Våker over døende
Julia (25) våker over de døende: – Alle fortjener en hånd å holde i
Julia brenner for at ingen som ikke selv ønsker det, skal møte døden alene. Alle har ifølge FNs menneskerettigheter krav på en verdig og omsorgsfull avslutning på livet.
Vi er med Julia Beatrice Reksten (25) på Diakonhjemmet Sykehus, hvor hun har tatt vakter som frivillig innen våke- og nærværtjenesten siden februar i fjor.
– Det hele startet med at jeg jobbet på sykehjem for en del år siden som aktivitør. Jeg fikk med meg hvordan de eldre møtte døden, og hvor stort forbedringspotensialet var. Ofte var det folk som døde alene fordi man ikke leide inn fastvakter eller brukte frivillige, forteller hun.
Julia er sosionomstudent, og det var boken På vegne av venner av Kristopher Schau som fikk henne til å melde seg som frivillig på Diakonhjemmet. Boken handler om Schau, som går i kommunale begravelser uten deltagere.
– I en av begravelsene hadde personen dødd alene, og ingen visste hvem personen var. Man visste ikke engang om personen var religiøs, så det ble bare spilt nøytrale sanger. Det vekket minner fra sykehjemmet og fikk meg til å tenke på at jeg ville gjøre noe innen dette feltet, og søkte på «våke» og «Oslo» på Google. Slik fant jeg våke- og nærværtjenesten her, fortsetter hun.
Det er sykehuspresten Jarl Bøhler som leder tjenesten, og han er med for å tilrettelegge for foto og intervju. Det er strenge etiske retningslinjer på alle landets sykehus når det gjelder media og pasientvern.
Lettelse ved avlastning
Enn så lenge er det kun Diakonhjemmet sykehus som har denne tjenesten i Oslo, men Julia håper at flere helseforetak følger etter.
Oppdragene deles ut gjennom den nye appen Nyby, som skreddersyr samarbeidsnettverk over hele landet.
Det er en kjent sak at presset på de ansatte innen helsesektoren bare øker etterhvert som den eldre delen av befolkningen blir større.
Frivillige kan ta av noe av presset gjennom samtale og tilstedeværelse med pasientene. Diakonhjemmet har også tjenesten sykehusverter, hvor frivillige hjelper pasienter med informasjon og guiding.
– Jeg merker at både de ansatte og pårørende kjenner på lettelse når jeg kan avlaste dem i ulike situasjoner. Den ene vakten kan det være å våke over en døende, den neste kan være at jeg sitter hos en forvirret og urolig demenspasient.
Ingen vakt er lik
Ingen vakt er lik, og hun møter mennesker fra alle samfunnslag og med mange ulike sykdommer.
– Jeg vet aldri hvem jeg møter, på samme måte som man aldri vet hvem man møter på bussen. Felles for dem alle er at de er i en sårbar situasjon, sier hun.
– Jeg tilbringer som regel pausene mine i korridorene. Da får jeg litt luft og klarner tankene.
Før hun kunne ta vakter som frivillig måtte hun gjennom en samtale og siden kurs, for å se at hun var egnet. Noen ganger ønsker man å bidra, men kanskje det likevel blir for mye på grunn av private forhold og erfaringer.
Her fikk hun også råd om hvordan hun skulle møte pasientene i samtalen. Å møte døden kan være fint, men også overveldende. De frivillige tar vaktene alene, men har jevnlig felles samlinger for å dele erfaringer og oppleve fellesskap.
– Jeg møter opp på pasientens premisser, det ligger i bunnen. Det var en gang jeg ba om å flytte på vakten min fordi jeg ikke var mentalt der jeg må være for å kunne gjennomføre en slik vakt. Man må kunne legge fra seg sitt eget og tune seg inn på et annet menneske, forteller hun, og forklarer:
– Det kan være et helt spekter av følelser man møter - sinne, sorg, redsel og frustrasjon, men også mye latter og refleksjon. Da skal man ha overskudd til å møte mennesket slik det trenger å bli møtt – med ydmykhet, respekt og nysgjerrig åpenhet, sier hun.
La seg berøre
Julia tror den viktigste egenskapen man kan ha som frivillig våker er empati – eller evnen til å la seg berøre. Det går an å være i en samtale med et menneske i en veldig vanskelig livssituasjon som likevel er løftende.
Hun trekker også frem ydmykhet, det å nærme seg dem man møter på en forsiktig måte. Det er kanskje lett å anta at det bare er energitappende å ta på seg en slik omsorgsoppgave, men menneskemøtene kan også være givende.
Likevel er det en trygghet å vite at de frivillige har fått klar beskjed om å dra i snoren og be om hjelp fra sykepleiere om situasjonen oppleves for krevende. De skal ikke forstrekke seg og kjenne at de ikke håndterer møtet, for da vil de heller ikke komme tilbake.
– Det er veldig lærerikt, og det er også godt å vite at jeg har løftet noen andres dag. Der og da var jeg kanskje den eneste som ga personen utløp for frustrasjon og sinne over egen situasjon, sier hun, og utdyper:
– Når jeg sitter sammen med en demenspasient får jeg ofte de samme spørsmålene igjen og igjen, og de glemmer jo også fort at jeg har vært der. Men jeg vet at nærværet mitt etterlater seg en energi og at pasienten har følt seg roligere og tryggere enn om jeg ikke var der, sier Julia.
