Nina trøstespiste seg opp i vekt. Så snudde det

På det meste veide Nina Østerhus 124,5 kilo, var sykmeldt og inaktiv. Nå er smertene borte, og hun jobber som kostholdsveileder og PT.

Energien er tilbake og vekten setter ingen begrensninger.

35-åringen ble mobbet fra hun kom i puberteten og kroppen begynte å forandre seg. Hun var større enn de andre jentene, noe spesielt gutta stadig kommenterte på en spydig måte.

Den vonde klumpen hun fikk i magen, døyvet Nina med å spise godteri. Hun skjønte det ikke den gangen, men innser nå at trøstespising har vært hennes måte å takle utfordringer på hele livet.

– Jeg merket bare at mat og godteri ga meg lykkefølelse, i hvert fall for en stund. Jeg kunne lite om ernæring og riktig inntak av næringsrik mat, og det var først som 29-åring jeg virkelig tok tak i livsstilen min, sier Nina.

– Selv om jeg har blitt mye mobbet, har jeg alltid hatt gode venninner som likte meg og aksepterte meg for den jeg var, til tross for overvekten. Dessuten har mamma slitt med vekten selv, så hun prøvde å hjelpe meg så godt hun kunne.

Inaktiv og smertepreget

Nina var aldri i tvil om utdanning, hun ville bli kokk. Hun trivdes godt på videregående og spesielt som lærling. Da flyttet hun også hjemmefra og matvalgene ble ikke alltid de sunneste.

Etter å ha bestått fagprøven jobbet Nina sju år på kafé på kjøpesenter. Hun likte jobben og hadde kjekke kolleger, men arbeidsdagen var hektisk, og Nina passet ikke på å spise regelmessig. Til slutt var hun ofte så sulten at hun bare kastet i seg mat, samme hva det var.

– Vekten økte selvfølgelig stadig mer, jeg fikk smerter i armer, skuldre og rygg. Både vekt og smerter gjorde meg enda mer inaktiv.

Nina kjente på en skam når hun innimellom skulle ha ny uniform.

– Min måtte være i størrelse elefant, mens jeg så hvor snertne de andre jentene var i sine uniformer, sier Nina.

– Til slutt ble vekten så belastende for kroppen at jeg ble sykmeldt.

I oktober 2015 veide hun 124,5 kilo.

Nina var en overvektig, stillesittende, irritabel og smertepreget 29- åring. Da så hun tilfeldigvis fjellturbilder på Facebook, av en tidligere klassevenninne, som så skikkelig sprek og flott ut.

Hun leste at klassevenninnen hadde fått sine nye livsstil gjennom Grete Roede-kurs, og Nina bestemte seg. Nok var nok, nå måtte det en endring til.

Les også: Mari var lei av å mislykkes med dietter. Da hun begynte med lavkarbo raste hun ned 18 kilo

Ble en fanatisk kaloriteller

– Mamma hjalp meg økonomisk, hun forsto hvor viktig det var for meg å ta tak i livsstilen min, sier Nina.

– Jeg begynte på Grete Roede-kurs for folk som skulle ned mer enn 20 kilo. Vi ble en fin gjeng som tok flere kurs sammen, og i løpet av åtte måneder gikk jeg ned 30 kilo.

Nina var fremdeles sykmeldt og brukte mye tid på å sette seg godt inn i de ulike matvarenes næringsverdi. Hun lærte om kosthold og porsjonsstørrelser, og ble helt opphengt i å telle kalorier.

Hun fikk kjempedårlig samvittighet hvis hun spiste noe feil. Samtidig begynte hun å svømme, og gikk mange og lange fjellturer med faren sin. Gradvis begynte hun også å jogge.

– Jeg ble kjempeoverrasket over hvor mye jeg egentlig kunne spise i løpet av en dag, og fortsatt gå ned i vekt, bare jeg valgte riktige matvarer. Og hvor energitett mitt tidligere kosthold med ferdigmat, godteri, chips og is hadde vært.

Selv om Nina nå forsto hva som skulle til for å gå ned i vekt, var det ingen quick fix. Hun telte kalorier inn og kalorier ut så det nesten ble en besettelse.

Nina er helt klar på at å miste 30 kilo på såpass kort tid var for mye mentalt. Hodet hang ikke med.

Hun forteller at hun syntes det var skremmende å se sitt eget speilbilde i en heis. Hvem var den damen?Nina trodde hun hadde gått inn alene, og kjente ikke seg selv igjen.

– Jeg teller fremdeles kalorier, men jeg er ikke så fanatisk som den gangen, sier Nina.

