Nina følte seg sliten og raste ned i vekt. Først etter ett år gikk hun til legen. Da hastet det
Nina begynte å forberede seg på at hun skulle dø. Så, sent en sommerkveld, kom telefonen som endret alt.
– Jeg har fått livet i gave på nytt, sier Nina Kim Becker Eriksen (58).
I dag er hun farmor til hele fire fine gutter som bare kjenner henne som leken og energisk. Hennes egen mor derimot blir rørt til tårer når vi prater om hvor syk Kim har vært.
– Jeg har verdens beste datter, starter Wenche Hermansen (76) med å si og knuger sin eneste datter inntil seg.
Trebarnsmoren vet å sette pris på hvert minutt med henne.
– Nina er ikke en som belaster andre med sine problemer, får vi vite.
– Jeg så jo at hun var syk, men ante ikke at hun trengte nye lunger.
Wenche måper fortsatt over alvoret.
– Å få høre at Nina var satt på en donorliste kom som et sjokk!
Vi er i Heggedal hos Nina og ektemannen Morten Becker-Eriksen (61), som har 20 års fartstid som par. Mens har trer tilbake for å jobbe, starter mor og datter fortellingen om hvor nære Nina var å miste livet.
– Jeg ville ikke skremme mamma, forklarer Nina. Båndet mellom dem er nært og kjært.
– Overfor Morten derimot hendte det at tårene rant over. Utrettelig har han vært oppmuntrende ved min side. Det var jo fryktelig skremmende å få vite, og ikke minst merke, at lungene mine ikke lenger fungerte godt nok. Jeg klarte knapt å gråte på grunn av manglende pust.
Hun var allerede svært syk da legene kartla hvor ille situasjonen var.
– Jeg vet ikke hvorfor lungene mine kollapset. Legene antok at det var arvelig relatert.
Les også: Hjelp mot artrose – uten operasjon: Ikke gjør dette
Lungetransplantasjon
Da Nina begynte å føle seg syk, jobbet hun med webdesign, grafisk-design og programmering.
– Jeg satt mye foran PC´n og følte meg ofte sliten. Gradvis merket jeg at pusten ble dårligere. «Er jeg virkelig i så dårlig form?» spurte jeg meg selv skuffet. Jeg trodde at det skyldtes mangel på trening. Så begynte jeg å gå ned i vekt, og jeg var allerede slank. Til slutt veide jeg 20 kilo mindre enn hva jeg gjør i dag. Jeg var radmager!
Wenche nikker – rørt av minnet.
– Jeg var bekymret, men forsto ikke hva som feilte henne. «Sliter hun med spiseforstyrrelser?» lurte jeg.
Det gjorde slett ikke Nina.
– Først ett år etter at jeg begynte å bli tungpustet, gikk jeg til legen, forteller hun.
– Han insisterte på en pusteprøve. Resultatet viste at jeg bare hadde tredve prosent lungekapasitet igjen. Jeg trengte nye lunger – snarest mulig! Mine egne klarte ikke lenger å gjøre jobben sin.
Hun fikk med seg en tykk perm med informasjon hjem fra Rikshospitalet i Oslo.
– De ønsket at mine nærmeste skulle lese hva det sto der, at vi som familie skulle være forberedt.
Hvis jeg ikke fikk to nye lunger, ville jeg dø!
Dødelig syk
Morten har kommet inn i stuen. Lenge lytter han taust med alvoret skrevet i ansiktet.
– Jeg hadde neppe levd den neste vinteren uten nye organer, tror Nina.
Den gaven fikk hun sommeren 2019. Før de kom så langt, hadde hun fått som oppgave å legge på seg. Det var nødvendig for at hun skulle tåle den store operasjonen.
– Smaken av tran henger fortsatt igjen i minnet, forteller hun humoristisk om «oppfeitingen».
– For å gå opp i vekt, måtte jeg drikke smoothies med rapsolje.
Grimasen hun lager avslører at smaken slett ikke var god.
– Jeg fikk i meg mange kalorier, men bare å puste stjal de fleste kaloriene. Pusten krevde stadig mer energi og ble svakere. Til slutt klarte jeg knapt å tygge. Morten måtte mose maten min. Det ble ofte fiskeboller i hvit saus med poteter …
Ett år før operasjonen trengte hun rullestol for å komme seg rundt.
– Det var ikke mange meter jeg orket å gå. Også da jeg dusjet, måtte jeg sitte.
Hun kunne heller ikke sove liggende. Da stoppet pusten opp.
– Å sove sittende gir ikke den beste søvnen, forteller hun tørrvittig.
Når man sliter med et så grunnleggende behov som å puste, fungerer heller ikke hjernen som den skal.
Nina begynte å forberede seg på å dø.
– Tankene mine vandret mot en potensiell nært fremtidig begravelse – min egen. Jeg tenkte: «Vil det være bedre å dø enn å være så syk?»
Ektemannen fikk hjerteinfarkt
Å leve med livet på vent med et håp om å få nye organer er krevende både for den syke og de pårørende.
– Vi holdt pusten i håp om at Rikshospitalet ville ringe Nina, husker Wenche tilbake.
Både mor og ektemann har blikket rettet mot den flotte kvinnen ved enden av spisebordet.
– Jeg var veldig redd for å miste deg, Nina, sier Morten. Tonefallet avslører hvor dypt han kjente på det.
– I etterpåklokskapens lys burde vi ha pratet mer sammen om hvor tøft vi begge hadde det, synser han.
– Begge forsøkte vi i stedet å holde humøret til den andre oppe. Jeg er usikker på om det er en strategi jeg vil anbefale andre. Den vinteren føltes svært mørk for oss.
