supersykepleieren
Mads er ikke helt som andre sykepleiere. Én setning sier han aldri
På St. Olavs hospital finner vi en helt spesiell hvitkledd engel.
Da han satt på stuegulvet hjemme på Hamar og lekte med sine to yngre søsken i oppveksten, var Mads Bøhle alltid legen. Det var det han drømte om å bli.
– Jeg fikk håndskriften, men ikke karakterene, sier Mads og slipper ut en lett latter.
I stedet ble han barnesykepleier. Det er mange glade for i dag. Mads er nemlig en gledesspreder av rang, og der andre ser begrensninger, øyner han muligheter.
Trivselen tar form
Da Mads så atriet ved Kvinne-barn- senteret på St. Olavs hospital første gang, tenkte han: «Dette stedet er perfekt for kinovisning». Resultatet ble «Den store film- og kinodagen» i 2007.
Barnekreftforeningen hørte om den driftige sykepleieren, og året etter tilbød de ham stilling som aktivitør. Mads takket ja, på én betingelse: At han fikk bruke den egensnekrede tittelen trivselssykepleier.
– Det fikk jeg, sier Mads med et smil om munnen.
Han er den eneste i landet med denne tittelen.
Målet hans er å skape magiske øyeblikk som gir avbrekk fra sykdom og alvor i hverdagen for de syke barna.
Like viktig er å skape det samme for ungdommene, samt søsken og foreldre. Og besteforeldre selvsagt, når de er innom på besøk. Mads vet hvor viktig aktiviteter er for trivselen.
Noen ganger krever aktivitetene planlegging og gode hjelpere. Slik tilfellet var da Mads oppfylte drømmen til en far og datter om å få oppleve hundekjøring, eller når de unge får bli med på racerbanen eller helikoptertur.
Jakten på robotene
Men man trenger ikke nødvendigvis å reise langt eller høyt for å finne de gode øyeblikkene. De fleste skjer innenfor sykehusets vegger. Du kan til og med finne dem ved å gå i kjelleren …
Første gang undertegnede møtte Mads på sykehuset, mot slutten av 2022, fikk jeg oppleve noen av øyeblikkene han skaper:
I den brune skinnsofaen satt Anders Rønning og sønnen Ole Anders.
En sonde i nesen forbant Ole Anders til stativet med medisinske apparater. Håret var forsvunnet.
Noen uker tidligere hadde familien fått den ekstremt tunge og krevende beskjeden om at Ole Anders var rammet av lymfekreft.
De første syv ukene på St. Olavs var gutten så dårlig at han ikke maktet å forlate sengen, men han hadde hørt om den spennende jakten som foregikk i kjellerkorridorene, og gledet seg til han skulle få oppleve den selv.
Nå var tiden kommet.
Leppene formet seg til et lite smil da Mads ankom i glade hopp.
«Er dere klare for robotjakt?» spurte han.
Ole Anders nikket.
Sammen dro de ned i «undergrunnen» til en av de mest populære aktivitetene for barna og søsknene deres.
Der nede lyste Ole Anders opp. Blikket åpnet seg. Han pekte ivrig mot de nummererte robot-trallene som fraktet materiell frem og tilbake, et ledd i sykehusets effektiviseringsprosess.
For hver gang et nytt robotnummer kunne krysses av på arket, vokste smilet.
«Pass dæ, robottraille på vei», advarte stemmen inni en ny robot da den nærmet seg.
Mer enn halvparten av tallene fra 1 til 24 var krysset av da Ole Anders brått ble sliten. Pappa bar ham det siste stykket opp og tilbake til rommet.
Les også: Plutselig ble legen veldig stille. Da Vilde fikk et valg, skjønte hun at det var alvorlig
Superhelter
Noen måneder senere var kreften fortrengt.
Prøvene er fortsatt fine, heldigvis, forteller mamma Marion Therese Orra Rønning dagen etter en ny kontroll i Trondheim. Men syvåringen sliter dessverre med kraftige ettervirkninger.
– Kronisk fatigue. Vi vet ikke om det er noe han kommer til å bli kvitt. Foreløpig klarer han bare å være to timer per dag på skolen, sier Marion Therese.
Da er det fint å ha god støtte.
– Han har blitt hele klassens superhelt, forteller mor med smil i stemmen.
Enda varmere blir røsten når hun snakker om supersykepleier Mads sin innsats i den tøffe tiden.
– Han har betydd veldig mye for oss, både Ole Anders selv, de tre søsknene og oss foreldre. Han ser hele familien. Han er fantastisk! Alle sykehus skulle hatt en Mads.
