Tv 2-serien «Under Guds øye»
Etter at Jon Hilmar brøt med sekten, har han fått kone og to barn. Men han føler fortsatt en sorg
Jon Hilmar var en ung mann som drømte om kjærlighet og intimitet. I den kristne sekten han var medlem i, ble dette sett på som urenhet. Det måtte vekk.
Den lave vintersolen kaster gylne stråler over Det kongelige slott i Oslo. Inn på plassen, mot statuen av Karl Johan, kommer en mann med et mildt smil.
Det er Jon Hilmar Edvardsen, 50 år. Som en av utbryterne fra Sannhetens Ord Bibelsenter på Slemmestad i Asker kjenner du kanskje igjen ansiktet hans fra TV 2-dokumentaren «Vårt lille land: Under Guds øye».
– Akkurat der borte sto jeg tre måneder etter at jeg brøt med sekten. Da jeg kom til meg selv, oppdaget jeg at jeg hadde snakket med en usynlig person. Jeg holdt på å bli gal, sier han og peker.
Vi rusler mot den lille flekken hvor Jon Hilmar sto den gangen i 2005, og han forteller hvor enormt krevende det var å forlate menigheten, som hadde vært livet hans i mange år.
– Da jeg brøt ut, opplevde jeg at jeg sto helt alene. Fordi det ikke var akseptert at vi pleide sosial omgang med mennesker utenfor, hadde jeg ikke et sosialt nettverk å støtte meg til på utsiden. Med andre ord hadde jeg bare meg selv. Jeg følte meg både fortapt og redd, sier han.
Han jobber som IT-arkitekt i et stort firma, har en flott karriere og fremstår som smart og klok.
Hvordan kunne han havne i et system som han mener var tuftet på manipulasjon, dommedagsprofetier og hersketeknikker?
For å forstå hans opplevelser av det som senere skjedde, skal vi nøste opp i historien hans.
Han vokste opp i en liten bygd, Kåfjord, i Nord-Troms. Lærerforeldrene var fra Slemmestad-området i Asker, men hadde flyttet nordover på grunn av subsidieordningen, som gjorde at deler av studielånet ble slettet.
– Jeg vokste opp i et godt kristent hjem og ble tidlig med i kor og etter hvert Ten Sing kor, der jeg også ble formann. Da jeg flyttet til Drammen for å gå på folkehøyskole, var jeg aktiv korsanger, forteller han.
Les også: Sigrid er ekspert på small talk: – Dette må du «aldri» snakke om
Gikk på møter
18 år gammel og på et nytt sted, tok Jon Hilmar kontakt med mennesker han kjente i Asker. De ble tryggheten i det nye, selvstendige livet.
– Jeg begynte å gå sammen med dem på møter i det som var en avdeling av Oslo Kristne Senter. Fra januar 1994 ble dette til Sannhetens Ord Bibelsenter.
Da og nå. Alt som skjedde, sett i etterpåklokskap.
Når Jon Hilmar ser tilbake, er det fortsatt mange følelser involvert – og en stor grad av sorg. Årene han snakker om representerer mer enn en femtedel av livet hans.
Tilbake til den gangen. Raskt skulle han erfare at menighetens teologi la opp til en kollektiv helliggjørelse som et grunnleggende premiss.
– Vi var alle enige om at alle trengte å fikses på, at vi i utgangspunktet ikke var bra nok for Gud. Jeg var en ung idealist, som ville være som Jesus. Da det kom inn en kvinne som ble beskrevet som profetinne, altså en person som mottok direkte beskjeder fra Gud, lå veien åpen for henne. Vi var jo samstemte i at vi trengte å bli bedre mennesker, forklarer han.
Jon Hilmar sier at han som ung var som de fleste andre; han så med forstørrelsesglass på egne svakheter.
– Det blir en fare når du ender opp med å tenke at «alle andre er bedre enn meg».
