Nyretransplantasjon
Maria var plaget med slitenhet og kløe, men ignorerte symptomene. En dag forsto hun at noe var alvorlig galt
– Jeg ventet bare på å våkne fra dette marerittet.
– Som 18-åring var jeg nok mest opptatt av å ha det gøy og oppleve nye ting. Jeg hadde deltidsjobb for å skaffe meg penger til sydenturer med venner, og helgene var fylt med fest og moro.
Sammen med ei venninne flyttet jeg til Stavanger, og den pulserende byen og det internasjonale miljøet passet oss utmerket, sier Maria Salfatte Lervik (47) fra Sandviken i Bergen.
Etter hvert kjente hun på at det var tøft å kombinere studier med jobb. Maria var mer eller mindre konstant sliten, og innimellom hovnet kroppen litt opp.
I perioder kunne hun kjenne på en ganske intens kløe, men slo seg til ro med at det måtte skyldes det billige vaskepulveret hun brukte.
– Jeg fant alltid en slags unnskyldning for hvorfor kroppen min reagerte som den gjorde, og jeg valgte ikke å fokusere på det.
Da julen kom, gledet Maria seg til å reise hjem til familien – og så frem til litt ekstra god pleie og kjærlighet fra mammaen. Andre juledag avtalte hun å dra på byen med venninner.
Ferdig sminket og pyntet satte hun seg på rommet for å se litt på TV frem til bussen skulle ta henne til sentrum.
– Jeg så på klokken og prøvde å reise meg opp fra sengen for å løpe av gårde. Men beina ville ikke lystre. Det føltes som om jeg hadde 100 kilo liggende over meg, og jeg klarte ikke å reise meg uansett hvor mye jeg forsøkte.
Til alt hell lå mobiltelefonen i nærheten, og hun klarte å få tak i foreldrene som var på middagsbesøk hos noen venner.
Ved synet av datteren som lå der, forsto de umiddelbart at noe var alvorlig galt, og snart befant Maria seg i ambulansen i full fart på vei mot Haukeland sykehus.
– Jeg forsto jo ikke alvoret der og da, og husker at jeg ringte venninnene mine med beskjed om å vente på meg i byen. Selv var jeg mest av alt utrolig skuffet over å gå glipp av et vorspiel jeg hadde gledet meg sånn til.
Vel fremme på sykehuset ble det tatt både blodprøver, målt blodtrykk og gjort EKG måling.
Maria opplevde å bli «dratt» i armer og ben, og skjønte på legene og sykepleierne at de var bekymret for henne.
– Den alvorlige minen deres gjorde meg litt urolig. Jeg skulle jo ut på byen og hadde knapt med tid. Etter hvert som tiden gikk, forsto jeg jo at jeg ikke kom til å komme meg derfra med det første.
Maria ble lagt inn på isolat på intensiven med blod- og urinforgiftning, og hun overhørte senere en samtale mellom mammaen og en av legene.
– Han sa rett ut at jeg kanskje ikke hadde overlevd natten dersom jeg ikke hadde kommet inn da jeg gjorde. På det tidspunktet visste jeg heldigvis ikke hva som lå foran meg, forteller hun.
Blodforgiftning (sepsis)
Sepsis er en alvorlig infeksjon som kan føre til at kroppens organer svikter. Tilstanden kan være livstruende hvis den ikke oppdages og behandles i tide.
Hvilken som helst infeksjon kan forårsake sepsis, men det er vanligere at sepsis utløses av infeksjoner som lungebetennelse, urinveisinfeksjon eller en hudinfeksjon.
Om lag 3 av 1000 voksne får blodforgiftning i Norge årlig, og det er en av de mest vanlige dødsårsakene på norske sykehus.
Urinforgiftning
Uremi, eller urinforgiftning, er en type forgiftning hvor urea har kommet ut i blodet på grunn av nedsatt nyrefunksjon. Symptomene er blant annet slapphet, kvalme, kløe, hodepine, tung pust, ødemer, anemi, og til slutt nedsatt bevissthet og kramper.
Kilder: Helsenorge og Sml
Les også: Da Sindre forlater Molly den dagen, forstår han at det er for siste gang
Nyresvikt
I håp om at nyrefunksjonen ville komme tilbake, satte legene henne på en cellegiftkur. To uker senere ble Maria sammen med nyrelegen innkalt til en samtale med en professor og overlege innen nevrologi. Beskjeden var brutal:
«Du har akutt nyresvikt og vil trenge en transplantasjon».
