Da Nanna Sofie ble mats
Nanna Sofie var ikke gamle jenta da hun skjønte at noe ikke stemte
Nanna Sofie het han da han ble født – som jente. I dag heter han Mats, og står trygt i seg selv – som gutt.
Nanna Sofie var ikke gamle jenta før hun skjønte at noe ikke stemte. Ikke bare fordi hun «hatet rosa», eller fordi hun likte de mer gutteaktige tingene, som man sa den gangen.
Eller at hun elsket å være ute, være aktiv, med luftgevær og fotball eller cowboyleker. Eller at hun aller best likte seg i arveklærne etter den to år eldre fetteren, og at festdrakten var innafor fordi capen kunne brukes som supermannkappe.
For Mats Nilsen (26) stakk det dypere enn som så. Han skjønte tidlig at det var gutt han innerst inne var. ‘Det ordner seg,’ sa han derfor da han satt i badekaret med kusinen som toåring og hun påpekte at han også var jente.
Mamma Sonja Nilsen tenkte ikke nærmere over det.
– Jeg tenkte at dette er en jente som har klare preferanser på hva hun vil ha på seg. Jeg var også en guttejente, og har aldri syntes det var stas å ha på meg typiske jenteklær. Så jeg tenkte bare: ‘Det var da veldig så du skulle være lik meg.’
Hun flirer.
– Noen kamper tok vi – når vi skulle pynte oss, så skulle vi pynte oss. Men jeg kan ikke huske at vi hadde noen store kontroverser.
Mats er enig.
– Hadde dette vært en stor kontrovers, så hadde jeg sikkert husket mer av det. Jeg fikk jo lov til å være meg selv, minnes Mats.
Begynte å forstå
Vi møter mor og sønn på Gardermoen utenfor Oslo der de deltar på en konferanse om ungdom og psykisk helse. Mats er ferdig utdannet intensivsykepleier og jobber på sykehuset i Tromsø. Mamma Sonja er rådgiver ved en videregående skole på Sortland. Men på scenen står de som mor og sønn og skal snakke om prosessen de har vært igjennom.
Fra oppveksten på Sortland, ønsket om å bli gutt, utredninger, testosteron, og etter hvert kjønnsbekreftende operasjon – alt som gjorde at 26-åringen ble den han var, innerst inne. Men også hvordan det var å være mor for et barn som ønsket å skifte kjønn.
Fra den spede begynnelsen der barnet likte å kle seg som gutt, begynte Sonja litt etter litt å forstå mer.
– Etter hvert begynte han å pynte seg i hvitskjorte og slips. Da han fylte ti år, ønsket han seg dress. ‘Ka i all verden skal du med en dress’, sa jeg. ‘Det er kjekt å ha’, svarte Mats. Så da kjøpte vi det. Da han fikk på seg hvitskjorte, vest, dressjakke og dressbukse … det blikket da han kom ut …
Hun rister på hodet i et smil. Mats husker det også godt. Hvordan det bare føltes riktig. Han tenker fortsatt på dresskjøpet når han går forbi lokalene der butikken den gang lå for snart to tiår siden.
Kanskje han vokser det av seg, tenkte Sonja lenge.
– Han sa jo at han ville være gutt. Og jeg sa at jeg har skjønt det, men nå er du jo jente. Men hva kan vi gjøre for at dette skal bli bra for deg, spurte jeg. Jeg vil gjøre sånne gutteting, sa Mats. Ja, hva er det, spurte jeg. Han ville spille fotball og gå i gutteklær, sa han. Ikke noe problem, sa jeg.
Og siden den gangen, lenge før utredninger, testosteron og operasjoner, levde han som gutt.
Vendepunktet
Ifølge Store norske leksikon har en transperson en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønnet som ble registrert ved fødsel, at ens egenerfarte kjønnsidentitet eller kjønnstilhørighet er forskjellig fra hva kroppen angir.
Mange vil ønske å uttrykke dette gjennom blant annet klær, sminke, frisyre og væremåte. Andre transpersoner kan oppleve kjønnsdysfori og ønsker kjønnsbekreftende behandling.