– Hva jeg ikke tenkte på, er at noen få tenker motsatt. De ser på seg selv som bedre enn alle andre. I menigheten var dette de som skaffet seg fremtredende posisjoner, og som utrettelig manet oss andre til å omvende oss og gjøre bot. Når de kommuniserte mellom linjene at de var bedre enn oss andre, så stemte det med den indre overbevisningen min om at jeg ikke strakk til som menneske, og jeg så opp til dem og trodde at de var ufeilbarlige. Det tror jeg gjaldt for alle de oppriktige menneskene rundt meg også.
Et godt menneske
Han ville bare være et godt menneske, og rundt seg hadde han venner som ville akkurat det samme.
– Vi var en dedikert gjeng, som var innstilte på å gjøre alt vi kunne for Gud. Midt i alt dette var jeg en helt vanlig, ung mann med håp og drømmer. Allerede fra tidlig i tenårene visste jeg at jeg ønsket å stifte familie, forteller han.
I menigheten ble det lagt opp til en forkynnelse som fokuserte på skam og skyld.
Det var en prestasjonsbasert tro med fokus på enhet og renhet.
– Vi fordømte oss selv og andre. Da profetinnen ble med i fellesskapet og ble bønne- og omsorgsleder, ble det obligatorisk med sjelesorg. Da ble vi tvunget til å vrenge sjelen for henne eller to av assistentene hennes.
Jon Hilmar stopper opp, ordene blir hengende litt i luften. Så sier han at de aller mest private tanker og følelser måtte deles.
– I dag ser jeg at dette var grenseoverskridende, men den gangen var jeg og de andre villige og formbare, og derfor sårbare. Vi følte på skyld og skam hvis vi tenkte på seksualitet. I forkynnelsen var kjønnsdriften en styggedom og når vi ikke klarte å leve opp til idealet, følte vi oss som dårlige mennesker, oppsummerer han.
De kom i et system med et totalt skjevt maktforhold, og han ble eleven, som ikke hadde gjort leksene sine og som til stadighet måtte inn på rektors kontor.
I ettertid har det vært skremmende å tenke på hvordan ledelsen gradvis tok kontroll over menighetens medlemmer.
– Gjennom sjelesorgen skaffet de seg tilgang og kunnskap om alles innerste hemmeligheter, og dette brukte de som en bank. Det veldig private ble en valuta for dem, resonnerer Jon Hilmar.
Les også: (+) Da Halvor fortalte hemmeligheten, begynte foreldrene å gråte. Han må fortsatt smile av søsterens reaksjon
Fikk ikke ha kjæreste
«Du må bli kvitt urenhetene før du får deg kjæreste. Du må bli klar for det først», sa ledelsen til ham.
De benektet at de bestemte hvem som skulle bli sammen med hvem, men han fikk beskjeder, som tydet på det motsatte: «Jeg forbyr deg å snakke med NN», sa den ene pastoren. Jon Hilmar følte de hadde valgt ut en annen mann til NN.
– Hadde du ikke en stemme i deg som fortalte at dette var galt?
Han nikker og sier han hele veien bar på en indre protest mot systemene – en tvil, som gnagde i ham.
– «Dette er ikke riktig», tenkte jeg mer og mer, etter hvert som årene gikk. Da jeg begynte på studier på IT-akademiet, ble denne følelsen enda sterkere. Jeg hadde en vanlig butikkjobb mens jeg studerte. Da jeg etter hvert byttet jobb uten å spørre om råd fra pastorene først, fikk jeg kjeft. Dette var i 2003 og jeg var 28 år gammel.
Han hadde brutt med foreldrene for lengst fordi de konfronterte ham med ting de reagerte på, og hadde ikke hatt kontakt med dem på seks-syv år.
Bruddet skjedde gjennom et brev en pastor dikterte.
– Det var mange motstridende stemmer i meg, men lederne i menigheten hadde etter hvert fått full kontroll over livet mitt, helt ned til den minste detalj. Hvis jeg protesterte mot noe, ble «svakhetene» mine brukt mot meg. «Hør, Jon, vi vet hvilke problemer du har», kunne de si. Underforstått: «Du har disse problemene ennå og vi vet hva som er best for deg, siden du ikke klarer å ordne opp i dette selv».
