vektnedgang var ikke verdt det
Derfor har Marit sluttet å slanke seg
Marit Røste (36) trodde hun skulle bli lykkelig av å bli slank. Det stemte ikke
– Jeg følte meg verdiløs!
Marit Røste (36) virker ikke som en person det er lett å knekke.
På tross av at hun betror oss at hun har en del arbeid igjen når det gjelder selvfølelsen. Stemmen hennes er fast og besluttsom når hun sier:
– Jeg vil bekjempe skammen mange overvektige føler på og oppfordrer til en endring i samfunnets syn på oss.
Derfor har hun skrevet boken «Tjukk. Føkk skammen». Den handler om henne. Helt siden hun var barn, har Marit tenkt på slanking.
Hun har prøvd det meste av kurer og dietter, alt fra bare å spise knekkebrød til ekstrem sulting og trening. Én gang gikk hun ned 50 kilo.
– Inntil nyere tid har så å si hele livet mitt handlet om ett høythengende ideal: Å bli slank, sier Marit, som er skuespiller av yrke.
Hun sier det med et «snøft». Det hersker ingen tvil om hva dagens Marit synes om den holdningen.
– Det har tatt meg mange år å innse hvor desperat jeg har vært. Selv om enkelte treningsopplegg og kurer har virket, ble det aldri noen varig løsning. I hvert fall ikke for meg.
Slankingen økte tvert imot suget etter mer mat og søtsaker, og i takt med overspisingen økte den tyngende skamfølelsen.
– Jeg tenkte «Hva er galt med meg?» Det ble en ond sirkel som tæret mentalt. Jeg ble frustrert, lei meg og deprimert og fikk angst.
Etter mange år med en følelse av ikke å høre hjemme i samfunnet, fikk Marit til slutt nok.
– Det måtte en nedverdigende, siste slankekur til for å få meg til å innse at roten til mine problemer lå i alle forsøkene på å bli tynn. Jeg trodde altfor lenge at hvis jeg ble slank, ville jeg bli lykkelig. Det skulle vise seg ikke å stemme.
Følte seg sviktet
Da Marit var fire år, ble hun storesøster.
– Jeg har et nært forhold til søsteren min, understreker hun.
– Men den gangen kjente jeg på at mamma ikke lenger hadde nok tid igjen til meg. Sett i ettertid kan jeg forstå det. Mamma og jeg har pratet ut om det. Hun hadde også to bonusbarn og full jobb. Min store trøst ble bestemor, mormor, som bodde i andre etasje hos oss i Larvik. Hun hadde godt med tid til et sårbart barnebarn.
Når Marit prater om bestemoren, dukker det opp et mykt smil.
– Hun var en snill og jovial dame, som alltid sang, både salmer og skillingsviser. Hun hadde vært i Frelsesarmeen.
I sin ungdom hadde bestemoren deltatt i musikaler. Teaterinteressert var hun også.
– Jeg identifiserte meg med henne, slår Marit fast.
Bestemoren var også raus med godsaker.
– La oss ta et drops ekstra, foreslo hun gjerne.
– Jeg lærte at mat og godteri kunne være et botemiddel for såre følelser. Det var sikkert godt ment fra bestemors side. Men for meg skulle det at vi konstant koste oss med noe å putte i munnen, få svært uheldige konsekvenser.
Les også: Som barn ble Trine ofte møtt av blikk: «Hvorfor må jeg se sånn her ut?»
Ble mobbet
Da Marit begynte på skolen, startet mobbingen fra andre elever.
– Det sto som regel noen gutter ved skoleporten og ventet. De nærmest spyttet ut: «Klubba, burger, tjukka!» Ja, hva har jeg ikke blitt kalt av stygge ord? Allerede som førsteklassing skal du liksom passe inn i et system, føler hun.
– Noe jeg åpenbart ikke gjorde – fordi jeg var større enn de andre barna.
Guttene gikk også fysisk til verks.
– En gang jeg kom ut fra en time, var det en gjeng som dyttet meg i bakken og hoppet på meg. De slo meg i magen. Det som smertet langt verre, var den voksne med refleksvest i skolegården. Han snudde ryggen til hendelsen og gikk sin vei.
Det øyeblikket glemmer hun aldri.
– Jeg følte meg sviktet, ja, verdiløs.
Bestemoren døde da Marit var ti år.
– Det var fryktelig tungt for meg. Trøsten ble nok en gang å spise – altfor mye.
Trakassert av medelever
Marit kom ofte gråtende hjem.
– Mine foreldre forsto likevel ikke at jeg ble mobbet, sier hun.
– Til deres forsvar nevnte jeg det aldri for dem. De spurte heller ikke.
Hun var et aktivt barn, ofte ute og lekte, og hun spilte fotball.
– Det virket kanskje som jeg klarte meg ganske bra? Jeg har alltid vært rask og sterk og har bestandig hatt en kjernesunn fysisk helse. Til tross for at jeg trenger to seter på kinoen og det er vanskelig å finne klær som er store nok, føyer hun til.
