Petter Vennerød
Her har Petter Vennerød fått diagnosen: – Vi trodde at han hadde mange år igjen, men sykdommen utviklet seg fort
Da filmskaperen fikk Parkinsons, foreslo han for kona Karianne (65) at de filmet hvordan det utartet. Selv rakk han ikke å se den nå premiereaktuelle filmen.
– Det var Petter som ville lage Den siste filmen, forteller Karianne Førland Vennerød.
– Mot slutten av livet mistet han evnen til å prate, men filmskaperen i ham holdt tritt. Film var alt for Petter, det var hans språk.
Vinteren 2018 fikk den prisbelønte regissøren og produsenten Petter Vennerød diagnosen progressiv supranukleær parese, en atypisk form for Parkinsons.
Han fikk ikke se sluttresultatet av filmen ekteparet påbegynte sammen.
– Vi trodde at han hadde mange år igjen, men sykdommen utviklet seg fort.
Karianne understreker at det er mulig å leve i flere tiår med Parkinsons sykdom.
Sammen med medregissør Olaug Spissøy Kyvik har Karianne Vennerød laget Den siste filmen, som hadde kinopremiere i midten av februar.
Filmen tar for seg Petter Vennerøds siste år med
Parkinsons sykdom så vel som hans 50 år som filmskaper.
Hans siste store TV-serie var Født i feil kropp, som i likhet med de fleste av filmene hans fremmer åpenhet og færre fordommer.
Petter Vennerød ble født 25. september 1948 og døde 19. september 2021.
– Petters diagnose ga et raskere og hardere forløp, men vi holdt i det lengste fast ved håpet.
Det var hans kone som først la merke til endringene.
– Det begynte med at han snublet en del. Vel, tenkte jeg, han er tross alt snart 70 år. Jeg begynte å forberede meg på de neste årene, alderdommens ulike utfordringer. Så begynte han å falle, ja, ramle, rett og slett. Da skjønte vi at det var på tide å få ham undersøkt.
Det var en tøff diagnose å få, både for den syke og den pårørende.
– Livet ble brått annerledes. Da gjelder det å gjøre det beste ut av hver dag. Jeg kan ikke få sagt det nok – gled deg over hvert øyeblikk! Det synes jeg vi fikk til.
Øynene røper mer enn ord
Viljestyrke viste han til det siste.
Petter, som alltid hadde løpt for å rekke bussen, fortsatte med det så lenge det lot seg gjøre – ved hjelp av gangstaver.
«Jeg glemmer, faller og skammer meg», sier han i filmen. Selv om han åpenbart strever med å artikulere seg, er ennå de lett slørede ordene forståelige.
Det sies at ansiktsmimikken kan bli redusert av Parkinsons og gi et såkalt maskeansikt. Petters øyne røper enda mer enn ordene.
– Jeg tror han følte seg mer og mer som en fange i sin egen kropp, beskriver Karianne.
Petter, som selv har spilt i flere av filmene sine, viser også i Den siste filmen et følsomt og ærlig ansikt.
– Jeg skulle så inderlig gjerne ha sett den ferdige filmen med ham, sier hans kone – uredd for å vise sårbarheten.
– Petter ville ha vært veldig stolt.
Les også: (+) Sandra Lyng om den store forvandlingen: – Jeg tenkte: «Hæ? Er det mulig?»
Den siste filmen
I Den siste filmen kan du følge samtalene mellom ekteparet hjemme på St. Hanshaugen i Oslo, sittende på hver sin side av kjøkkenbordet. Hun til høyre for vinduet og han på sin faste plass til venstre.
Nå er Petters stol tom.
Utenfor vinduet er den store hagen kledd i hvitt, og like bakenfor ruver St. Hanshaugen park. Akkurat slik vi kjenner omgivelsene fra filmen.
– Vinteren er min årstid, betror Karianne med blikket vendt ut av vinduet – og inn i minnene.
– Denne utsikten vil for alltid spole frem bilder av Petter.
Enken bor omgitt av trofaste venner. I 2003 kjøpte de to og fire vennepar et nedslitt herskapshus, delte det opp i fem boenheter og renoverte boligen til fordums prakt. Alle i bygget har film som en fellesnevner. Selvsagt har de laget en kinosal i kjelleren.
Der så Karianne det ferdige resultatet av filmen om sin livspartner gjennom 30 år.
– Jeg har grått mye, men også ledd, sier hun og smiler.
– Det betyr alt å ha de andre i huset. De har holdt rundt meg under gråtetoktene og stikker stadig innom for å høre hvordan det står til.
Suger til seg detaljer
– Jeg blir ofte invitert på middag og mangler heller ingen å legge ut på enda en skitur med, selv om Petter ikke lenger går sammen med meg i løypene. Egentlig likte han ikke å gå på ski, men ble smittet av min vinterentusiasme.
Karianne roser sin dyktige medregissør, Olaug Spissøy Kyvik, som satt i Bergen og klippet filmen sammen.
– Med jevne mellomrom sendte hun meg scener. Enkelte traff sånn at jeg lå hulkende over tastaturet, andre fikk meg til å le. For selv om han ble veldig syk, var Petter seg selv lik.