Et halvt år før Nina ble operert fikk han hjerteinfarkt.
– Genetisk var jeg i faresonen, men stress og belastning forverret helt klart situasjonen.
Det skjedde da han var alene i skogen. Da det ikke ga seg, la Morten seg ned på den vinterfrosne bakken. Tankene hans gikk til Nina hjemme i rullestolen, som han visste trengte ham.
– Jeg fikk heldigvis hjelp i tide, avkorter den sympatiske ektefellen sin dramatiske historie.
– I dag går det veldig bra med både Nina og meg.
Før de nådde dit de er i dag, måtte paret gjennom enda flere tøffe tak.
Les også (+): Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Farmor
Da Nina var på sitt sykeste og Morten fikk hjerteinfarkt, fikk de vite at hun skulle bli farmor.
Sønnen hennes Mika (34) og hans samboer ventet tvillinger. Hennes første barnebarn.
– Selvsagt ble jeg veldig glad, men det gjorde også vondt ikke å vite: «Ville jeg leve lenge nok til å møte barnebarna mine?»
Nina trekker pusten langt ned i magen – med nye og sterke lunger.
– Det neste som skjer er at den ene tvillingen dør, deler hun trist.
– Å være for syk til å stille opp for mitt eneste barn og hans kjære var fryktelig sårt.
Hun understreker at Morten, som hun har vært sammen med side sønnen var konfirmant, både er en dedikert bonusfar og bestefar.
– Absolutt, skyter Wenche kvitrende inn: – Jeg kunne ikke ha fått en bedre svigersønn.
Morten tar blid imot rosen. Han gleder seg over at de i dag har fire gutte-barnebarn i alderen ni til snart ett år.
– Å bli farmor var for meg en svært stor motivasjon for å bli helt frisk, forteller Nina.
– Jeg ønsket å bli sprek nok til å leke, løfte og sparke fotball med dem. Noe jeg virkelig nyter å gjøre. Jeg låner guttene så ofte jeg kan, gjerne én og én av gangen, for å gi hver enkelt nok oppmerksomhet. Å ha krefter til å være en morsom farmor betyr enormt mye både for meg og barna, sier hun takknemlig.
– Alt dette fine jeg kan glede meg over i dag er takket være at jeg fikk den telefonen fra Rikshospitalet, og beskjeden om at nye lunger ventet på meg!
Organdonor
Lungetransplantasjon er et omfattende kirurgisk inngrep. Brystbenet splittes for å åpne brystkassen. Pasientens egne lunger fjernes før donorens settes inn.
Vil kroppen godta dem – eller ikke? Hvis operasjonen er vellykket vil den gi en normal lungefunksjon. Det kan imidlertid oppstå komplikasjoner både under operasjonen og i tiden etterpå.
– At det var min datters siste sjanse, var en skummel tanke, deler Wenche sårt.
Sykehuset ringte klokken halv tolv en sommerkveld i 2019. Nina kjente igjen nummeret.
– Først satt jeg bare å stirret på telefonen. Jeg ble så oppkavet at jeg nesten ikke klarte å puste. Morten pilte rundt i huset og pakket en veske med det mest nødvendige til meg. Å få en slik gave er rørende, men det lå også en redsel bak å motta den. Vi visste jo at det var en farlig operasjon, sier Nina.
Alle hennes nærmeste satt på venterommet da hun ble operert.
– Det tok nervepirrende lang tid, minnes Morten.
– Det tok hele syv timer før vi fikk beskjed om at operasjonen var vellykket.
Da vi komme inn til Nina, lå hun i kunstig koma koblet til en pustemaskin. «Hun vil ikke komme til bevissthet før i morgen», mente legen.
– Seks timer senere, ved midnatt, ringte telefonen. Jeg ble overrasket over at det var Nina. Hun hørtes overlykkelig ut, hun skravlet som bare det, ler Morten.
– Da skjønte jeg at de nye lungene fungerte. Vi pleier å si at jeg har fått «raske» lunger.
– Jeg tenker ofte på den som ga meg et nytt liv, sier hun.
– På dem som savner én av sine. Å donere bort et organ er en raus og vakker gave, en av de mest betydningsfulle. Min familie og jeg er dypt takknemlige.
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke
– Nå har hver dag blitt en fest, føler mamma Wenche.
Hun knuger hånden til datteren.
– Jeg er så glad i denne jenta, hun er den fineste som finnes!
Etter at Nina ble syk, har de blitt flinkere til å sette ord på følelsene.
– Vi er mer bevisste på hvor heldige vi er, mener Nina.
I dag trener hun yoga, pilates og styrke og øver seg på å løpe. Alt for å verne om helsen.
Hun er også aktiv som frivillig i Arbeidsutvalget til Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og foreningen sitt likepersonsabeid på Rikshospitalet.
– Når jeg er på kontroll på Rikshospitalet, går jeg alltid innom kapellet og tenner lys. Til ære for det mennesket som ga meg livet i gave på nytt og dens etterlatte, forteller Nina beveget.
Siden operasjonen har hun fått mye ut av livet.
– Først flyttet vi til Heggedal, nærmere både mamma og sønnen min, og i 2022 giftet vi oss, forteller Nina.
– Det var mitt tredje frieri og endelig fikk jeg et klart «JA», skyter Morten skøyeraktig inn.
Bryllupet ble feiret i deres nye hage.
– Mamma holdt en nydelig tale, roser Nina varmt.
– At vi giftet oss ble for familien en felles hyllest av livet.