– For mange er det helt grusomt å telle kalorier, mens jeg liker den kontrollen det gir meg. Her finnes det ikke én fasit som passer for alle.

Bitt av treningsbasillen

Interessen for mat hadde ført til at hun ble kokk, nå førte interessen for ernæring til en Bachelor i ernæring. Det første undervisningsåret foregikk i Fuengirola i Spania.

Der bodde Nina på et leilighetshotell, og klarte ikke å opprettholde de gode vanene, til tross for at hun godt visste hva som skulle til.

I tillegg til usunn mat, hadde Nina blitt voksen og satte pris på et glass vin. Vanene fra de siste åtte månedene var så nye at de ikke var innarbeidet hos Nina, derfor var det lett å falle tilbake på det hun tidligere hadde gjort. Det hun savnet aller mest var skikkelig grovbrød.

– Jeg gikk opp åtte kilo det året og tok igjen et par Grete Roede-kurs da jeg kom hjem. Da gikk jeg ned nesten 20 kilo, forteller Nina, som fullførte studiet på nettet og etter tre år satt med en Bachelor i ernæring.

Hun visste ikke helt hva hun skulle bruke den til, men valgte å ta utdanning slik at hun ble sertifisert personlig trener.

Nina hadde oppdaget at trening ikke stjal energi, men faktisk ga energi.

Hun følte seg mye gladere til sinns etter en treningsøkt, endelig hadde hun funnet en måte å få en dusj med lykkehormoner uten å bruke mat.

– Jeg begynte å jobbe som PT i november 2019, og elsker jobben min, sier Nina.

– Det at jeg selv vet hvor skoen trykker, i tillegg til alt det faglige jeg har lært, gjør det nok lettere for meg å forstå klientens behov og møte dem er de er. Det er viktig å begynne med små skritt og heller øke etter hvert.

Les også: (+) For 7 år siden fortalte mannen min sannheten. Livet mitt ble aldri det samme

Sliter med godteri

Nina innrømmer at hun, til tross for all kunnskap og en aktiv livsstil, sliter med forholdet til godteri, som i så mange år var hennes bestevenn.

Målet er ikke å unngå godteri nå, men hun jobber med at det skal være noe hun nyter, ikke noe hun bruker som trøst.

Nina er ikke så opptatt av vekten, men tenker cirka 80 kilo er et passende mål. Hun gikk ned til 82 kilo, men har gått litt opp igjen. Hun er opptatt av å formidle at det skal stor innsats til for å holde vekten, og at det er viktig å se hele livssituasjonen under ett.

– Jeg klarte å gå ned 43 kilo, så jeg vet det er mulig, men det koster, sier Nina, som savner oppfølging også på det mentale planet når det er snakk om livsstilsendring, sier hun.

– Det finnes mye mer fremgang i en livsstilsendring enn det som vises på før- og etterbilder. Vi kan ikke sammenligne egen prosess og framgang med andres bilder, vi har alle ulike forutsetninger, fremgang og utfordringer, presiserer hun.

Få som så helheten

Nina er glad for at moren hele tiden har vært støttende, og for det fellesskapet hun følte med de andre kursdeltakerne, pluss hjelpen hun fikk fra kurslederen.

I etterkant synes hun imidlertid det er rart at ikke livsstilen ble tatt opp da Nina var langtidssykmeldt.

Hun ble henvist både til fysioterapeut, kiropraktor og akupunktør på grunn av smertene.

Men hun opplever at ingen den gangen så hele Nina, jenta som ofte valgte å sitte alene å spise godteri for å kjenne glede.

Nina spiser fremdeles alt, men er svært obs på porsjonsstørrelsene og hvor ofte hun spiser noe usunt. Hun har prøvd strenge dietter, men opplever at det ikke funker for henne.

– Jeg trener nå sju ganger i uka, og kjenner en enorm mestringsfølelse over alt kroppen min er i stand til. Det er overhodet ikke nødvendig med den treningsmengden for å oppnå resultater. Jeg kan løpe og trene tung styrke uten problemer, og hvordan kroppen og hodet fungerer sammen er det aller viktigste, sier Nina.

– Jeg valgte selv å bruke PT, og vet hvor mye riktig trening på rett måte har å si. Jeg har også online coach, og vi fokuserer nå på mentale prosesser.

– Min løsning på alt vondt eller vanskelig har hele livet vært trøstespising. Det stikker fremdeles kjepper i hjulene for meg, men nå har jeg god hjelp for å komme videre. Livet har blitt lettere, både bokstavelig og ellers, og jeg kjenner i dag på en lykke jeg tidligere aldri klarte å oppnå, selv med godteri.