Han lå i sengen og hadde samtaler med seg selv når han følte seg overkjørt og krenket: Skal du stille deg i veien for Guds planer og risikere å bli fortapt? Skal du spille så høyt, Jon Hilmar? Nei, konkluderte han.
Alle situasjoner, der han hadde kommet til kort, ble hentet frem og brukt mot ham. De ble brukt som en brekkstang. Ved å ta frem den, tvang de ham til å følge påbudene.
Helt normale ting ble gjort til noe sykt og skammelig.
– Alle unge menn måtte rapportere til en pastor hvis «de falt i synd», det vil si hvis de onanerte eller tenkte på sex, men det ble holdt skjult for meg at de andre også falt for fristelser. I stedet ble jeg ledet til å tro at jeg var unikt syndig, i den grad at jeg heller ikke kunne delta i lovsangs-koret, for da ville jeg hindre at Guds herlighet kunne komme over forsamlingen, forteller han.
Kornekten var ekstra sår fordi han som gammel korsanger elsket å synge, og det var ekstra skamfullt siden alle de andre var gode nok til å delta i lovsangen, hvis de ville.
Vendepunktet
I 2003 hadde han reetablert kontakten med foreldrene, i strid med lederskapets råd. Gradvis begynte han å presse grensene og ta opp ting han syntes var uforståelig.
– Å få kontakt med familien igjen var fantastisk, men ble uglesett av ledelsen, så det skjedde ikke helt uten samvittighetsnag. Jeg ser i dag at gode kolleger, som jeg også hadde vanlige samtaler med, eksponerte meg for normalitet. Jeg fikk impulser utenfra, tross alt. Det gjorde at jeg til slutt fant styrken til å bryte ut.
En konkret hendelse ble utslagsgivende for Jon Hilmar. Han tok en pastor i å lyve.
– Ledelsen hadde bygd en image som uangripelige og nærmest syndfrie. I våre øyne var de ufeilbarlige og uoppnåelige. Da jeg forsto at de ikke levde som de prekte, tok jeg det opp forsiktig. Jeg fikk beskjed om at det var alvorlig å fremsette beskyldninger mot Herrens salvede og ble kalt inn til et møte, der de stilte meg til veggs. Jeg var i sjokk.
«Du har et kaldt og hardt hjerte», sa de til Jon Hilmar.
Slik han opplevde det, oppførte de seg autoritativt og truende.
Hendelsen fikk ham til å innse at ting ikke kunne endres fra innsiden, og at han måtte ut, men likevel fortsatte han å være medlem i ett år til.
– Å gå var vanskelig fordi så mange kroker holdt meg fast. De trygge rammene mine var i menigheten. Alle relasjonene jeg hadde bygd opp over ti år, var også der. Alle bånd var brutt til folk jeg kjente før. Jeg var også hjernevasket til å tro at ledelsen var Guds utvalgte og en del av Guds plan. Det høres absurd ut, men jeg følte en enorm takknemlighetsgjeld overfor de som behandlet meg dårlig.
Han drar en parallell til kvinner som lever med en dominerende og voldelig mann.
Mønsteret i samlivet er at du brytes ned, for så å bygges opp igjen, for så å brytes ned igjen. Og så videre.
– I et slikt samliv lever og ånder du for glimtene av anerkjennelse og omsorg fra din overgriper. Den type misbruk opplevde jeg og mange andre på institusjonelt nivå. De brukte hersketeknikker, trusler, press, utfrysing og isolering for å få oss til å gjøre og være som de krevde, oppsummerer han.
Endret taktikk
Da ledelsen forsto at Jon Hilmar mente alvor og at de ikke nådde frem med sin måte å håndtere situasjonen på, la de om strategien og begynte å smiske.
Da forsøkte profetinnen å kjøpe ham tilbake ved å innlemme ham i et annet medlems innerste hemmeligheter, som hun hadde ervervet seg gjennom den pålagte sjelesorgen.