Hun nevner billøp i avdelingsstuen, Halloween-feiring, robotjakt og besøk på helikopterdekket som noen av høydepunktene.
– En av de dagene da Ole Anders egentlig var for sliten til å gjøre noe, kom Mads med sykkelvognen og tok oss med på tur rundt omkring på sykehuset. Han er konstant på tilbudssiden, skryter Marion Therese og legger til:
– Vi har nummeret hans og tar alltid kontakt før vi skal til en ny kontroll.
Han som ser
Mads har et brennende ønske om å glede andre, være et medmenneske og gjøre det lille ekstra.
– Si hei, gi et smil, et klapp på skuldren, en tommel opp eller en «high five». Gå bort med en sjokolade eller en kaffekopp til en forelder når kaoset rår. Et glass saft til de unge. Det handler om å bli sett, sier Mads.
– Et blikk kan drepe, sies det, men det kan også skape magi.
Han er opptatt av å se prestasjoner, også når de i et normalt perspektiv ikke er spesielt oppsiktsvekkende.
– «Oi, du klarte å gå fire skritt! Nydelig!». «For en fin tegning du er i gang med der, jeg gleder meg til å se mer når jeg kommer tilbake».
For foreldre med bena plantet midt i livets tøffeste tid kan det være vanskelig å få øye på.
– Da blir det min oppgave å få dem til å se de små gledene. Det kan jeg gjøre ved uttalelser som «dere, ser dere hvordan han fikk opp farta, selv om han er sliten?»
Øynene smiler mens skravla går.
– Jeg tror de små øyeblikkene av glede betyr mye, både for barn og voksne. Gleden finnes nemlig også i det lille, selv når den bare varer i noen små sekunder.
Les også (+): Christina var 12 år gammel da hun avslørte morens hemmelighet
Omsorg uten ord
Når man jobber på en avdeling med navn «Barn kreft og blodsykdommer», skjønner alle at hverdagene ikke bare er fylt av glede og gode øyeblikk.
Hvordan takler han de vanskelige og sorgtunge stundene?
– Jeg er kjent for å være lettrørt, men jeg klarer alltid å hente meg inn. Det renner noen tårer iblant, det tillater jeg, men jeg hulkgråter aldri på jobb. Noen ganger kjenner jeg at leppen min skjelver.
Mads er ikke redd for å si høyt at han blir beveget, men én setning sier han aldri: «Jeg skjønner hvordan du har det».
– For det første tror jeg ingen helt kan forstå noe man ikke selv har opplevd. For det andre er det ikke min sorg. Min rolle er å se menneskene og gjøre mitt beste for å bidra med det de trenger i en tøff situasjon.
Det er ikke alltid han sier noe i det hele tatt. Noen ganger føles det riktig bare å være stille sammen.
Kjønnsforskjell
Jobben innebærer at Mads kommer tett på mennesker i sjokk og sorg. Han ser en klar forskjell i adferd mellom kjønnene.
– Mor er gjerne kontaktsøkende og pratsom, mens far sitter stille i hjørnet. Mennesker reagerer forskjellig. Noen vil gjerne snakke, mens andre helst vil være litt for seg selv, kanskje gå en tur.
– Noen gråter, mens andre trenger å få utløp for sinne. Det er viktig å anerkjenne ulikhetene, også av foreldrene selv. Det er forskjellige måter å takle sorgen. Den kommer ikke med én fasit. Det er også helt greit å le i ett øyeblikk og føle sinne i det neste.
Så et frø
Mads er ikke redd for å bruke egne erfaringer, slik han gjorde da han sto overfor en jente som var langt nede mentalt.
I en god samtale om livet generelt åpnet han opp om egne opplevelser som ung med epilepsi og mobbing.
Mads fortalte hvordan han klarte å snu det vonde og opparbeid en ekstra indre styrke. Det er mye styrke i å klare å være vennlig tilbake, selv når andre ikke er snille mot deg.
Jenta smilte og gråt litt om hverandre. Mads kjente at det oppsto et fint øyeblikk. I etterkant fikk han høre at jenta hadde klart å nå målet sitt og kunne reise hjem uten å legges inn for ytterligere behandling.
– Det var den fineste beskjeden jeg kunne fått, sier barnesykepleieren.
Drivkraften hans er å skape disse små øyeblikkene av magi. Å oppleve de unges entusiasme på jakt etter roboter, lysende øyne bak et hundespann, eller å se gleden i ansiktet til et barn som nettopp har slått ham i kortspill.
Han lever etter mottoet «ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid». Og han tar sjelden et nei for et nei.
Mads smiler igjen.
– Plant et frø og få andre til å være med og vanne, så vil frøet vokse.
