Astri Hansen Juvik
I 25 år hadde Astri skjønt at noe var galt, bare ikke hva: – Plutselig forsto jeg
Astri Hansen Juvik (53) bruker erfaringer fra sitt eget liv når hun forsøker å inspirere andre. For veien dit hun er nå har på ingen måte vært en dans på roser.
De siste årene har tekstforfatter Astri Hansen Juvik (53) stått på scener rundt om i Trøndelag og Nordland med forestillingen «Skjærp dæ», sammen med Terje Tranaas, for mange kjent fra Åge og Sambandet.
Her leser hun sine egne, dypt personlige tekster, og hun formidler dem med et følelsesregister og en innlevelse som gjør et sterkt inntrykk på publikum.
Tekstene handler om livet, sorgen og gleden. Erfaringene kommer fra eget liv, både det å føle seg utenfor og frykten for døden. Og gleden over å leve livet fullt ut.
– Scenen er fristedet mitt. Her kan jeg få gi kreativiteten fritt spillerom og få bruke erfaringene mine til å inspirere andre, sier Astri.
Hun er bosatt på Steinkjer, er gift og har en voksen datter og katten Tussi.
Etter å ha overlevd brystkreft med spredning, og i tillegg ha med seg en medfødt funksjonshemming som ingen oppdaget på 25 år, sitter hun på verdifull livsvisdom hun ønsker å dele.
Og hun har oppdaget at det å dele de innerste følelsene gir gjenklang i andre mennesker.
– Det er lettere for meg å formidle følelser som kommer innenfra, og jeg tror også det er dette folk setter pris på. Når vi tør å grave i dypet av oss selv, finner vi gull, sier hun og smiler.
Måtte finne frem styrken
Det var i 2014 at Astri fikk diagnosen brystkreft. Kreften hadde spredt seg til lymfeknutene. Det var ingen selvfølge at det skulle gå bra.
– Verden stoppet plutselig opp, og den vanlige måten å håndtere ting på fungerte ikke lenger. Jeg følte meg nesten lammet. Min største frykt var at datteren min skulle bli igjen alene, uten meg, forteller Astri.
Det ble ni lange måneder med operasjon, stråling og 16 cellegiftkurer.
– Redselen og angsten gikk mye dypere enn jeg noen gang hadde opplevd. Men når jeg turte å gå inn og kjenne på følelsene, oppdaget jeg også at jeg hadde krefter jeg ikke visste at jeg hadde. Det var forløsende og ble et vendepunkt for meg, sier hun.
Hun hadde nettopp begynt på en ny og spennende utdannelse innenfor gestaltterapi. Det hun lærte her, begynte hun også å bruke som egenterapi.
– Jeg klarte å formulere noen gode råd til meg selv. Et av dem var å gjøre ting så sakte jeg kunne. Å gå, for eksempel. Sette foten sakte, sakte foran den andre. Da forstår kroppen instinktivt at alarmen er avblåst, forklarer hun.
Disse rådene har hun også med i boken sin «Ord», som kom ut i 2023.
– I denne tiden lærte jeg meg å være til stede i øyeblikket. Vår frykt er ofte knyttet til både fortid, og bekymringer for fremtiden. Når jeg er fokusert på øyeblikket, forsvinner denne frykten.
Å føle seg utenfor
Nå er hun friskmeldt, men de verdifulle erfaringene har hun fortsatt med seg. Og hun deler dem gjerne med andre, derfor er noen av dem også med i forestillingen.
Noe annet hun formidler i forestillingen, er følelsen av utenforskap. Astri har nemlig vokst opp med en alvorlig hørselshemming, som ikke ble oppdaget før i voksen alder.
– Vi har alle kjent på følelsen av å være utenfor, selv om vi har forskjellige grunner til det. For meg var det totalt overraskende at jeg hadde en hørselshemming, sier hun.
