rammer to av hundre
Når Myriam hilser på folk for tredje gang, begynner de å stusse
Myriam Halden Bjerkli sliter med å kjenne igjen folk hun egentlig vet hvem er hvis hårsveisen er endret eller de plutselig har briller. Flytter de på seg i en sosial setting, aner hun ikke hvor de er.
Hjernen til Myriam Halden Bjerkli (61) lagrer ikke informasjon om ansiktene til menneskene hun møter. Hun kjenner dem sjelden igjen. Selv ikke de hun ser ofte.
– Jeg ser jo ansikter akkurat som andre, men straks jeg lukker øynene eller ikke ser dem lenge, er detaljene glemt. Jeg greier ikke å se dem for meg og jeg klarer ikke å «lagre dem» til neste gang jeg ser dem. Det fører til mange rare situasjoner, noen triste og noen morsomme. I hvert fall morsomme for alle andre enn meg, sier hun.
Som for veldig mange andre ansiktsblinde, tok det lang tid før Myriam skjønte at det var noe galt.
– De fleste leger vet lite eller ingenting om ansiktsblindhet, så det var først da jeg var rundt 30 at jeg skjønte at det var noe annerledes med meg, forteller Myriam.
– Jeg trodde lenge at alle andre også kjente igjen folk like dårlig som meg, og da jeg forsto at det ikke var tilfelle, trodde jeg kanskje at det kom av at jeg hadde flyttet mye og hatt jobber der jeg forholdt meg til mange forskjellige mennesker.
Men det var ikke flytting som førte til at Miryam aldri har kjent igjen folk ved å se på ansiktet deres.
Detaljer er kortvarig hjelp
Hele to prosent av verdens befolkning er rammet av prosopognasi, det vil si 1 av 50 personer. Den norske professoren Randi Starrfelt er nevropsykolog og ansattt på Institutt for psykologi i København. Hun har forsket på tilstanden i flere år.
– Ansiktsblindhet, eller prosopagnosi, er en lidelse som gjør at man har store problemer med å huske andres ansikter, og å gjenkjenne dem, sier hun.
Problemet gjelder kun gjenkjennelse av ansiktet, via synet, så mange kan gjenkjenne stemmer de kjenner og særlige bevegelser som hvordan folk går eller gestikulerer.
– Andre visuelle kjennetegn som frisyre, briller, arr eller føflekker kan også hjelpe på gjenkjennelsen. Det siste er imidlertid en kortvarig hjelp, understreker Starrfelt, og fortsetter:
– Hvis man er flink til å kompensere ved å se på andre ting enn ansiktet, blir det spesielt vanskelig når folk skifter briller eller frisyre, eller man møter folk på steder der man ikke hadde forventet å treffe dem. I sånne situasjoner blir det klart hvor store problemer man har med ansikter. Mange kan for eksempel fortelle at de har gått forbi foreldrene sine på gata fordi de ikke forventet å treffe dem der, eller ikke kunne kjenne igjen kjæresten fordi vedkommende hadde klippet håret.
Les også: Ellen (60) går på medisin til 164.000 kroner i måneden: – Jeg er takknemlig og sjeleglad
Venner trodde hun var overlegen
Å ikke være i stand til å kjenne igjen ansikter kunne være vanskelig da Myriam vokste opp.
– Jeg fikk høre det allerede på skolen, at jeg var overlegen fordi jeg hadde gått forbi klassekamerater uten å hilse, men jeg la egentlig ikke så mye i det. Jeg visste jo at jeg ikke var overlegen, jeg hadde bare ikke sett dem.
Men det kan være leit når folk tror hun overser dem med vilje.
– Siden jeg jobber som krimforfatter, og ofte skriver om litt såre og vonde temaer, hender det at mennesker jeg møter deler ganske personlige og sterke historier med meg. Og da oppleves det selvfølgelig sårende når de dagen etter føler at jeg overser dem fullstendig.
Som forfatter møter hun stadig nye folk, og leserne kan ofte føle at de kjenner henne litt ettersom de har sett bilder av henne i aviser og på sosiale medier.
