Dronningen av Thomle
Inger synes det er flaut å fortelle folk sannheten når hun blir spurt om alderen sin
– De aller fleste blir jo eldre i dag, men hva er poenget med det hvis du ikke bruker de dagene du får? Det er filosofien til Inger Wilberg, som er like sprudlende i sitt niende tiår som sitt første.
– Jeg innser jo at jeg er veldig privilegert, sier Inger.
Nylig fylte hun 94. Det feiler henne ingenting, hun er klar som en solskinnsdag i mai, og fysisk så frisk og rask at hun synes det begynner å bli litt flaut å fortelle folk sannheten når de spør om alderen hennes.
– Det er jo ingen som vil tro meg, men når de innser at jeg faktisk bare er seks år fra hundre, ja, så spør de gjerne om oppskriften.
Den deler hun gjerne med Hjemmets lesere.
Da Inger ble født i 1929, hadde moren allerede satt fem gutter til verden. De var i alderen tre til ti, og gledet seg stort over å få en lillesøster. Inger forteller at hun ble overøst med kjærlighet, og ser ikke bort fra at det har bidratt til å gi henne den ballasten hun har hatt glede av gjennom et langt liv, en ballast hun fremdeles nyter godt av. Og hun har ingen planer om å kaste inn håndkleet.
– Du skjønner, jeg føler meg virkelig ikke gammel, og jeg er fremdeles veldig opptatt av en ting: å leve.
Og å leve, det gjør hun. Timeplanen er full, og det er så vidt hun har funnet tid til Hjemmet før hun skal pakke kofferten og fly til Nice.
– Hvor tar du denne energien fra?
– Jeg begynner å lure på om det er trolldom, sier hun og ler hjertelig.
– Men jeg har alltid vært sånn, så kanskje handler det i bunn og grunn om gode gener.
«Dollerommet»
Med mindre hun nipper til et glass rosévin på den franske rivieraen, eller vandrer langs sandstrendene nord i Brasil, så finner du henne gjerne i strøket rundt Solli Plass i Oslo. Alltid pent kledd, alltid diskret sminket og alltid smilende.
I bydelen har Inger Wilberg fått tilnavnet «Dronningen av Thomle», oppkalt etter gaten hvor hun har hatt adresse de siste 30 årene. Det er faktisk noe rojalt over denne bygården, som ble oppført mot slutten av 1890-tallet og som kalles Sverregården eller Sverreslottet etter arkitekten.
– Det er jo litt morsomt, for min mann het også Sverre, sier Inger, som byr på en kjapp omvisning i leiligheten hvor det aller meste er bevart i opprinnelig stil; takdekorasjoner, stukkatur, brystpanel og forseggjorte ovner. En lang korridor, som Inger kaller Karl Johans gate, fører til badet, det eneste rommet som er modernisert.
– Og se her!
Hun åpner en dør inn til et godt opplyst rom med speil og sminkebord.
– Jeg kaller det «dollerommet», sier hun stolt.
– Her begynner jeg dagen. Det er jo de som står opp om morgenen, ser seg i speilet, og tenker: Huff! Og så blir man gående og subbe i sin egen selvmedlidenhet. Når jeg står opp tar jeg alltid på meg noe fint og steller håret og sminker meg, selv om jeg ikke skal ut på noe spesielt. Og når jeg ser meg selv i speilet, blir jeg glad. Det sender positive signaler til hjernen som gjør at du føler deg vel. Surmuler du, ja, så blir også dagen deretter.
Ordner alt selv
Inger bor alene. Hun steller leiligheten sin selv, går daglig til butikken, lager sin egen mat, besøker og besøkes av barn, barnebarn og oldebarn, og nå gleder hun seg over at Vestkantbadet endelig har åpnet igjen etter å ha vært stengt i fire år. Der har hun nemlig vanket ukentlig i nesten syv tiår – når hun ikke har vært ute i den store verden.
– Det er dessverre de som sier at jeg, i min alder, ikke må legge ut på disse reisene. ‘Hvorfor ikke?’, spør jeg da. Står det skrevet noe sted at jeg ikke kan gjøre det? Nå har jeg bestilt billett til Brasil i november, og skulle det skje noe før den tid, ja, så er det jo bare å avbestille. Det er viktig å ha noe å se frem til, noe å glede seg til.
Inger forteller at hun har én filosofi, og det er å gjøre som hun lyster.
– Jeg nekter meg ikke «en shit», sier hun bestemt.
– De aller fleste blir jo eldre i dag, men hva er poenget med det hvis du ikke bruker de dagene du får?