Det blir sagt med en snert av humor, men den reflekteres ikke i de blå øynene.
– At jeg lenge var skaplesbisk, gjorde ikke situasjonen enklere, betror hun oss.
Nå er hun singel. Men hun har ennå ikke gitt opp drømmen om å få egne barn.
– Enda en god grunn til først å få det skikkelig bra med seg selv, mener hun.
– At enkelte sliter med å akseptere hvordan jeg ser ut, har vært et problem for meg – og er det fortsatt. Det gjelder kjente og ukjente. Samfunnet generelt bør se seg i speilet og forstå hvor stigmatiserende slikt er.
Når folk sier de er bekymret for helsen hennes, og det har hun hørt fra mange, tror hun ikke på dem.
– De burde være mer opptatt av hvordan deres ord virker inn på den «tjukkes» psykiske helse, mener Marit bestemt.
Les også: (+) Ingrid slet med smerter i hendene – dette ble redningen
Over streken
I bybildet har hun ofte følt seg krenket av andres blikk og kommentarer. Enkelte har gått langt over streken.
– Jeg var i flere år ansatt i en barnehage. En dag satt jeg utenfor barnehagen og koste meg med en sjokoladebolle i pausen min. Jeg lente meg tilbake, nøt vårsolen som varmet huden og koste meg i noen minutter i fred og ro.
I neste sekund opplevde jeg at bollen ble slått ut av hånden min.
Sjokkert sperret jeg øynene opp. En middelaldrende, ukjent dame sto foran meg og formante: «Sånn skal ikke du ha!» Så forsvant hun – uten at jeg fikk frem et ord.
Selv om det er 10 år siden, kjenner Marit fortsatt på den ekle følelsen det fremkalte.
– Jeg fikk kjeft som et barn som burde skamme seg. Selv om jeg også ble forbannet, klarte hun å hente fra skammen i meg. Nokså nylig kom en mann løpende etter meg. Han sa: «Du må ta bedre vare på deg selv!» Også han forsvant før jeg fikk svart. Å svare slike mennesker utgjør uansett neppe noen forskjell.
Marit fnyser av den slags mangel på folkeskikk.
– Jeg må ha noe å spise, opplyser hun.
– Skal vi bestille noe før vi prater videre?
Vi sitter i kafeen på Deichman bibliotek i Bjørvika, like ved Operahuset i Oslo. Marit har sluttet å bry seg om hva andre mener om hva hun spiser, og nyter hver munnfull.
– Jeg blir så klart lei meg når slikt skjer, sier hun og tar opp tråden igjen.
– Men jeg blir også sint på meg selv for at det går inn på meg. Det handler jo egentlig om dem og ikke om meg. Jeg er blitt mye flinkere til å takle at folk glor, men kan fortsatt bli nervøs av å se en guttegjeng stå nederst i gaten. Vil de slenge ut noen stygge ord?
– Jeg innså at jeg måtte bruke opplevelsene mine, prøve å gjøre verden til et bedre sted for sånne som meg. Først i form av teaterstykker, og nå i form av min første bok.
Den har blitt svært godt mottatt. Marit lover at hun har flere planer. I fjor flyttet hun tilbake til Larvik etter 13 år i Oslo.
– Jeg ville vekk fra stresset. Tilbake til roligere omgivelser, familie og hage. Jeg ga meg selv en ny start.
Les også: Utad gikk ting bra for Karen på barneskolen. Men bare én lærer ville ha henne i klasserommet
Finn årsaken
Det er syv år siden Marit pinte seg gjennom sin siste slanke- og treningskur.
– Vekten var vel over 100 kilo. Jeg var lei av å være «hun tjukke» og meldte meg på en to måneders treningsleir. Håpet var å bli sett, hørt og forstått. Jeg opplevde ikke å bli møtt på de områdene, men jeg gikk ned 15 kilo. Alle sa: «Så flink du er.» Jeg så ingen grunn til å feire. Å slanke seg er lett sett i forhold til hva det krever å oppnå et godt indre liv.
Hun opplevde at slankekurene gjorde spiseforstyrrelsen verre.
– Tidligere så jeg på overspisingen som et resultat av manglende viljestyrke. Nå ser jeg på det som en psykisk lidelse, sier hun, og utdyper:
– Det mangler et mer skreddersydd behandlingstilbud for oss med sterk overvekt. De som jobber med folk som vil slanke seg, bør grave dypere, prøve å lære mer om hvorfor vi sliter. I mitt tilfelle har overraskende få vært nysgjerrige på årsaken.
Nå prøver hun å finne sin egen løsning og sine egne svar.
– Første bud ble ingen slanking. Jeg har hverken diabetes eller høyt blodtrykk, men sliter i perioder med angst.
Marit ønsker å bli en mamma som har det godt med seg selv, en mamma som vet bedre enn å idealisere det å være tynn.
– Jeg vil gjøre mitt beste for ikke å knytte mat opp mot belønning eller straff, og ikke prate om vekt og størrelse. Spiseforstyrrelser, derimot, bør vi prate mer åpent om, mener Marit Røste.