– Jeg stoppet henne, og sa klart ifra at hun hadde taushetsplikt og ikke kunne si ett ord til meg om disse tingene. For første gang opplevde jeg at hun mistet munn og mæle, forteller han.
Noen uker senere, i mars 2005, var Jon Hilmar endelig en fri mann, men likevel ikke helt fri. Kvelden da han sendte utmeldingen, lå han og gråt.
Han hadde takket for forbønn og omsorg, skrevet høflig og pent i et vagt håp om at alle relasjonene ikke brutalt skulle bli kappet av.
Han hadde nære venner i menigheten, som han ønsket å beholde vennskapet til. Hva om han mistet dem? Tanken var ikke til å holde ut.
– Jeg var så hjernevasket at jeg også gråt for profetinnen og lederskapet. «De kommer til å bli lei seg for at jeg forlater dem, ja egentlig svikter dem», tenkte jeg.
Stunden på en gressflekk i Slottsparken skjedde tre måneder senere. Da hadde han hatt en veldig tøff tid, selv om fornuften fortalte ham at avgjørelsen var riktig.
– Jeg hadde prøvd å etablere vennskap i fellesskap med andre kristne, men erfarte at det var vanskelig å tilknytte seg noe nytt. I realiteten hadde jeg ingen å snakke med. Jeg hadde sagt farvel til den eneste virkeligheten jeg kjente og hadde netter da jeg våknet med helvetes-angst. For å klare å stå i avgjørelsen måtte jeg tvinge meg selv til å huske at Gud ikke gjør forskjell på folk.
Les også: Jørgen og Ann Katrin har bidratt med 10 barn til bygda: – Lager 264 kalenderpakker hvert år
Endelig forelsket
Det gikk seg til. Etter hvert ble ting bra. Han ble venner med andre da han begynte på studier på Universitetet i Oslo og ble med i en kristen studentgruppe.
På et kulturarrangement i regi av den filippinske ambassaden i 2006, forelsket han seg ved første blikk i Jovie.
– Jeg måtte jobbe litt for å overbevise henne, men i dag er vi gift og har to flotte barn, forteller Jon Hilmar.
Han kommer på en historie, som fortsatt gjør vondt å tenke på. Da han skulle gifte seg i 2008, ønsket han å dele den lykkelige dagen med gamle venner, og han inviterte venner fra menigheten, deriblant sin bestevenn.
To dager før bryllupet kom en tekstmelding: «Du må forstå at det ikke er naturlig å ha kontakt lenger», skrev en person på vegne av menigheten.
Kvelden før bryllupet sto et langbord tomt og Jon Hilmar lå i sengen og skalv hele den påfølgende natten. Han visste at han aldri ville få se vennene igjen.
– Jeg bærer fortsatt med meg sorgen over å ha mistet dem. Hvis du elsker noen, går det ikke over, poengterer han.
Det han gleder seg over nå, er at han har fått kontakt med andre som har brutt ut av Sannhetens Ord. De har mye til felles og mye å snakke om.
I det nye livet har han opplevd suksess både privat og i karrieren. Han tror fortsatt på Gud, men tror ikke lenger at det finnes et helvete.
Motivasjonen for å dele sin historie, ligger i å advare andre mot å leve i et system som tar fra deg ditt innerste sjeleliv. Ja, hele den du er.
– Våg å lytte til din indre stemme. Ta den på alvor. Selv fikk jeg tidlig en klok betraktning fra noen i Nord-Norge: «Når det er forbudt å stille spørsmål, er det farlig». Og det er sant, sier han.
Familien har gjentatte ganger forsøkt å få kontakt med menigheten «Sannhetens Ord Bibelsenter» for en kommentar til Jon Hilmar Edvardsens historie.
De henviser til tidligere uttalelser, som blant annet sier: «Menigheten har vært gjennom en vanskelig og krevende tid. Det er saker vi burde ha tatt tak i på et mye tidligere tidspunkt. Det skal være trygt og godt å være med i et menighetsfellesskap. At man ikke har erfart det slik, er noe vi er oppriktig lei oss for.»