Når Inger lager seg et laksesmørbrød til lunsj, ja, så er det ingen som kan nekte henne å ta seg et glass hvitvin til det. Og når kvelden kommer, hender det at hun tar med seg en whisky på sengekanten, noe hun lærte av en gammel tante i Rakkestad.
– Hun foretrakk riktignok konjakk, sier Inger, og legger til at det ikke må tolkes som at tanten hennes var drikkfeldig.
– Hun overdrev ikke, og det gjør heller ikke jeg. Det handler om å nippe til glasset mens jeg leser en bok eller ser en film før jeg går til ro.
Måtehold er viktig
– Så hvis vi skal lage en oppskrift på et langt og lykkelig liv, da er måtehold en av ingrediensene?
– Absolutt. Det er også den direkte årsaken til at jeg er lett på foten og har hatt en stabil vekt gjennom hele livet.
Inger forteller at hun ble oppdratt til å ta seg god tid når hun spiste og drakk, til å nyte det som ble satt frem på bordet, og ikke minst lytte til kroppen.
– Det gjør jeg fremdeles. Har du spist to kjøttkaker og føler deg mett, så tar du ikke en tredje bare fordi den er god.
Aktivitet er en annen viktig ingrediens. Inger begynte å turne som syvåring, hun gikk i speideren, har gått på danseskole – og hun har alltid trent.
– Det er mye man kan gjøre hjemme hos seg selv, bare det å stelle sitt eget hus er god trening. Og så må man komme seg ut. Jeg handler sjelden mer enn det jeg trenger for en dag eller to, slik at jeg må ut igjen, om det bare er for å kjøpe en liter melk. Og da treffer jeg mennesker på min vei. Det går ikke en dag uten at jeg kommer i snakk med folk. Kjente eller ukjente.
– Du er heldig som er både sprek og utadvendt, hva med de som ikke er det forunt?
– Er du av den sjenerte typen, så gjør i det minste et forsøk. Start med å gi en kompliment til han eller hun som sitter i kassa i nærbutikken. Det er så lite som skal til, og jeg skal love deg, du får så mye tilbake.
Inger har også et råd til de som er i 60-årene i dag: Skaff deg yngre venner.
– Før du aner ordet av det, så er du i 70-årene, og folk begynner å dø rundt deg. Det er ulempen med å bli så gammel som meg. Av min tidligere omgangskrets er det ingen igjen. Heldigvis har jeg venner i dag som er både 40, 50 og 60.
Møtte kjærligheten
Da Inger var elleve år gammel, brøt krigen ut. Senere har hun fått vite at mannen hun skulle komme til å gifte seg med hadde lagt merke til henne allerede da hun var tolv. Han hadde sagt til en kamerat at «den snella skal jeg ha». Han het altså Sverre og var seks år eldre enn Inger. Under krigen var han involvert i produksjon av revolvere til motstandsbevegelsen, ble arrestert og havnet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, men var blant de heldige som kom hjem igjen. Under frigjøringsdagene fikk han igjen øye på Inger, tok kontakt, de forlovet seg, og i 1949 ble det bryllup.
– Vi fikk nesten 50 år sammen, og fire barn, sier Inger, og legger til at hun tenker på ham hver dag selv om det har gått over 30 år siden han døde som følge av hjerneslag.
– Du savner ham?
– Å, ja. Han var et fantastisk menneske, og vi hadde et lykkelig ekteskap.
Hun tenker seg om.
– Men han hadde to egenskaper som matchet meg dårlig; han var langsint, og han var sjalu. Men jeg kunne leve med det fordi vi delte en annen egenskap man virkelig ikke må undervurdere, nemlig humor. Vi hadde det gøy sammen. Både i hverdagen og ute på våre mange reiser.
– Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i fjor flere par som tok ut separasjon eller skilte seg, enn det var par som inngikk ekteskap. Hva tenker du om det?
– Jeg synes mange tar for lett på det, og gir opp for fort. Det var aldri snakk om noen skilsmisse for vår del, og i dag er jeg veldig glad for at jeg har fire barn med den samme mannen. Han er på en måte med oss fremdeles.
Hun tar en liten pause.
– Når det gjelder den sjalusien, sier hun og blunker.
– Der må jeg nok selv ta litt av skylden, for det er ikke til å legge skjul på at jeg alltid har likt å flørte.
Drama på scenen
For Inger har det også alltid vært viktig å holde på med sitt. Så fort barna var store nok bar det ut i arbeidslivet, og i flere år jobbet hun som reklamekonsulent for Billedbladet Nå.
