Linda var rusavhengig
Da Linda ble mor, ba hun barnevernet om hjelp til å ta vare på datteren
– Du klarer ikke å være en god mamma når du drikker én liter sprit om dagen, sier hun.
Nå er Linda soldat i Frelsesarmeen.
Inne i rekkehuset til Linda Eidet Mosaker i Larvik er det lunt og hjemmekoselig. I hyller og på bord står det innrammede bilder av de hun er mest glad i; døtrene og barnebarnet på fem år.
– Jeg føler meg grenseløst takknemlig for å ha dem i livet mitt. Det lå ikke i kortene at vi skulle være så nær hverandre som vi er i dag, sier 52-åringen.
Historien hun deler handler om å ta feil valg og bli avhengig av alkohol og rus, men også om veien til å bli frisk.
Bare de som selv har klart å komme seg ut av rusavhengighet vet hvor sterk hun er og hva det har krevd av henne.
Det er noe med blikket til Linda; det utstråler en slags vennlig sårhet. Og hjertevarme. Stemmen hennes er også bemerkelsesverdig god å lytte til.
I dag er den yngste datteren på besøk. Marte, som er like sympatisk, like blid, like imøtekommende, like forsiktig, sier at hun ofte er hos moren.
– Jeg er stolt av mamma og hva hun har klart, men først og fremst er jeg glad for å ha henne i livet mitt sånn på ordentlig, sier hun.
Som barn overtok barnevernet omsorgen for henne, fordi Linda bad dem om det. Og etter det var mor og datter bare sammen hver fjerde helg. Hvordan det var for Marte skal vi ikke gå inn i her, for det er hun ikke klar til å dele.
Linda, derimot, har fått mot til å stå frem med opp- og nedturene livet så langt har gitt. Hun er blitt soldat i Frelsesarmeen og står i uniform og selger Krigsropet. Hun er også med på matutdelinger, og håper at hun med det viser alle at selv elendige liv kan snus.
Hun ler da vi sier at hun med alle tatoveringene på armene bryter litt med bildet vi har av en soldat i Frelsesarmeen.
– Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at Frelsesarmeen tok imot meg. De ga meg tillit og sjansen til å stole på meg selv, sier hun.
Les også: Maria hadde aldri vært sykmeldt en eneste dag. Så rammet den usynlige sykdommen
Ble mobbet
Som i de aller fleste intervjuer om levd liv, må vi tilbake til barndommen for å forstå hvorfor ting gikk feil vei med Linda som ung.
– Jeg vil ikke gå inn i alle detaljene, men det jeg kan si er at jeg ble mobbet i oppveksten. Jeg følte meg på utsiden av fellesskapet. Faren min døde også da jeg var åtte år, i 1979, men den største sorgen var nok at jeg ikke ble akseptert, sier hun.
Når hun ser tilbake på ungdomsårene, ser hun at forholdet til alkohol ikke var som de fleste andres. Hun begynte å drikke før hun ble tenåring, og på fester var hun alltid den som ble fullest.
– Jeg klarte ikke å styre meg, og hver gang det skjedde, følte jeg meg dum og nedfor etterpå.
Da hun 21 år gammel ble mor for første gang, jobbet hun på et gartneri og hadde allerede et trøblete forhold til alkohol. Hun var smertelig klar over at livet hun tilbød datteren ikke var bra nok, og bad barnevernet om hjelp.
– Jeg klarte ikke å gi barnet mitt den oppveksten hun fortjente, og derfor vokste hun opp i et fosterhjem. Jeg hadde samvær bare av og til. Kanskje høres det rart ut, men jeg har bestandig elsket ungene mine høyere enn meg selv. Likevel ble det sånn. Eller: Det ble sånn fordi jeg ønsket dem det beste.
Den vonde spiralen
Linda sier at hun i mange år var inne i en vond og smertefull spiral, der hun druknet skammen, fortvilelsen og sorgene i rus. Å bli edru gjorde for vondt, da kjente hun på hvor mislykket hun var.
– Jeg foraktet meg selv på alle måter, sier hun rolig.
Marte, datter nummer to, sitter stille mens mammaen forteller. Hun kjenner historien hennes. Da mammaen sier at trangen til rus alltid stilte seg først i køen, nikker hun. Den stilte seg foran barna og jobben. Ja, foran alt.
– Jeg forsøkte flere ganger å få hjelp til å slutte å drikke, men hver gang fant jeg tilbake til flaska. Når du er alkoholiker, er det lettere å drukne sorgene enn å bli edru og måtte ta stilling til alt som er vanskelig.
Da Marte kom til verden, hadde Linda slitt med inkassosaker og kredittkortgjeld, men hun klarte å beholde rekkehusleiligheten hun fortsatt bor i takket være gode venner som hjalp henne.