En stillhet fulgte i rommet, før Maria med tydelig stemme tok ordet og proklamerte:
«Det er ikke noe problem! Det fikser jeg. Hvor skal jeg møte opp?»
– Mamma kunne ikke tro det legen nettopp hadde sagt og begynte å gråte. Selv klarte jeg ikke å ta innover meg informasjonen som ble gitt. Det ble snakket om operasjoner, dialyser hjemme, maskiner og andre faguttrykk som jeg ikke forsto noe av.
Nyrer kan transplanteres fra både en avdød giver og en levende giver.
Bare familie og nære venner kan være levende giver av en nyre. Du kan ikke melde deg som frivillig giver av nyre, men kan registrere deg som organdonor ved dødsfall. Dette gjøres på Helsenorge.no.
I 2023 fikk 399 pasienter transplantert et nytt organ i Norge.
I første kvartal i 2024 fikk 51 pasienter transplantert en ny nyre. Per 31. mars 2024 sto det 360 pasienter på venteliste for å få en ny nyre.
Siden oppstarten av organdonasjon i 1969, har det blitt gjennomført 14.215 transplantasjoner i Norge.
Kilder: Oslo universitetssykehus, Organdonasjon.no
Maria ville bare ut av det lille rommet. Slippe å skulle forholde seg til det som nettopp var blitt fortalt. Leve livet. Være som 18-åringer flest og ikke avhengig av noe – eller noen.
– Det var som å være i en filmscene, så uvirkelig kjentes det. Jeg ventet bare på at jeg skulle våkne fra dette marerittet jeg med ett befant meg midt i.
Tusen tanker svirret i hodet hennes: Nå er livet over. Tenk alle de operasjonene som kommer fremover. Hva med alle arrene jeg kommer til å få på kroppen min?
– Jeg følte at livet mitt ble satt på vent, uten å vite om hverdagen slik jeg kjente den, ville komme tilbake. Det var en følelse av fortapelse. Det viste seg at jeg ikke kunne leve uten dialysebehandling.
– Dagene ble til uker, og ukene til måneder. Til slutt levde mammaen min og jeg i vår egen lille sykehusboble. Hun hadde tatt permisjon fra jobben for å være med meg, og i fire lange måneder pendlet hun mellom meg og småsøsknene mine hjemme, forteller Maria takknemlig.
Hun beskriver en tøff behandling som tappet henne for både energi og krefter. Og en mamma som alltid var der og løftet henne opp og trøstet når dagene føltes grå og triste.
– Mammas støtte betydde absolutt alt.
Les også (+): Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Nyretransplantasjon
Etter et år med behandling, både på sykehuset og hjemme, tok Maria beslutningen: Hun ville ta kontroll over sykdommen og få livet sitt tilbake. Igjen gikk flyttelasset til Stavanger og en tilværelse som student.
– Jeg kjente på en enorm mestring og levde et så normalt liv som mulig. Tre ganger i uken måtte jeg inn til sykehuset for livsviktig behandling, men jeg hadde et dyktig team av helsepersonell rundt meg, og de klarte å gi meg en trygghet rundt sykdommen min, sier 47-åringen.
Så en dag, mens Maria sto på kjøkkenet på hybelen for å lage seg mat etter nok en dialysebehandling, ringte telefonen. I andre enden kunne hun høre nyrelegen si: «Vi har funnet en ny nyre til deg, og du må komme til Oslo. Raskt.»
– Jeg var i en tilstand av sjokk og svarte at jeg ikke hadde tid, siden jeg var midt i matlagingen, ler Maria.
– Legen ba meg tenke over det og sa han ville ringe meg opp igjen om et par minutter. Heldigvis klarte jeg raskt å hente meg inn, og det gikk opp for meg: Jeg hadde akkurat vunnet det største loddet i livets lotteri!
I all hast pakket hun bagen og satte seg i en taxi mot flyplassen. I mellomtiden hadde Maria informert mammaen sin, som kastet seg på første mulige fly for å møte datteren i Oslo.
