alderdom
Kjerstis (80) oppgjør: – I samfunnet vårt er det nesten ikke lov til å være gammel lenger
Alderdommen betyr tap på mange fronter, slår Kjersti fast. Hun har mistet ektemannen, nære venner og det friske og aktive livet. Hun føler at hun gradvis mister seg selv.
En gammel dame sitter i et koselig kjøkken, i et blått hus i en grend i Bærum. «Gammel» er et ord hun på ingen måte unngår å bruke.
Samfunnsdebattanten og forfatteren Kjersti Ericsson vil dele hvordan det føles å aldres.
– I samfunnet vårt er det nesten ikke lov til å være gammel lenger. De eldste skal helst være spreke, ungdommelige og aktive. En 90-åring som går Birken, er tøff og flott. Det gjelder først og fremst å spise sunt, trene og holde hjernen i gang så du ikke blir en belastning for noen eller noe. Og du skal flytte til et egnet sted før det er for sent, slik at du ikke trenger hjelp i prosessen, sier Ericsson.
Hun reagerer på at det gjøres til et individuelt ansvar å holde seg på bena og gjøre de «riktige» valgene til riktig tid.
Er de gamle blitt den nye «generasjon prestasjon»? undrer hun, og innrømmer at hun har stjålet uttrykket fra professor Bodil Hansen Blix.
Mange i hennes generasjon vil kjenne seg igjen i Ericssons betraktninger. Blir de som er økonomisk uproduktive, sett på som verdiløse? Regnes de som en belastning for samfunnet? Hun føler det.
– Jeg er heldig som har nær familie som stiller opp. Jeg bor fortsatt i mitt eget hus og har frem til nå i stor grad kunnet gjøre de tingene jeg liker. Men jeg merker at jeg ikke orker det samme som før. Før gikk jeg lange turer, men nå klarer jeg bare å gå korte. Det er et følbart tap, sier hun.
Kjersti har skrevet boken, «Gammel – tanker om å aldres».
Nå sitter hun ved spisebordet og har utsikt ut mot hagen og en skolegård. Derfra høres glade stemmer og latter.
At skolen nå er nedleggingstruet, synes hun er trist. Det har vært livsbejaende med lyden av levd liv.
Med blikket plantet i meg sier hun at det ligger en egen ensomhet i å bli isolert på grunn av at du ikke orker å være med på like mye som før.
– Fortsatt har jeg flere jevnaldrende venner, men jeg har for lengst begynt å miste folk rundt meg. For 15 år siden mistet jeg mannen min, Eilev. Jeg måtte peile ut en annen hverdag i en ny livssituasjon. Nylig mistet jeg en nær venninne. Det er som om tapene akselererer.
Les også: Grepene som gir deg en bedre alderdom
Savnet etter det som var
Da ektemannen levde, sa han at hun ikke var flink nok til å gjøre ingen ting. Men Ericsson har hatt det godt. Som professor på universitetet kunne hun jobbe til hun var 70 år.
Deretter fortsatte hun med det hun tidligere hadde gjort ved siden av jobb, nemlig å skrive bøker. Frem til da hadde hun skrevet ni diktsamlinger og syv romaner. De siste årene er tre nye romaner blitt til.
Ferier og fritid er blitt brukt i naturen. I mange år reiste hun med en vennegruppe på fotturer til spennende steder: Færøyene, Grønland, Svalbard og Island.
Bildet av henne, sittende med skisseblokk på fjellet, er beskrivende. Hjemme satte hun seg til å male den vakre naturen.
– Å være ute har hele veien vært viktig for meg. I nærmiljøet har jeg gått lange turer i ulendt terreng og nytt dyre- og planteliv, forteller Kjersti.
For noen år siden skjedde det noe med kroppen. Turene hun elsket å reise på, var ikke lenger mulig å gjennomføre. Hun, som finner stor glede i å observere fugler, lys og detaljer, kommer seg ikke lenger til de stedene hun pleide å gå til.
– Kroppen er blitt en sabotør som ikke vil det samme som meg. Alt tar lengre tid. Hver minste ting jeg skal gjøre, må planlegges, sier 80-åringen.
Ensomhet
– På turene mine pleide jeg alltid å møte noe. Det kunne være en nøtteskrike eller en ravn som kretset lekent og vakkert over meg. Disse øyeblikkene er det blitt færre og færre av, beskriver hun.
Ericsson har to barn og fire barnebarn og har nær kontakt med dem alle. Det gir stor glede at hun og barnebarna gjør ting sammen, uten at foreldrene deres er involvert.