Les også: (+) Tvillingene Brit Mari og Kari Ann var uadskillelige. I voksen alder skjedde det ufattelige
Sterkt møte med døden
Annenhver søndag kveld tilbringer hun noen timer der de måtte trenge henne på sykehuset. Vanligvis stikker hun hodet inn på vaktrommet når hun kommer for å høre hva hun kan bidra med.
Hun vet at de frivillige må være litt foroverlent og spørre etter oppgaver, noe hun brukte litt tid på å bli fortrolig med.
På søndagskveldene er det normalt såpass rolig at de ansatte har anledning til å følge opp de frivillige. På dagtid i en travel hverdag er det ikke mulig.
– Jeg er ironisk nok redd for å dø, men denne erfaringen har gitt meg mer innsikt og vist meg at det også kan være veldig fredelig og naturlig. Men det finner vi ikke ut av om det ikke er noen til stede når det skjer, forteller hun.
Hun forventet at det skulle bli mange samtaler ved dødsleiet, men i mange tilfeller er pasienten ikke i stand til å ha samtaler. Våkingen handler ofte om å holde i hånden og snakke rolig siden hørselen er det siste som forsvinner.
– Vi vet ikke hvor mye den døende får med seg helt på slutten, det er veldig vanskelig å forske på. Å ta farvel kan handle om den siste stille stunden sammen med et annet menneske. Eller den siste klemmen i hånden. Vi lever helt til vi dør, og jeg ønsker at alle skal føle på fred og trygghet i sine siste timer, sier hun.
I den første våkevakten hennes møtte hun en pasient som var våken nok til å kommunisere, og vedkommende sa: «I dag dør jeg.» Julia skulle på vakt dagen etter, og da var sengen tom. Det var ingen der å si hei til.
– Det var ganske voldsomt, og det gjorde inntrykk på meg at pasienten hadde en så sterk fornemmelse. Det fikk meg til å tenke og gjorde meg veldig ydmyk, forteller hun.
Kan være mye redsel
I møtene hun har med bevisste pasienter som vet at det nærmer seg slutten, er det ofte mye redsel.
Men mange har også kommet til en forsoning og er klare for at livet skal ta slutt.
– Jeg har inntrykk av at mange har tanker om hva som skal skje etter døden, hvor de havner og hvor de ikke havner. At de gjør opp regnskap over livet og lurer på om de har tatt gode valg og gjort gode gjerninger. De tankene oppstår gjerne jo nærmere man kommer slutten. Min oppgave blir å møte dem og lytte til dem uten å dele mine synspunkter og livssyn, sier hun.
Les også: – Det følger store konsekvenser med å ha levd et liv som mitt
Latter og gråt
– De fineste samtalene har vært der hvor pasienten har vært nølende til om de vil ha kontakt med en frivillig. Så har det vist seg at man likevel har et behov for samtale, og plutselig har det gått flere timer. Det har skjedd flere ganger at jeg både har ledd og grått sammen med pasienter, forteller hun.
Det å våke over mennesker hun aldri har møtt før er slik Julia ser det et privilegium.
– Det hadde vært noe helt annet om den døende var min mor. Jeg skjønner veldig godt om pårørende synes det er belastende å håndtere et dødsleie. Det kan hende at personen oppleves som en helt annen enn den man kjenner. Ofte har sykdom gjort store fysiske endringer med pasienten, og det kan være lyder og andre ting som er vanskelig å se hos en du er glad i, sier hun.
For de pårørende kan det å få pauser utgjøre en stor avlastning i en sårbar og vanskelig situasjon.
Julia mener også at når det er slik at det ikke er ressurser til å ha helsepersonale til stede hos pasienter uten pårørende, så er det bedre å ha noen enn ingen til stede. Hun har satt seg godt inn i tematikken, og i følge FNs menneskerettigheter har alle rett til å slippe å dø alene om de ikke selv ønsker det.
Bør gjøres mer for døende
Derfor er hun også overrasket over at det ikke gjøres mer for å sørge for at denne retten etterfølges. Hun brenner for en lovfestet rett til å ha noen hos seg ved dødsleiet. Hun har skrevet to kommentarartikler om dette som er publisert i media.
– Jeg har lyst til å gjøre en forskjell, og det har blitt en hjertesak for meg å gjøre noe med det. Da er det fint å kunne bidra med noe selv og være med på løsningen. I tillegg har jeg fått mulighet til å utvikle meg som person, man lærer så mye av å møte andre mennesker.
Hun føler at hun også har utviklet kommunikasjonsevnen sin.
– Det blir en helt annen type samtaler på sykehuset enn med venner og bekjente. Jeg reflekterer også mer over egne følelser og forstår meg selv bedre. Jeg håper flere ser verdien av å være frivillig våker, sier hun.
Grethe S. Iversen, spesialsykepleier med videreutdanning i lindrende behandling ved Haukeland universitetssjukehus, opplyser at statistikk fra Folkehelseinstituttet viser at flertallet av dødsfall i Norge skjer på sykehjem. 54 prosent trekker sitt siste pust der, 28 prosent dør på sykehus, mens bare 14 prosent ender sitt liv hjemme.
De resterende fire prosentene dør «andre steder». Iversen mener at døden er institusjonalisert, der folk tidligere døde hjemme med storfamilien rundt seg. Hun er derfor glad for at våketjenesten finnes.
– Vi har vel alle et behov for ikke å være alene når vi ikke er i stand til å ivare ta våre egne behov og det går mot slutten. Det kan være en trygghet i å ha noen ved sin side da, om det er pårørende eller en frivillig våker, sier hun.