Sånn som når han går i parken og snakker om identiteten sin. Han var redd sykdommen skulle stjele hans personlighet, men scenen i filmen viser at han fortsatt suger til seg hver minste detalj som skjer omkring seg.
Som guttungen som skater på brettet sitt. Selv om Petter var syk, elsket han livet.
– Jeg elsket humoren hans! I filmen ser du ham ute på tur med en god venn, som roser Petter for å gå støtt. Sannheten er at han holdt ham godt fast i nakkekragen. Da utbryter min kjære: «Du lurer ikke meg!»
Kanskje vi alle burde lage en film om vårt liv? spør Karianne – og mener det er en god idé. Selv har hun filmet alle scenene hjemme med mobiltelefon. Ellers har et filmteam fulgt Petter.
– Å lage filmen ga meg muligheten til å bli enda bedre kjent med mannen min. Det ga meg også sjansen til å ha ham hos meg enda litt lenger …
Les også: (+) Anne B. Ragde var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger
Fordomsfri
Petter døde 19. september 2021 – 72 år gammel.
Tre år etter at han ble diagnostisert med Parkinsons, som blant annet påvirker hjernens evne til å styre bevegelser. Sykdommen er kronisk og utvikler seg gradvis.
I filmen sier han: «Jeg liker ikke å gi meg. Jeg har fortsatt noe å si, og jeg skal si det nå: Om Parkinsons sykdom!».
– Tiden etterpå har naturlig nok vært preget av sorg og savn, men jeg kjenner også på takknemlighet over kjærligheten vi delte, og de mange innholdsrike årene vi fikk, sier Karianne.
La oss skru tiden 30 år tilbake. Da satt den unge jenta fra Kristiansand på en kafé i Oslo og trålet avisannonsene for «ledige stillinger».
Hun var interessert i tegning og reklame, men var ennå ikke sikker på i hvilken retning hun ville legge kursen.
– Øynene mine stoppet opp ved at Mefistofilm søkte assistent.
Med blyant tegnet hun en ring rundt annonsen.
– Jeg visste at de sto bak filmen Svartere i natten, som hadde truffet meg midt i hjertet. Impulsivt skrev jeg en søknad på et stykke papir – med blyant, og leverte den personlig.
Senere ble hun kalt inn til intervju.
– Jeg tror Petter ble fascinert av den litt uvanlige søknaden, ler hun.
– Han var jo en kunstner.
Hun fikk jobben.
– Det ble min skole på vei til produksjon av dokumentarfilmer, et svært givende yrke – som førte meg til Den siste filmen.
Først et par år etter at hun startet i jobben hos Mefisto, ble hun og Petter kjærester.
– Vi ventet enda lenger med å bli samboere – og til slutt giftet vi oss. Da vi møttes, hadde han langt hår. Jeg var ikke alene om å synes at han var flott å se på.
– Det jeg falt for var hvor utrolig fin han var å snakke med. Han låste de knallblå øynene i mine og ville vite – alt! Det var typisk Petter å være interessert i andre. Han var verdens snilleste.
– Jeg har ofte tenkt at om alle hadde vært som Petter, da ville det ha vært fred på jord. For han møtte andre med åpent sinn – uten å dømme. «Ikke steng noen ute, da går det galt», sa han.
Det lå alltid en notatblokk og en diktafon på filmskaperens nattbord.
– En god idé kunne dukke opp til alle døgnets tider. Han arbeidet sinnssykt hardt. Av respekt ga vi hverandre rom nok til det.
Blikket hennes vandrer på nytt ut av vinduet.
– Det gjør godt å vite at vi ikke én eneste gang sa et vondt ord til hverandre.
Les også: (+) Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen
Beskjeden
På 1970- og 80-tallet var duoen Wam & Vennerød et begrep innen norsk film. Petter og Svend Wam (som døde i 2017) var ofte omstridte, men skapte mange uforglemmelige øyeblikk, som med filmene Adjø solidaritet, Lasse & Geir, Bryllupsfesten og Drømmeslottet.
Mens kritikerne slaktet filmene, strømmet nordmenn til kinoene for å se dem.
– Noe av det siste Petter sørget for, var å hente frem filmene fra arkivet. Nå skal de gjøres tilgjengelig digitalt, opplyser Karianne.
– Han var stolt av filmene, men pratet sjelden om dem. Petter var beskjeden av natur og likte ikke oppmerksomhet om seg som person. Den siste filmen er et hederlig unntak.
I en av scenene sitter han i et lydstudio og leser kommentarene han har skrevet høyt.
«Det høres ut som jeg er full – jeg er ikke det!», slår han fast – nok en gang med humor.
– Jeg var hos ham da han sovnet inn på Lovisenberg Diakonale Sykehus, et steinkast herfra. De ansatte var forståelsesfulle og lot meg bo på rommet hans.
– De trodde at han hadde tre dager igjen. Det gikk to uker. Venner og familie kom og gikk. Som regel var det «fullt hus» hos Petter. Akkurat slik vi alltid har likt å ha det, en åpen dør ut mot andre.
Innimellom klarte han å smile av enkelte kommentarer og glise litt. Det ble en riktig avskjed.
Petter døde en søndag.
– Jeg sa det til min ene bror; jeg tror det skjer denne helgen, forteller Karianne.
– Heldige meg som fikk følge min elskede helt til det siste.