Små endringer hjelper

Ellen Anker-Nilssen er terapeut i Mat & Følelser, psykiatrisk sykepleier og har hovedfag i spesialpedagogikk med fordypning i tvangsspising/trøstespising, mat og følelser.

Hun har jobbet med kvinner som har slitt med overspising/trøstespising i 20 år, og har gitt ut boken «Når mat blir en besettelse».

Anker-Nilssen mener trangen til trøstespising ofte skyldes at man som barn ikke har fått nok bekreftelse på at man er verdt noe.

Når man blir eldre, bruker mange mat som andre bruker alkohol, for å døyve følelser som ensomhet, kjedsomhet, frustrasjon, mangel på nærhet eller andre vanskelige følelser.

– Det er allikevel viktig å få undersøkt om det finnes en fysiologisk grunn til overvekt, spesielt hvis vektproblemene begynte allerede i barnealder. Alt er ikke følelser, sier hun.

– Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er en av tilstandene som kan påvirke vekten hos kvinner. Hormonforstyrrelsen kan gjøre at fett ikke forbrenner godt nok i kroppen.

Terapeuten påpeker den banale sannhet: Alle vet hva som skal til for å gå ned i vekt, allikevel er det for mange problematisk. Oppdager du at du tyr til for mye mat, fordi noe er vanskelig, gjelder det å stoppe opp og kjenne etter hvilke følelser du strever med.

– Definer problemet og lag en konkret plan for å endre den situasjonen som fremkaller akkurat disse følelsene. Klarer du det, vil du kjenne mestringsfølelse og kanskje ikke ha behov for den ekstra sjokoladen du ellers ville spist, sier hun.

Her snakker hun ikke spesielt om mat, men alt du egentlig liker i livet og som du kanskje savner. En annen jobb, nye venner, kjæreste? Kunne snakke ut med en du savner kontakt med?

– Bli bevisst at litt er nok, alltid.

– Og tar du for eksempel den vanskelige samtalen, som du har skjøvet foran deg i lang tid, selv om den er liten, opplever du mestring. Hver lille seier gir deg den belønningen du trenger, og overspising blir mindre aktuelt.

Les også: Anne Bente spiste ungenes lørdagsgodt i skjul – en dag innså hun hva som var galt

Avhengig av godteri

Anker-Nilssen forteller at man kan bli like avhengig av mat som av rusmidler.

– Vi opplever alle tap med påfølgende sorgprosesser i løpet av livet, og takler dette ulikt. Noen bruker mat for å døyve tapsfølelsen. Mat er lett tilgjengelig og noe alle kjøper, man slipper skammen med for eksempel å gå på polet.

– Jeg har imidlertid mange pasienter som forteller at de oppsøker forskjellige butikker og kiosker, livredde for å bli observert. Dette kan være den skjulte skamfølelsen, som trykker en ned og gjør at man igjen trøstespiser. Det går i en ond sirkel, sier hun.

Anker-Nilssen forteller videre at mange beskriver det som om kjøleskapet roper på dem. Da gjelder det å identifisere hva kjøleskapet sier til deg. Hvis kjøleskapet inneholder sunne matvarer, som frukt og grønt, gjør du det lettere for deg selv. Da vil kjøleskapet etter en stund slutte med ropingen. Dette krever planlegging og bevisst handling i butikken, og du må bestemme deg før du skal handle.

– Har du gjort mange forsøk uten å lykkes, kan det være lett å gi helt opp. Prøv heller å sette små mål og heie på deg selv. Unngå å spise mer søt og fet mat hvis du innimellom fortsatt skuffer deg selv, sier Ellen Anker-Nilssen.

– Søk gjerne hjelp, men vær bevisst på at det er du, og ingen andre, som bestemmer over din kropp.

Terapeuten forklarer at når mat er det som hemmer vanlig sosial kontakt, kan psykolog, psykiater eller annen terapeut være til god hjelp. Mange vil imidlertid klare å komme ut av overspisingen ved å være åpen og bruke sine nærmeste.

– Kanskje trenger du ikke å slanke deg, en tynn kropp er ikke synonymt med lykke. Bestem deg heller for hvilken type kropp du vil akseptere.

Lena (31): – Jeg regner med at mange andre stusser. Hvorfor ser ikke jeg mer trent ut, som spiser sunt og trener så mye?

Feilen jeg gjorde som 16-åring, ødela alt. Ryktene begynte å gå