– Jeg innså at også Marte ville ha det bedre hos en fosterfamilie enn sammen med meg, forteller hun.
Linda, som pleide å drukne savnet etter ungene i alkoholrus, var så langt nede at hun tok seg i å ønske dem ut av huset når de var hos henne for en helg. Hun ville bare kunne drikke igjen.
– Paradoksene sto i kø, erkjenner hun.
Syv-åtte ganger var hun på en behandlingsklinikk og en gang på et evangeliesenter for å bli rusfri, for så å fortsette å drikke etter endt opphold.
– Jeg husker at jeg og en mann på institusjonen stakk av sammen for å drikke. Da jeg ble hentet på sykehuset dagen etter, husket jeg ingen ting fordi jeg hadde hatt alkoholforgiftning.
Les også: (+) Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
En liter sprit hver dag
På det verste drakk Linda en liter sprit om dagen, og hun begynte å føle at hun hadde en fot i graven.
– Helsen ble dårligere som et resultat av livet jeg levde. Hjertet begynte å vokse, og legene advarte meg. På et tidspunkt innså jeg at kroppen ville fortelle meg noe, og det førte til et veiskille, forklarer hun.
Heldigvis valgte Linda livet. For elleve år siden kom hun til Borgestadklinikken i Skien, og der ble hun i et halvt år.
– Siden det har jeg ikke drukket en dråpe alkohol. Opplegget de hadde, med stramme rammer, urinprøver og samtalegrupper, var det jeg trengte for å lykkes, forteller hun.
Da Linda kom hjem fra klinikken, trengte hun noe å bruke tid og krefter på for ikke å bli fristet til å drikke igjen.
I september 2012 så hun en annonse om et møte i Frelsesarmeen og bestemte seg for å gå dit.
– Jeg hadde med meg barnetroen, og da jeg kom dit, fikk jeg akkurat det jeg trengte. På en måte føltes det som å komme hjem; jeg følte meg trygg og at jeg ble godtatt. Ingen av menneskene der fordømte bakgrunnen min, eller at jeg så annerledes ut. Jeg ble møtt av godhet, sier hun.
Godt å være edru
Linda fikk et helt nytt nettverk, og i årene siden har livet vært en opptur. Hun begynte først å hjelpe til som frivillig i Frelsesarmeen, og i 2017 ble hun soldat.
I den hvite skjorten med de korte ermene står hun og selger Krigsropet, og alle kan se armene hennes som er fulle av tatoveringer.
De bærer med seg historien om et tøft liv. Mange av dem ble tatt for å dekke over arr etter selvskading.
– Men disse tallene tatoveres inn for hvert år jeg har vært edru. Nå er jeg kommet til elleve, sier hun og viser oss.
At det kommer mange flere tall til med årene er hun overbevist om og helt sikker på. Aldri i verden om hun vil tilbake til en destruktiv tilværelse. Hun liker seg selv nå og føler hver dag at det er godt å være edru. Hun står så støtt i seg selv at hun mestrer motgangen også, hvis den kommer.
Les også: Syv ganger har Wenche fått sjokkbeskjeden vi alle frykter
Mestringsfølelse og anerkjennelse
Linda smiler og sier at hun har hatt glede av flere ulike tilbud, som det rusfrie tilbudet Pedalkraft, som arrangerer sykkelturer rundt om i Norge. Hun er også med i noe som kalles a larm, som tilbyr mentor og lavterskel aktiviteter til mennesker som ønsker å leve et liv uten rus.
– Men det beste med å være rusfri er at døtrene mine er nær meg igjen. Da jeg hadde vært edru i noen år var de blitt myndige, og vi kunne begynne å ha normal omgang, slik mammaer og døtre har, sier hun.
Men fortsatt er ikke Linda helt som mammaer flest. Hun begynte på det lokale gatefotballaget, som er for alle, og ble tatt ut til å representere Norge på det nasjonale gatefotballaget. Kroppen er blitt så sterk at hun rett som det er knaller inn et mål.
– Fotballen har gitt meg mestringsfølelse og anerkjennelse, og følelsen når jeg scorer kan ikke beskrives med ord, sier hun og ler.
For tre år siden medvirket Linda i TV2-programmet Håp i ei gryte, der hun reklamerte for Frelsesarmeen. Nå jobber hun fast på Fretex to dager i uken og gleder seg over alt hun får bidra med.
At det er håp, samme hvor galt det føles, ønsker hun sterkt å formidle til andre som sliter.
– Jeg føler meg lykkelig, virkelig. Endelig.
Har du et rusproblem, kontakt lege eller annet støtteapparat. Du kan kontakte rusinfo, Blå Kors, Anonyme Alkoholikere, terapivakten eller alkovett-organisasjonen Av-og-til.
