Vanskelig barndom
Utad gikk ting bra for Karen på barneskolen. Bak fasaden var ikke alt like bra
Karen aner ikke hvordan livet hadde vært i dag om hun ikke hadde fått hjelp av barnevernet. Kanskje hadde hun ikke vært i live.
Det gikk tilsynelatende bra med Karen Farquhar (41) da hun gikk på barneskolen i hjembyen Stavanger. Hun var pliktoppfyllende, rolig og skoleflink. Hvis noen var urolige, ble de plassert ved siden av henne.
På fritiden var hun en engasjert hestejente. Men bak fasaden var ikke alt like bra.
Da hun begynte på ungdomsskolen, gikk det skeis ganske fort. Karen oppførte seg ikke som en typisk jente. Hun kranglet, slåss og slo fra seg både overfor elever og lærere.
Så sluttet hun å komme på skolen. De få gangene hun dukket opp, var det mest for å få dekket det sosiale behovet. Da satt hun bakerst i klasserommet og lagde bråk.
– Jeg er ikke stolt av det i dag, men det var sånn det var. Jeg husker at jeg hadde et behov for at noen skulle stoppe meg. Og sett i ettertid var det nok mange som prøvde på det. Skolens ansatte syntes nok jeg var vanskelig å forholde seg til, og de visste ikke hvordan de skulle håndtere meg. Ingen spurte meg hvorfor jeg oppførte meg sånn, eller hvordan jeg hadde det, forteller hun.
Ta tilbake kontrollen
– Jeg klarer ikke å huske akkurat hva som skjedde inni meg på den tiden, men siden jeg nå har jobbet lenge som barnevernspedagog i barnevernet, har jeg mye kunnskap om slike reaksjoner.
Foreldrene mine hadde gått fra hverandre, og jeg hadde brukt mye energi på å opprettholde en fasade over lang tid. Da ting endret seg hjemme, hadde jeg nok et sterkt behov for å ta tilbake kontrollen, og adferden min var antagelig et uttrykk for det, forklarer hun.
Karen strakk strikken lengre og lengre. De voksne ved skolen hennes hadde det tøft i situasjonene hun skapte.
Men det hadde også Karen. Hun merket fort at lærerne ikke ønsket å ha henne i klasserommet, bortsett fra musikklærer Jon. Han var også sosiallærer og tålte henne til tross for alt hun fant på.
– Da ting eskalerte ytterligere, trengte jeg en tilsynsfører. Jeg kunne ikke dømmes fordi jeg var mindreårig. Jon meldte seg frivillig. Jeg la merke til det. Han valgte meg utover det han behøvde. Han var min første erfaring med en voksen som ville gi mer enn han måtte, sier hun.
En nedadgående spiral
Mot sin vilje ble hun flyttet til en nyopprettet avdeling for ungdommer med atferdsvansker i Stavanger.
– Jeg mistet kontakten med de ungdommene som ikke var som meg, men holdt kontakt med gjengen som var like utfordrende som meg. Det tok ikke lang tid før ting ble verre, med rus og småkriminalitet. Da jeg var 15 år, hadde barnevernet vært inne i bildet en stund, sier Karen.
Flere tiltak var satt inn for å hjelpe moren til Karen med grensesetting, men ingenting hjalp. Til slutt så man ingen annen utvei enn å plassere henne på en akuttinstitusjon innen barnevernet.
– Det var relativt heftig. Det hadde gått for langt hjemme og jeg hadde det ikke godt. På den ene siden var det en lettelse, samtidig var det en bekreftelse på at ingen tålte meg, forteller Karen.
På institusjonen ble hun plassert sammen med fem ungdommer i samme situasjon. Spiralen gikk nedover, mer rus, mer rømming, mer politi.
Karen skulle vise at hun ikke kunne stoppes. Hun husker at hun var sint, men mest av alt var hun redd. Alt var usikkert, hva skulle skje med henne nå?
Langt av gårde
I en kort periode ble Karen flyttet på nytt. Denne gangen til et ektepar tilknyttet et ruskollektiv langt inne i fjellheimen. Hun endte opp i Arendal hos det som i dag heter Humana.
– Sammen med en ansatt i barnevernstjenesten og to politimenn ble jeg sendt med fly. Det sier litt om alvoret. Da vi landet på Kjevik flyplass, så jeg meg rundt og tenkte at der skulle jeg ikke være lenge, forteller hun.
