Be­kjen­nel­ser fra en tjuk­kas

Jeg har gjort en for­mi­da­bel inn­sats – og er ri­me­lig stolt av meg selv: Jeg har sagt nei takk til fris­tel­ser, jeg har kut­tet ut brun saus og smør og vært yt­terst spar­som med brød og po­te­ter. I til­legg har jeg svet­tet over er­go­me­ter­syk­ke­len på tre­nings­sen­te­ret både man-­da­ger, ons­da­ger og fre­da­ger.

Nå står jeg på ba­de­rom­met den­ne søn­dags­mor­ge­nen med en sit­ren­de fø­lel­se i krop­pen: Mitt liv som tjuk­kas er for­bi. En­de­lig skal min iher­di­ge iver få sin vel­for­tjen­te ros, ten­ker jeg opp­rømt. Med en stolt mine plan­ter jeg beg­ge bei­na på ba­de­vek­ten, det fø­les nes­ten som å gå opp på sei­ers­pal­len, og for mitt ind­re øre hø­rer jeg både ap­plaus og hur­ra­rop. Jeg stir­rer med et sei­ers­sik­kert glis ned på tall­ski­ven – og får meg en midt på try­net!

92, 9 kilo for­tel­ler ba­de­vek­tens tall­ski­ve meg. Hæ, det kan jo ikke være mu­lig! For to uker si­den vei­de jeg jo 93, 2. Jeg har med and­re ord kun gått ned yn­ke­li­ge 300 gram i lø­pet av to uker. 300 gram – det er jo bare en dår­lig vits!!!

–Dum­ming! bjef­fer jeg til ba­de­vek­ten, før jeg be­gyn­ner å fil­le­ris­te den. Men ba­de­vek­ten er like ro­lig, og tar ikke til mot­mæ­le. Den vet jo at den har rett, og stir­rer bare taust og med sto­isk ro til­ba­ke på meg med det ned­slå­en­de tal­let 92, 9 på dis­play­et.

Les også: Gikk ned 20 kilo uten å slanke seg

Og mens jeg kler på meg, nær­mest på grå­ten av skuf­fel­se, ten­ker jeg på min op­ti­mis­tis­ke mål­set­ting: Pla­nen var å kom­me ned i 83 kilo, alt­så kvit­te meg med 10 kg, i lø­pet av få uker. Men med det­te tem­po­et blir vel det nep­pe før ju­len 2024, suk­ker jeg.

Er det noe vits i det jeg hol­der på med? und­rer jeg, mens jeg litt se­ne­re ord­ner meg fro­kost: Den be­står av to brød­ski­ver – uten smør.

Mis­mo­dig ten­ker jeg: Skal jeg bare gi blaf­fen i hele slan­ke­opp­leg­get og kline tykt på med dei­lig smør og kose meg med litt snop til kvelds? Skal jeg kutte ut tre­ning og di­ett – og bare tyl­le i meg li­vets go­der og la ki­lo­ene renne på …?

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Nei, stopp nå litt, sier jeg til meg selv. Jeg har rik­tig­nok ald­ri vært en strand­lø­ve, og vil ald­ri bli det. Gam­mel og grå er jeg også blitt, men litt for­fen­ge­lig er jeg nå li­ke­vel.

Med ett be­gyn­ner tan­ke­ne å fly bak­over i tid. Det er en dei­lig rei­se å ta: I min ung­dom var be­gre­pet «slan­king» et frem­med­ord. Og jeg kun­ne ikke be­gri­pe meg på folk (les: da­mer) som var så in­tenst opp­tatt av vekt, di­et­ter og slan­ke­ku­rer. Det­te var da ikke noe å gnå­le med, tenk­te jeg, og åt som en hingst, men var tynn som en bly­ant, og som gi­gan­tis­ke mat­inn­tak til tross, ikke klar­te å leg­ge på meg så mye som ett enes­te gram …

Men nå, i godt vok­sen al­der, er det alt­så tvert om: Ki­lo­ene kom­mer kas­ten­de på meg, og det sy­nes nær­mest umu­lig å kvit­te seg med så mye som noen hund­re gram fett. Im­po­ne­ren­de inn­sats til tross!

Les også: Takket nei til slankeoperasjon, gikk ned 30 kilo

Det er urett­fer­dig – og yt­terst smer­te­fullt. Men den­ne smer­te har nå i alle fall ført noe godt med seg: Jeg fny­ser ikke len­ger for­ak­te­lig over kvin­ners evin­ne­li­ge slan­ke­mas slik jeg gjor­de i min ung­dom. Nå fo­står jeg kvin­ne­ne, og er på lag med dem.

For nå er­fa­rer jeg jo selv de­res he­ro­is­ke inn­sats, men også de­res for­tvi­lel­se og man­ge ne­der­lag på ba­de­vek­ten. Og jeg heier på dere i kam­pen mot ki­lo­ene.

Kan­skje dere da­mer kan heie litt på meg også?

Hilsen Knut

Denne saken ble første gang publisert 24/09 2019, og sist oppdatert 24/09 2019.