Brikkene falt på plass da hun som 25-åring deltok i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), hvor hørselshemmingen først ble oppdaget.
Likevel kom det som en total overraskelse. Siden hørselstapet var medfødt, fremsto det som normalt for henne.
– Plutselig forsto jeg hvorfor jeg hadde følt meg så annerledes og utenfor. Jeg skjønte jo at noe var galt, jeg forsto bare ikke hva det var, sier Astri.
På mange måter tror hun likevel at hørselstapet har ført gode ting med seg.
– Jeg har blitt veldig oppmerksom og fokusert. Det har vært helt nødvendig for at jeg skulle kunne få med meg hva den andre sa. De andre sansene mine har blitt sterkere, og jeg har blitt god på å lese kroppsspråk og hva menneskene rundt meg formidler med hele seg.
Hun er helt avhengig av høreapparat i hverdagen. Og hvis mange snakker samtidig, får hun problemer.
– Jeg vet at ingen har noe ønske om å ekskludere meg. Men følelsen er der likevel og har fulgt meg gjennom oppveksten. Hvis stemningen er høy i en forsamling, kan det være motsatt for meg, sier Astri.
Ville gjemme seg
De første barneskoleårene i Lofoten husker hun riktignok med glede.
– Jeg gikk på en liten barneskole, og vi var bare seks stykker i klassen. Jeg tror det var derfor det gikk så bra de første årene, forteller hun.
Ungdomstiden bød på større utfordringer.
– Spesielt videregående var en vanskelig tid. Da kom jeg i en stor klasse, og følte meg mer utenfor. Jeg trodde jo at alle hadde det som meg, bare at alle klarte det bedre. Venninnene mine ble støttekontaktene mine, noe jeg er utrolig takknemlig for i dag, sier hun.
Selv om hun hele tiden hadde følelsen av å komme til kort, ga hun aldri opp.
– Ved begynnelsen av hvert skoleår var jeg like optimistisk. Jeg startet med blanke ark og topp motivasjon. Skuffelsen var stor hver gang når jeg ikke klarte det, forteller hun.
Følelsen av å ikke være bra nok fikk etter hvert fotfeste. Det ble en ond sirkel hvor hun ønsket å gjemme seg, og hun fant fort den bakerste pulten i klassen.
– Jeg trodde problemet var at jeg ikke fikk til å konsentrere meg. Jeg skammet meg selvfølgelig, og slik ble det til at jeg aldri snakket om det, forteller Astri.
For Astris foreldre var det ikke lett å oppdage at noe ikke stemte.
– For mamma og pappa er det sårt at de ikke oppdaget hørselshemmingen, men jeg klandrer dem ikke. Hvordan skulle de kunnet oppdage det, når jeg selv ikke klarte det?
Les også (+): Ingrid slet med smerter i hendene – dette ble redningen
Kjærlighet, omsorg og raushet
Da Astri oppdaget gleden over å bruke sin egen historie for å gi håp til andre, var det nærmest ved en tilfeldighet.
– Jeg har alltid vært glad i å skrive, men jeg skrev mest for min egen del. Men da jeg leste opp noen av tekstene mine for noen venninner, ble de veldig rørt, noe som overrasket meg. Da forsto jeg at dette var det jeg skulle holde på med, sier hun.
Hun hadde tidligere hatt med seg musiker Terje Tranaas som mentor, og til hennes store glede og overraskelse spurte han om de kunne innlede et samarbeid.
– Vi skrev forestillingen under pandemien, hvor vi begge hadde tid. Vi har god kjemi, og fungerer også godt sammen på scenen.
Opprinnelig ville hun at forestillingen skulle hete «Få kjærlighet til å skje her», men Terje ville ha en tittel som slo litt mer.
De endte på Skjærp dæ, et nordnorsk kraftuttrykk som kan virke strengt, men som også handler om kjærlighet, omsorg og raushet.