De ble møtt av en kvinne og mann som tok henne med i en bil. Karen tenkte: «Hva skal disse to stille opp med, når et hopetall av ansatte ikke har klart å stoppe meg før? Har de ikke lest papirene mine?»
De tok henne med til Fyresdal, et sted hun ikke ante hvor var. De kom frem sent på kvelden og hadde ikke stoppet underveis. Hun fikk beskjed om å bære bagasjen sin frem til ei hytte. Siden hun ikke visste hvor hun var, gjorde hun som hun fikk beskjed om.
– Jeg tenkte: «I morgen skal jeg finne ut av hvor jeg er og stikke av gårde.» Hytta var verken stor eller flott. Det var «snurredo» og pumpedusj. Utenfor var det snø og skog så langt øyet kunne se. Jeg innså at her må jeg bare være til jeg ble flyttet til en by. Hvor lang tid kunne det ta? Jeg var vant til at folk ga opp ganske fort, sier hun.
Gir ikke opp
Hun ble værende på hytta i seks uker og har aldri gått så mye på ski i hele sitt liv. Hun hatet det, men det var ingen vei utenom. Beskjeden var klar:
– Du skal bli med ut på ski, og vi bryr oss ikke om når det skjer. Vi kan vente i tre timer, eller en hel uke. Vi blir avløst, men kommer tilbake igjen og venter da også.
I løpet av de seks ukene skjedde det noe. Hun forsto at de ikke hadde tenkt å gi henne opp.
– Det var fint på mange måter. Etter seks uker med kortspilling og samtaler ble vi godt kjent. Vi var sammen hele tiden. De stilte spørsmål om hvordan jeg hadde det før utageringen, og hvordan jeg hadde det mens jeg utagerte. De turte å stille de spørsmålene ingen andre hadde stilt, sier hun.
Kvinnen het Kamilla. Hun var tydelig og standhaftig og dette første møtet skulle vise seg å bli viktig for Karen. Etter seks uker ble hun kjørt til Arendal og plassert sammen med fem andre ungdommer som hadde gått igjennom et lignende program.
– Vi var på institusjonen, og ellers var vi på skolen. Vi kunne ikke komme og gå som vi ville. Etter hvert begynte jeg på videregående skole i Grimstad. Hvis bussen var forsinket, måtte jeg gi beskjed. Det var et regime som ikke la opp til mange valg, og for meg var nok det bra, fortsetter hun.
Les også: (+) Kristine holdt fasaden oppe. Så raknet det:
– Alt ble beksvart
En kompleks PTSD
I løpet av tiden i Arendal hadde Karen mye angst og sov lite. Allerede da slet hun med det som senere skal vise seg å være en kompleks PTSD-diagnose (posttraumatisk stresslidelse). Det var mange spørsmål som ikke ble stilt, og mye hun ikke delte.
– Jeg holdt igjen mye informasjon om erfaringer, både fordi det var vanskelig å snakke om, men også fordi jeg ønsket å fortrenge det. Da utageringen min sluttet, opplevde nok de voksne at jeg var en suksesshistorie. Men det var fremdeles mye ubearbeidet i meg. Jeg jobbet hardt for å late som om alt var greit, sier hun.
17-år gammel flyttet hun til et familiehjem. Det fungerer som et fosterhjem. Hun fikk mer armslag, men det var vanskelig å finne plassen sin i en kjernefamilie som ikke var hennes.
Karen valgte å flytte hjem til moren i Stavanger, noe hun fikk lov til siden det hadde gått bra så lenge. Moren hadde allerede god kontakt med Kamilla som ble en støttespiller da Karen flyttet hjem.
– Det tok ikke lang tid før det gikk galt igjen hjemme i Stavanger. Jeg fant tilbake til det gamle nettverket i tillegg til folk jeg hadde møtt i Arendal. Etter kort tid sluttet jeg på skolen, og barnevernet koblet seg på igjen, sier hun.
En forelskelse og endring
Kamilla ble også koblet inn. Hun fulgte opp moren og Karen når hun var i Stavanger.
Samtidig med et godt tilbud fra barnevernstjenesten og en stormende sydenforelskelse i Tyrkia skjedde det en endring i Karen.