Basert på anslag fra forskjellige studier anslår Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet at antallet transpersoner i Norge varierer mellom 20 000 og 260 000 mennesker, avhengig av om man spør om henholdsvis kjønnsdysfori eller kjønnsambivalens. Kjønnsdysfori er manglende samsvar mellomregistrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. Dysfori betyr ubehag.
For Mats var det en amerikansk dokumentar om å være født i feil kropp som ble vendepunktet. Det var sommeren før han ble 14 år, og det gjorde så dypt inntrykk at han trengte et par dager på å fordøye det han hadde sett.
Noen dager senere – i baksetet på bobilen, på vei hjem etter et slektstreff i Bodø – sovnet han, og våknet med et rykk. Han hadde drømt.
– Jeg drømte at jeg var gutt. Jeg drømte alltid at jeg var gutt. Så da vi kjørte fra Bodø, så spurte jeg mamma: ‘Blir du sur om jeg blir gutt?’
– Jeg sa nei. Men hva handler dette om, sa jeg. Og så sa han det, at han var en gutt. Er du sikker på at du ikke er lesbisk, spurte jeg. Nei, det er jeg i hvert fall ikke, sa han da.
Mats krabbet frem i forsetet og de to begynte å prate. For Sonja ble det starten på mye fundering.
– Jeg måtte finne ut av det. Det var ikke så mye googling på den tiden. Men jeg ringte og snakket med en kompis som var psykolog i Tromsø, jeg ringte Rikshospitalet og la frem saken for å få klarhet i hva som var veien å gå.
Hun kikker opp:
– Jeg skjønte at dette må vi ha hjelp til.
Mange samtaler
Å snakke sammen har de alltid gjort mye hjemme hos familien Nilsen på Sortland. Ikke minst har livssituasjonen til Sonja gjort det nødvendig, forklarer hun. Sonja var i mange år gift med en kvinne.
– Begge ungene mine har derfor måttet snakke mye, fordi jeg har levd som jeg har levd. Jeg kom ut av skapet da eldstesønnen min var tre år. Så ungene ble ofte stilt spørsmål av oss: ‘Er det noen som plager dere? Er det noen som sier noe om at dere vokser opp med to damer’, forklarer Sonja. Mats nikker.
– Vi snakket om hva ting kunne handle om dersom noen sa noe, og hadde gode refleksjoner.
Mats ler litt:
– Det var en som sa ‘din jævla trans’ til meg en gang, og jeg bare flirte av ham. For jeg skjønte ikke hva trans var.
På Gardermoen er det tydelig at mor og sønn har fortsatt å snakke mye sammen. De nærmest avslutter hverandres setninger, mens latter og alvor går hånd i hånd, på nordnorsk vis.
For Sonja var det viktig å trygge sønnen i det han sto i.
– Det viktige ble å trygge ham i den situasjonen han var i. Sørge for at det gikk i den farten som var passelig. Prosessen er lang, forklarer Sonja om år med utredninger, behandlinger og etter hvert operasjon. Imens levde Mats som den gutten han var. Han kledde seg som en gutt, og så på mange måter ut som en gutt.
– Og folk omtalte ham som gutt, sier Sonja.
Les også: (+) Bare én måned etter mamma døde, gjorde pappa noe jeg aldri kommer til å tilgi
Ble aldri mobbet
Det var trygt og godt å vokse opp på Sortland. Venner hadde han fra tiden hos dagmamma, i barnehage, på barneskole, og gjennom skikarusell, fotball og aktiviteter.
– Trygge vennskap fra tidlig alder, beskriver han. Han var seg selv, opplevde aldri mobbing gjennom oppveksten i blåbyen.
– Nei. Ikke noen ting. Det var en liten plass, men det var ikke noe problem for meg. Det kjentes trygt.
Mot slutten av tiende klasse fortalte Mats det til de andre elevene i klassen. Det vil si
– det var helsesøster som sa det, Mats ville at medelevene skulle tørre å stille de spørsmålene de ville uten at han var til stede.
– Det var enklere å stille mer åpne spørsmål hvis jeg ikke var der. Jeg ville ikke at de skulle føle at jeg ville bli såra.
For Mats var tiden med utredninger, venting og etter hvert behandling ganske
uproblematisk, mener han. Han levde i nuet, dag for dag – og tok hverdagene som de kom.