– Jeg tilhører en generasjon med «blodfeminister». Vi var opptatte av alle omsorgsrollene som kvinnene sto i og mente at dette var omsorgsarbeid som staten burde ha sørget for. Nå er jeg redd for å være en belastning for familien min, sier hun ærlig.
Det skjer oftere og oftere at Kjersti må spørre barna sine om hjelp. Selv om de aldri klager, tenker hun mye på det.
– De har sine travle liv og har nok å holde på med. Min frykt er pliktstyrt kontakt. Selv var jeg ikke flink til å ta vare på min mor da hun ble gammel. Mine barn er langt flinkere enn hva jeg var, så sett i lys av det får jeg bedre enn fortjent, konkluderer hun.
Da moren ble gammel, tenkte ikke Kjersti mye på hvordan det måtte føles.
– Jeg tror ikke jeg forsto hvordan det var for henne. Min mor virket så sterk og ungdommelig. Men jeg ser nå at hun sikkert trengte mer hjelp enn jeg ga henne. Det gir meg dårlig samvittighet å tenke på det nå. Hun hadde bare meg, jeg var enebarn, og hun følte seg sikkert ensom.
Les også: (+) Frank Rossavik var nesten fire år da moren forsto at noe var galt
Plutselig skjer det
Når du er 40 år, klarer du ikke å se for deg at du skal bli en hjelpetrengende gamling, er Kjersti Ericssons erfaring. Alderdom kommer overrumplende.
– Når jeg ikke klarer det jeg med letthet klarte før, føles det tøft, sier hun.
Hun har innsett at hvis hun blir mer redusert, klarer hun ikke å gjøre rent i eget hus.
– Jeg makter ikke lenger å ha et tett program. Har jeg vært på teater en kveld, må jeg ta det med ro neste dag. Når det blir for mye som skjer, føler jeg meg syk, forklarer hun.
Huset har hun bodd i siden hun og ektemannen kjøpte det i 2006. Det betyr mye å kunne bli boende i det.
– Noen av grunnene til å bli boende fremstår ikke veldig rasjonelle, for det er tungvint å bo i en enebolig alene. Men jeg har mange gode minner fra livet i dette huset. Her har barnebarna hatt egne rom, og de har lekt og kost seg Jeg har sett dem vokse opp her.
Fortsatt er livet fullt av gleder. Men sorgen er som en hale som alltid henger med.
I 2018 brakk hun bekkenet etter et fall, men kom seg tilbake i skisporet. Hun fikk diagnostisert benskjørhet.
– Men det er ikke frykten for fall som er årsaken til at skigåing ikke lenger er en aktivitet for meg. Jeg har rett og slett ikke kreftene som trengs, konkluderer hun.
Den siste skituren tok hun i fjor vinter. Da gikk hun frem og tilbake i flate partier i skiløypa, bare for å kjenne på den gode følelsen.
Hun tror ikke at noe sånt lar seg gjøre i år.
Les også: Gunhilds ord rystet hele Norge:– Stormen rundt meg har ennå ikke stilnet helt
Drivkraften
Kjersti har en drivkraft i seg som handler om at hun må gjøre noe med mening.
Når hun har dager da hun ikke får gjort noe, føles de meningsløse.
Hun smiler når vi kommer inn på positiv tenking og viktigheten av å gjøre det beste ut av situasjonen.
– Jeg blir sur av uttrykket «tenk positivt». Jeg vet at jeg kanskje har skrevet min siste bok. Akkurat nå har jeg ingen nye prosjekter å fylle tiden med. Det plager meg, innrømmer hun.
Hun har hatt ordene og språket i sin makt. Nå merker hun at evnen til å uttrykke seg presist svekkes, og at den slående formidlingen ikke kommer like enkelt som før.
En god dag i det gamle livet hennes startet med en lang frokost som varte i to timer. Den inkluderte kaffe, papiraviser og klassisk musikk.
Var det en god dag, tok hun med en appelsin og gikk en liten tur ut. Hvis det var en veldig god dag, klarte hun å komme seg til yndlingsutsikten. Var hun heldig, så hun rev, rådyr eller elg.
– Det er absolutt fine ting i livet fortsatt, sier hun og smiler.
Hun sier til alle som ennå ikke er blitt gamle: «Gled deg over å ha en kropp som fungerer, uavhengig av hvordan den ser ut. Å være misfornøyd før den har begynt å sabotere deg, er meningsløst.»