– Jeg ble med de gamle vennene mine til Tyrkia og ble veldig forelsket i en bartender. Jeg skjønte at om jeg skulle ha mulighet til å få et bra liv sammen med ham, måtte noe skje. Da barnevernet tilbød seg å betale førerkort for meg om jeg begynte på skolen igjen og besto eksamen, takket jeg ja. Selv om det var liten sjanse for at jeg kom til å bestå, forteller Karen.
Mot alle odds besto Karen eksamen på videregående. Det ble kanskje det viktigste vendepunktet. Uten eksamen kunne hun ikke ha tatt videre utdanning og eller fått jobben hun ønsket.
Jobben som barnevernspedagog er en viktig del av identiteten og livskvaliteten hennes som voksen.
Som 19-åring giftet Karen seg med sin store forelskelse fra Tyrkia. Hun ble gravid kort tid etter, men dessverre varte ikke kjærligheten. Da datteren fylte to måneder, gikk de fra hverandre. Karen ga ikke opp og tok utdanningen som alenemor.
– Det hadde aldri gått uten mamma, hun har vært en utrolig stor støtte. Mamma, søsteren min, Kamilla og barndomsvennene mine er mine største støttespillere i livet. Jeg vet at jeg har vært utrolig heldig, fortsetter hun.
Ringen er sluttet
Da hun skulle ha den siste praksisperioden, forelsket Karen seg på nytt og flyttet til Porsgrunn med datteren.
Hun ringte Kamilla, som hun fremdeles hadde kontakt med, og ba henne om hjelp til å få praksisplass hos Humana i Arendal.
– De ansatte fikk beskjed om at det var en som heter Karen som kom, men visste ikke noe mer. Det satt fire–fem personer på møterommet som jeg kjente fordi de hadde jobbet med meg. Det kunne blitt veldig rart, men det ble veldig fint, forteller hun.
Tilbake på institusjonen ble hun ikke bare minnet om at hun selv hadde bodd der. Hun ble også minnet om alle de gode valgene hun hadde tatt underveis. Nå møtte hun de samme voksne på nytt, men denne gangen som mor og student, og som deres kommende kollega.
– Det er mange som har vært i barnevernet, som velger å jobbe i barnevernet selv. Men jeg tror det er ganske unikt at man kommer tilbake der man selv har bodd. Etter et halvt år i praksis fikk jeg tilbud om fast jobb, forteller hun.
Les også: Diagnosen var en lettelse i starten, men Helene skjønte raskt at det var alvorlig
Lager seg et godt liv
Karen flyttet etter hvert tilbake til Stavanger og var innom Bufetat, Stavanger kommune og ROP, med rus og psykiatri, før hun valgte å nok en gang vendte tilbake til Humana, denne gangen som avdelingsleder.
– Jeg har tre barn og bor alene med to av dem i barndomshjemmet mitt, som jeg kjøpte for noen år siden. Min eldste datter er voksen og har flyttet ut. Det ene barnet mitt har spesielle behov, og livet mitt er nok litt mer komplisert enn det man ser fra utsiden. Selv har jeg endometriose, som tidvis gir store smerter, forteller hun.
– Men ved hjelp av en fleksibel arbeidsgiver, mamma og tvillingsøsteren min er hverdagen fin. Jeg vet at det eneste jeg har kontroll over, er hvordan takler utfordringene jeg møter. Og det har reddet meg i voksenlivet, fortsetter hun.
Barndomsvennene har hun fremdeles god kontakt med. Jobben betyr mye for henne. Både fordi den gir mening, men også mestring.
– Jeg synes jeg er god i jobben min, men det er ingen tvil om at jeg har kommet hit ved hjelp av gode rollemodeller. Moren min har betydd veldig mye for meg, og jobbmessig er Kamilla fremdeles en mentor, forteller hun.
Med hardt arbeid, bevissthet rundt barnas og egne behov og evnen til å bygge relasjoner har den utagerende og redde ungjenta blitt en ressurs for mange andre.
– Vi har det vi trenger og vel så det. Jeg ønsker å gi ungene mine mer enn det som er godt nok, og jeg strekker meg langt for å få det til. Jeg eier min historie og ønsker å dele for å vise at det kan gå bra, sier Karen.