– Hvis du venter på neste time, så blir den evigvarende. Men hvis du bare lever vanlig – som vi var ganske flinke til – så blir det bedre. Mange trodde jeg var gutt. Prosessen på Rikshospitalet var veldig grei. Jeg syntes vi fikk den hjelpen vi trengte.
– Var du noen gang i tvil?
– Nei, aldri. De stilte jo det spørsmålet hver gang jeg var inne. En psykolog spurte meg: ‘Hvis du hadde en tryllestav og du hadde ett ønske, hva ville det være?’ ‘At jeg kunne være gutt’, svarte jeg.
En bagatell
Sonja sto ved hans side hele tiden.
– Som forelder er du jo opptatt av at ungene dine ikke skal ha så mye lidelse. Men så tenker jeg at han har valgt en vei der det blir det. Du klarer ikke å få den overgangen så smooth at det ikke blir lidelse og problematisk på ett eller annet vis. Det er vondt, og det er komplikasjoner, men det må vi ha med oss.
Mats utdyper:
– Det er det livet er. Livet er ikke bare en dans
på roser. Det er en bagatell å være født i feil kropp i forhold til andre ting folk kan slite med.
Sonja har ikke vært i tvil om hvorvidt Mats valgte riktig.
– Men jeg har stilt spørsmål hele veien. Er du sikker, har jeg spurt. Før alle operasjoner og alt han har vært gjennom, så har jeg spurt: Er det dette du vil? Er du sikker på dette? Så har han sagt ja.
Hun har lært mye underveis.
– Ikke minst forskjellen mellom seksualitet og identitet, som både jeg og mange andre baller i hop. Det er ikke det det handler om, og det har jeg lært utrolig mye om. Det med identitet har vært der fra dag én hos Mats.
Mats vet at ikke alle har en mor som Sonja.
– Jeg har vært veldig heldig med det. Hun var støttende, og alltid en person å prate med. Jeg kunne gå til henne med alt.
Les også: Helga følte på et stigma da hun fikk diagnosen. Samtidig var det en lettelse å endelig få svar
Krass debatt
Tall fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens viser at 2052 voksne pasienter var under utredning, behandling, kontroller etter hormonell og kirurgisk behandling, og postoperativ oppfølging i fjor.
Samme år var 329 barn og unge under utredning og oppfølging, mens utredningsteamet hadde 942 konsultasjoner.
For Mats og Sonja er det viktig å få frem at også de positive historiene finnes.
– De positive historiene kommer ikke frem, mener Mats.
– Jeg hadde det ganske enkelt. Mange trodde jeg var gutt lenge før jeg skiftet navn. Jeg kledde meg sånn. Til og med da jeg hadde langt hår var det mange som trodde jeg var gutt. Det har noe med utstrålingen å gjøre også.
Sonja og Mats har fulgt med på den offentlige debatten som tidvis er krass. De to mener det
er en tendens til at mye gjøres mer komplisert enn det er.
– Jeg tror vi må slutte å bruke begreper som ingen skjønner. Når vi tar trans-debatten, gutt til jente eller jente til gutt – da må vi ikke ta alt det andre i den. Transdebatten går fra ett kjønn til en annen, mener Mats.
Sonja nikker.
– Vi er i et samfunn der vi skal ha åpenhet og inkludering, og vi skal respektere hverandre. Men vi lager så mange båser. Det blir et paradoks at vi skal omfavne alle, men så skal vi være i sånne bokser. Hva spiller det for rolle hva slags legning jeg har, eller om jeg liker ditt eller datt, sier hun.
– Hvorfor er det så viktig å si at jeg er cis-kjønnet eller ikke-binær. Ja vel, so what. Det spiller jo ingen rolle. Vi lager en avstand, det blir de og oss, og vi ender opp med å si: dere forstår ikke oss. Hvorfor kan vi ikke bare være der vi er, uten å bli stilt spørsmål om hva vi er.
– Og mange tør ikke å si noe av redsel for å bli stemplet som transfob, tror Mats.
Det er ofte voksne, ikke barna – som problematiserer, mener de to. Sonja ser det hos familiens yngste:
– Når ungene i familien vår ser i album fra da Mats var jente, så sier de bare: Å, ja, og aksepterer det med en gang. Mats var jente før, ferdig snakka.
Denne saken ble første gang publisert 26/09 2023.