– Dessverre har jeg liten sjanse til å kjenne igjen dem, ikke engang etter å ha møtt dem mange ganger i virkeligheten. Og når jeg sitter og signerer bøker på kjøpesenter der folk går fram og tilbake flere ganger, virker det sikkert merkelig at jeg henvender meg til dem hver eneste gang de går forbi bordet mitt, sier hun.
Pleide å late som
Myriam skulle selvfølgelig gjerne ønsket at hun klarte å kjenne igjen folk.
– Men det at jeg hilser på samme person flere ganger på samme fest eller møte, eller ikke husker igjen selv gode venner når de kommer på bokarrangementer og vil ha signert bok, er jo mest til plage for meg. Nettopp for å unngå å såre folk, er jeg mest mulig åpen om at jeg ikke kjenner igjen ansikter. Før hendte det nok at jeg prøvde å late som om jeg kjente igjen folk, det har jeg gitt opp nå. Det er mye flauere å fortelle at man ikke aner hvem noen er etter å ha pratet med dem en halvtime, enn å beklage og forklare det med en gang.
Likevel opplever hun at folk har vanskelig for å forstå hvordan det er.
– De fleste har jo glemt et ansikt og møtt noen de ikke kjente igjen en eller annen gang. Jeg har det altså slik nesten daglig, og siden mingling er blitt en stadig viktigere egenskap, både privat og jobbmessig, er det ganske utfordrende.
Det kan gjøre at hun ofte går seg litt bort hvis hun er ute og møter folk.
– Hvis jeg er på et møte sammen med en gruppe, og den gruppen flytter litt på seg når jeg er en tur på toalettet, er jeg ofte totalt i villrede om hvilken gruppe jeg egentlig «hørte til» når jeg kommer tilbake. Det er en ganske ubehagelig følelse å gå inn i et rom der jeg vet at jeg har mange kjente, men ikke er i stand til å kjenne igjen noen av dem, sier hun.
– Og de synes selvfølgelig det er merkelig at jeg ikke hilser. Eller hilser på dem for tredje gang.
Lært teknikker
Etter mange år med dette har Myriam lært seg noen teknikker, lik de Starrfelt nevner.
– Jeg er ganske god på stemmer, så hvis folk snakker til meg, hender det de «faller på plass.» Jeg prøver også å huske slikt som hårfarge, øredobber, briller og klesdrakt, men det er jo slikt som kan være endret til neste gang jeg ser dem.
Det å ikke kjenne igjen personer utenfor den vante settingen er et vanlig problem for ansiktsblinde.
– Familie, nære venner og personer jeg ser ofte, eller personer som er der de skal være – slik som kassadama på Meny – greier jeg også oftere å huske. Men hvis kassadama brått dukker opp i klesbutikken ved siden av, da har jeg ikke sjanse, slår hun fast.
Dette problemet dukker også opp med folk hun kjenner godt.
– Jeg har også noen nære venner som jeg egentlig tror jeg husker, men har likevel dessverre opplevd å møte dem i uventede settinger uten å kjenne dem igjen. Det er sårt, både for dem og meg. Jeg vil jo huske de jeg er glad i, sier hun.
Les også: (+) Anna (49) var utslitt og hadde smerter i flere år – venninnen oppdaget hva som var galt
Andre har det verre
Myriam velger likevel å se positivt på det at hun ikke er av de som er hardest rammet av diagnosen.
– Noen ansiktsblinde kjenner ikke engang igjen seg selv. Dersom de for eksempel går forbi et butikkvindu og ser sin egen speiling, kan de tro det er noen andre. Så ille er ikke jeg, men da jeg begynte å farge håret blondt, tok det en god stund før jeg kjente igjen «den nye» meg på bilder.
Det samme opplevde hun da sønnene hennes var små og spilte fotball.
– På litt avstand så jeg bare en mengde smårollinger med kortklipt hår og maken fotballdrakt. Heldigvis har ikke de arvet svakheten, så de kjente i hvert fall igjen meg.