– Det handler om at vi må skjerpe oss for å ta vare på oss selv og hverandre. Leve i øyeblikket. Ta vare på jorda vår. Se at hver enkelt av oss kan gjøre en forskjell.
Men det handler også om å formidle at det ikke er farlig å være redd. Og det gjør Astri med en god dose humor.
– Vi trenger humor i alvoret. Det er alltid håp, og mye av vår redsel er ubegrunnet. Det er stort å se at publikum går ut igjen med håp. Flere har sagt at det føles som de har vært på et spa-opphold, smiler hun.
En opplevelse som sitter sterkt, er rehabiliteringssenteret på Røros, der Astri selv var etter sykdomsperioden.
– Å komme tilbake dit og fortelle om hvor bra det hadde gått med meg, til mennesker som ikke visste om de ville få oppleve det samme, var ikke bare enkelt. Jeg hadde hjertet i halsen. Jeg så at det var en dame som ble veldig berørt, tårene bare rant. Jeg ble så glad da hun etterpå takket meg for at jeg hadde gitt henne håp, sier hun.
Boblende kreativ
Nå føler Astri at hun har landet på rett plass i livet. Kreativiteten bobler. Den kan gjerne boble på upassende tidspunkter.
– For eksempel rett før jeg skal sove. Da må jeg ofte opp igjen og notere ned lysende gode ideer, ler hun.
Andre ganger kan hun våkne om morgenen med tekstlinjer i hodet som hun bare må få skrevet ned før de forsvinner.
– Jeg er nysgjerrig av natur og skriver ofte for å forstå. For eksempel lurer jeg på hvordan det er å bli gammel. Da henter jeg inn mest mulig om temaet, skriver om det, før jeg setter meg ned og pusler det sammen. Det er nesten som å løse kryssord eller sudoku, forklarer hun engasjert.
Når hun er ferdig med en tekst, sender hun den ofte til faren sin, som er pensjonert fylkesbiblioteksjef i Nordland. Det er noe de begge setter stor pris på.
– Jeg kan alltid stole på at han kommer med en ærlig tilbakemelding, men det er jo ikke alltid jeg er enig, sier hun med glimt i øyet.
Hennes skarpe blikk gjør at hun stadig har nye perspektiver å dele. Her har hørselshemmingen påvirket henne.
– Jeg legger nok merke til ting som andre overser. Alle de andre sansene mine har blitt forsterket, og jeg opplever at jeg er mer intenst til stede.
Raus med seg selv
«Skjærp dæ» har nå blitt spilt for de fleste aldersgrupper, på ungdomsskoler, på biblioteker, på eldresentre, i kirker og samfunnshus. Og i fengsler.
– Det har vært spesielt gripende. Å kunne røre mennesker som soner lange dommer kjennes helt spesielt. Vi er alle mennesker, og trenger kjærlighet, omsorg og håp. I slike stunder forstår jeg at vi gjør noe som er viktig.
Hun nyter så mange øyeblikk som mulig sammen med Laura, som nå har blitt 19 år, og ektemannen Stig.
– Vi elsker å samles rundt spisebordet og høre på Kari Bremnes og kose oss med god mat og drikke og ha lange, gode samtaler. Vi går også mye på tur sammen, og favoritturen er Tyskenghatten ved hytta vår i Nord-Gutvik. Derfra ser vi hele verden!
Med årene har Astri også lært å bli snillere med seg selv.
– Jeg har skjønt at jeg ikke trenger å delta i alt det sosiale, men ta meg tid og ro til eget selskap, og nærværet til naturen. Og jeg gjør det med bedre og bedre samvittighet!
Kontakten hun får fra scenekanten har hjulpet. Det er en trygg plass hvor hun kan utfolde seg og få tilbakemelding av det gode slaget. En arena for både mestring og fellesskap.
– Jeg blir stadig modigere og tør å tro at jeg blir tatt godt imot. Jeg har skjerpet meg og blitt rausere med meg selv, sier Astri og smiler.