Som ung drømte hun imidlertid om å bli skuespiller, men formanende ord fra en strengt religiøs farmor om at det ikke var noe yrke, gjorde at hun slo det fra seg. Det forhindret henne ikke fra å søke på en jobb som skuespiller i lystspillet Morsommere for mor, en produksjon som var helt og holdent finansiert av næringslivet.
– Tror du ikke jeg fikk hovedrollen! Jeg dro til Bergen hvor stykket først ble satt opp i regi av Lothar Lindtner, og i tre måneder reiste vi rundt. Vi spilte teater – og reklamerte for vaskemaskiner, klær og kosmetikk for husmødre over store deler av landet.
Den siste forestillingen ble spilt på Folketeatret i Oslo for fullsatt sal, men det gikk ikke helt slik Inger hadde tenkt seg.
– Vet du hva, sier hun alvorlig.
– Jeg aborterte. På scenen. Foran min mann Sverre og vår eldste datter som satt på første rad. I salen var hele Oslos forretningsstand samlet, og det ble et voldsomt styr, med ambulanse og greier.
Hun rister på hodet. Så trekker hun på skuldrene.
– Men … det gikk jo greit.
Les også: (+) Pappa døde og vi var i sorg. Men sorgen bleknet nesten på grunn av det min stemor gjorde etter begravelsen
Livets skole
Hun kaller det «Livets skole», hvor episoder som denne er en del av timeplanen. Likeledes episoden som kunne avsluttet livet hennes under krigen. Broren hadde gjemt en hel slaktet gris under en presenning på lasteplanet. De ble stoppet i en kontroll, og på spørsmål om de hadde noe å deklarere, svarte broren nei. Men idet de kjørte videre blåste presenningen av, tyskerne oppdaget grisen og skjøt med skarpt etter bilen.
– De kan ikke ha vært særlig gode til å sikte, for de traff ikke engang hjulet, sier hun, og ler.
– Livet er fullt av overraskelser, på godt og vondt. Og vi er jo til enhver tid summen av alt det vi har opplevd. Og heldigvis lærer vi nye ting hele tiden.
Etter Sverres bortgang fikk Inger en forespørsel fra en venn om hun kunne tenke seg å spise middag med en sørgende herre som nylig også hadde mistet sin ektefelle. Han het Jan, og han falt pladask for henne.
– Jeg likte ham veldig godt, men gjorde det klart at jeg ikke kunne gjengjelde de følelsene. Men han insisterte på å ha kjærlighet nok for oss begge, og det endte opp med at vi flyttet sammen.
For Inger var det viktig at barna hennes aksepterte ham, og Jan, som var barnløs, fikk en ny familie hvor barnebarna som kom til så på ham som en bestefar.
– På min 70-års dag holdt han en tale hvor han sa at han ville elske meg om jeg så ble 90 år gammel. Det rakk han dessverre ikke.
Savner en mann
– Hva tenker du om utsiktene for å møte en ny mann?
Inger smiler lurt.
– For å være helt ærlig, så savner jeg iblant en som holder rundt meg. Og jeg føler at jeg selv har mye mer å gi. Men jeg er ikke typen som setter meg på en bar, eller benytter meg av disse sjekkeappene. Så da må han jo enten ramle ned her hos meg, eller jeg må treffe ham via bekjente.
Hun tenker seg om.
– Men skulle det skje, ja, så er jeg fremdeles klar. Klar for elskov.
Det blir stille en liten stund, så ler hun.
– Men han må nok være betraktelig yngre enn meg. Min eldste datter blir 76, kanskje en på hennes alder? Eller litt yngre?
Hun lar spørsmålet henge i luften et øyeblikk. Så lener hun seg litt frem.
– Du skjønner, jeg vet ikke om jeg orker å gå i så mange flere begravelser.
Folk lever stadig lenger. Å bli hundre i dag er ingen sensasjon. Men Inger Wilberg er likevel i en klasse for seg, og hennes livsglede er svært smittsom. Er hun klar over at hun har den effekten på folk?
– Vel, sier hun kledelig beskjedent.
– Folk jeg møter på min vei kommer ofte og takker meg. ‘Etter at vi har snakket sammen er jeg ikke lenger så redd for å bli gammel’, kan de si.
Hun smiler. Trekker på skuldrene.
– Det er selvfølgelig veldig hyggelig, men det viktigste i denne «oppskriften» er ikke så komplisert. Forsøk å se på hver eneste dag som en ny mulighet til å oppleve noe moro. Til å gjøre noe hyggelig. Jeg tror det gjør livet bedre. Og lengre.