Gjenkjenner ikke de nærmeste
Professor Starrfelt forteller at ansiktsblindhet hos noen kan komme av en hjerneskade.
– Da kommer det for eksempel som følge av slag. Det kalles ‘ervervet prosopagnosi’, og er godt kjent i vitenskapen. Mer nylig er det blitt klart at noen aldri utvikler evnen til å kjenne igjen andres ansikter hurtig og automatisk, også uten at det ligger en hjerneskade til grunn. Dette kalles medfødt eller utviklingsmessig prosopagnosi, populært kalt ansiktsblindhet.
Starrfelt forteller at det ikke finnes noen egentlig diagnose for ansiktsblindhet, men at det i forskningen finnes noen kriterier.
– Personen må alltid har hatt problemer med å kjenne igjen ansikter, og dette kan testes og bekreftes ved hjelp av spørreskjemaer. Man må også gjøre det dårlig på tester der man skal huske ansikter, både nye man ikke har sett før testen, og ansikter som tilhører kjendiser.
Det finnes sannsynligvis ulike grader av ansiktsblindhet, men det er vanskelig å beskrive nøyaktig.
– Det varierer jo generelt også hvor gode folk er til å kjenne igjen ansikter, noen glemmer nærmest aldri et ansikt, såkalte ‘supergjenkjennere’, mens andre kjenner igjen mange de har møtt og alle de kjenner godt, men sliter med folk som ligner hverandre. De som har ansiktsblindhet faller utenfor denne variasjonen, og trolig er noen hardere rammet enn andre, det er bare ikke godt dokumentert forskningsmessig ennå.
Som dysleksi eller dyskalkuli
Forskerne kjenner foreløpig ikke årsaken til at noen har tilstanden ansiktsblindhet.
– De fleste har ingen andre tegn på hjernepårvirkning. Her er det altså snakk om det vi kaller en utviklingsforstyrrelse som på noen måter er i samme kategori som dysleksi eller dyskalkuli. Disse er også spesifikke vansker uten kjent årsak.
Årsken til tilstanden er foreløpig ukjent i forskningen.
– Vi vet ikke hva det er som påvirker utviklingen av de områdene i hjernen som er viktige for å huske ansikter hos disse personene, hvordan det skjer eller hvorfor, slår hun fast.
Les også: Marit (48): – Jeg kunne knapt tro at jeg hadde stilt diagnosen selv
Anbefaler åpenhet
Forskeren anbefaler å være åpen med menneskene rundt seg hvis man har ansiktsblindhet.
– Det viktigste er å være åpen med de man har nærmest. De kan også ofte hjelpe til med å for eksempel peke ut folk i forsamlinger.
Lurer du på om du lider av ansiktsblindhet, finnes det flere tester på nett. Det kan gi en indikasjon, men det finnes ikke noe formelt system for å diagnostisere ansiktsblindhet.
Man vil ofte ikke kunne bruke en diagnose til så mye annet enn å få visshet selv, ettersom det ikke finnes noen trening eller behandling som hjelper.
– Det som hjelper best er å forklare andre at man har problemer med ansikter, og at man ikke mener å være overlegen når man for eksempel overser folk på gata. Man trenger bare at den andre sier hei først, og gjerne minner om hvem de er.
Hun forteller at det også finnes noen fora på nettet som noen har nytte av å være med i, og at det er mulig å delta i forskningsprosjekter online som blant annet kan bekrefte om man faller innenfor gruppen.
Rammer også barn
Starrfelt mener det er viktig at flere vet om ansiktsblindhet, fordi det kan gjøre det mye enklere for de som er rammet.
– Noe av det som opptar meg er at dette også rammer barn, men vi har ikke utviklet gode redskaper til å undersøke det hos dem. Det kan være vanskelig å tenke på at ansiktsblindhet kanskje kan forklare hvorfor noen barn unngår sosial kontakt eller foretrekker å være i små grupper. Hvis det stemmer at cirka to prosent er ansiktsblinde, vil det si at det er et barn i annenhver klasse i grunnskolen som sliter med å kjenne igjen klassekameratene sine. Det er det verdt å være oppmerksom på.
