleide å sjekke både dagen før og rett før vi skulle møtes, at jeg faktisk ville komme.
– Men så sluttet hun å sjekke det. For hun viste at når vi hadde en avtale, ville det bli sånn. Hun begynte å slappe av. Det var sterkt for meg, da skjønte jeg at hun begynte å få tillit til meg igjen.
Hun hadde grunn til det.
De siste ni årene har Raymond vært rusfri og bruker sine dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe andre ut av rus. Fra å være ufør heroinist i kommunal leilighet er han i dag gått til å være brukerspesialist ved Avdeling for rus og avhengighet (ARA) i Drammen i Vestre Viken Helseforetak.
Han er også engasjert i flere prosjektert som handler om selvhjelp, rusavhengighet og friluftsliv, blant annet gjennom Medvandrerne og Selvhjelp Norge.
– Vi har en bra relasjon. Han gjør sine ting, er opptatt med reiser og holder seg aktiv, smiler Caroline.
– De syntes jeg er veldig opptatt, forklarer Raymond.
Savner å ta en øl
– Men å holde seg rusfri er hardt arbeid. Det er noe med at jeg må ofre en del ting for å holde meg rusfri. Jeg lærte i behandling at jeg er nødt til å sette min egen rusfrihet og tilfriskning først.
– Hvis ikke mister jeg de tingene som betyr mest for meg. Det å holde seg i vekst og progresjon er viktig for meg. Jeg er nødt til å sørge for mening i livet mitt. Hvis ikke kommer russuget og tankene fort tilbake.
– Du kjenner fortsatt på det?
– Ja, jeg gjør jo det. Mest når det er settinger med alkohol, det kan ikke jeg være med på. Det jeg savner mest, er å ta en øl. Hvis jeg hadde vist at jeg kunne gått ut og tatt meg en øl, uten å rasere hele livet mitt og ende opp med nåla i armen, hadde jeg gjort det.
Han kjenner sine triggerpunkter.
– Vonde følelser, konflikter. Det kan «kicke inn» veldig. Da må jeg bruke de verktøyene jeg har lært meg. Jeg er opptatt av selvhjelp. Jeg tror at all behandling og hjelp innenfor psykisk helse og rus, dreier seg om å sette folk i stand til å hjelpe seg sjøl.
– Jeg måtte lære å sette ord på følelser og alt det som foregår på innsida.
Sammen har de to gått i etterverngrupper. Der har også Caroline fått sette ord på hva årene med farens rusmisbruk har gjort med henne.
Hun har lært om medavhengighet, og hva som skjedde da hun som pårørende tok ansvar hele tiden.
– Man tar ansvar for andres følelser, supplerer Raymond.
– Det er hans liv. Nå må jeg skjerme meg for det. Når en mor eller søster er rusavhengig, vil du gjøre alt for dem. Men du gjør dem bare en bjørnetjeneste. Selv om det føles helt feil å gå den andre veien, må man det, understreker Caroline.
Raymond har ikke dårlig samvittighet.
– Ikke nå lenger. Det å bære på skyld og skam hjelper ikke. Du må bli ferdig med fortiden, mener han.
At de to bruker sine erfaringer til å hjelpe andre, kjennes godt.
– Da jeg ble rusfri, skjønte jeg at jeg måtte gjøre dette til en livsstil, for ikke å miste grepet. Dette er noe jeg kan, og gjennom å gjøre det, holder jeg meg selv rusfri. Det er veldig givende og meningsfylt. Det jeg tror på og jobber for, er relasjoner.
– Historiene om de rusavhengige som lykkes, handler om relasjoner. Det er ikke noe du kan lære på universitetet. Det er de med erfaring – de med skoene på – som forstår hvordan folk har det.
I dag stoler Caroline på faren.
– Det er alltid de ti prosentene, men nå har det gått såpass lang tid. Han vet hva han mister, jeg ser ikke for meg at han vil kaste bort det. Da må det være at han har gitt helt opp, og det skal litt til. Jeg er ganske trygg på det, sier Caroline.
Caroline har kun sporadisk kontakt med sin mor i dag. Historien hennes ble filmatisert av filmregisør Margreth Olin i 2009 og resulterte i filmen Engelen.