Under flyturen kjente Maria på både redsel og glede. Tanken på alt det fine som nå fremover ventet henne, men også en redsel over ikke å skulle våkne opp etter operasjonen.
– Fremme på sykehuset ventet blodprøver, tester og samtale med leger og kirurg. Og en ordentlig peptalk fra mamma. Hun klarte å roe meg ned og forsikre meg om at alt ville gå bra. I fem lange timer lå jeg på operasjonsbordet, og den første jeg så da jeg våknet, var mamma.
Dagene som fulgte beskriver Maria som en berg-og-dal-bane. Annenhver time måtte hun ta blodprøver for å sjekke at kroppen ikke hadde støtt fra seg den nye nyren.
Det bygget seg opp en enorm spenning og en konstant redsel i den slitne kroppen.
– Alle medisinene gjorde at jeg gikk masse opp i vekt i løpet av få dager, og jeg kjente knapt meg selv igjen da jeg tittet i speilet. Jeg var på den ene siden ubeskrivelig glad over å ha fått livet i gave, men kjente samtidig på en stor sorg over å måtte ta farvel med den kroppen jeg hadde, forteller Maria åpenhjertig.
I hele tre måneder ble hun værende på pasienthotellet, og da mammaen etter en uke måtte reise hjem, følte Maria at hun mistet både fotfestet og tryggheten. Ensomheten kjentes altoppslukende, og lengselen etter å komme hjem var stor.
– Jeg hadde ingen på min egen alder rundt meg. Etter hvert traff jeg andre transplanterte som var mye eldre enn meg, og vi ble som en liten sammensveiset familie. De tok seg av meg og ga meg den kjærligheten jeg trengte for å holde motet oppe.
Organdonasjon
Maria bruker i dag ordet takknemlighet når hun skal beskrive livet sitt.
Hun vet hun har vært heldig som har fått leve et normalt liv, tross den alvorlige diagnosen, og har opplevd få bivirkninger av medisinene.
– Jeg har kunnet både studere og jobbe som alle andre. Da den første nye nyren sviktet etter fem gode år, visste jeg at jeg måtte i dialyse igjen. Å få den beskjeden nok en gang var selvsagt utrolig tøft. Det tok heldigvis ikke lange tiden før jeg fikk telefon om at det var funnet en nyre til meg.
– Jeg ble både glad, rørt og redd på samme tid. Men denne gangen var jeg en erfaring rikere og visste allerede hva jeg hadde i vente. Det gjorde hele situasjonen lettere å håndtere. Og igjen sto mamma trygt ved min side, sier Maria.
Med stolthet og varme i stemmen snakker hun om barna Nicolai (10) og Linnea (8) som hun har sammen med ektemannen Kyrre (48).
– De fyller livet mitt med en så stor glede, smiler Maria, vel vitende om at det slettes ikke var en selvfølgelighet at hun skulle kunne bære frem egne barn etter alt hun hadde vært igjennom.
47-åringen er opptatt av å leve livet fullt og helt, og å verdsette både de gode og dårlige dagene. Utadvendt og sprudlende som hun er, og også en smule rastløs, trives Maria aller best når det skjer noe rundt henne.
– Jeg får masse påfyll og energi av å treffe mennesker, elsker å ha mange baller i luften og å utfordre meg selv. Jeg er opptatt av å holde meg i form og tenker det er spesielt viktig med tanke på min sykdomshistorie.
Hun har en klar oppfordring:
– Takket være valget til donor eller pårørende fikk jeg muligheten til et nytt liv og god livskvalitet. Så, ta den vanskelige samtalen med dine nærmeste, slik at de slipper å ta valget i en sårbar situasjon. Ved å si ja til organdonasjon, kan du være med på å redde liv.
Organdonasjon
Å donere organ vil si å gi ett eller flere organ til en annen person. Å snakke om organdonasjon kan redde liv. Én avdød donor kan redde opptil sju liv.
Organ som kan doneres er hjerte, lever, bukspyttkjertel, lunger og nyrer.
For å bli organdonor bør du informere dine nærmeste om at du sier ja. De vil alltid involveres i en donasjonsprosess på sykehuset, og bli bedt om å bekrefte ditt ønske etter at du er død.
Når dine nærmeste er informert, kan du velge å fylle ut et Donorkort™.
Kilder: Helsneorge og Organdonasjon
.
