trafikkulykke
I løpet av sekunder ble livet til Åshild og Martin snudd opp ned: – Vi har akseptert det nå. At det aldri kan bli som det var
Martin kjørte så forsiktig han kunne på de glatte veiene. Men det unge paret sjanseløse i møtet med et vogntog ute av kontroll. – Jeg var sikker på at Åshild var død, og at det var min skyld, sier Martin Ødegaard.
– Vi var sikre på at alt skulle bli som før, og at det bare skulle ta noen måneder med rehabilitering. Men sånn ble det jo ikke.
Åshild Mari Kjosvatn (30) og Martin Ødegaard (32) smiler. De har hverandre, og de har tross alt fått beholde livet.
Men ikke det livet de drømte om. Etter 21. februar 2017 blir ingenting som før.
De var på vei til Røros da de møtte et stort vogntog med en polsk trailersjåfør bak rattet.
En mann som var fradømt retten til å kjøre i Norge etter en alvorlig ulykke i desember 2015. Da traff vogntoget han kjørte en norsk personbil. Føreren svevde mellom liv og død i tre uker, og ble skadet for livet, ifølge AT.no.
Den polske sjåføren ble dømt til 36 dagers fengsel og ilagt kjøreforbud i Norge i to år. Likevel satte han seg bak rattet i februar 2017. Grensekontrollene var ikke gode nok til å avdekke at mannen kjørte ulovlig.
Ekstremt glatt og vått
I høy hastighet, på ekstremt glatt vinterføre, kom traileren sørover i stor fart.
Samtidig kjørte Åshild og Martin nordover mot Røros i sakte fart, uvitende om at disse minuttene på glatt føre skulle bli de siste i det livet de kjente.
I løpet av få sekunder ble tilværelsen totalt forandret.
Åshild og Martin møtte hverandre i 2013 og hadde tatt det siste strøket med maling i leiligheten de hadde kjøpt sammen. Det hadde vært et oppussingsobjekt, men nå var det klart for innflytting, etter et år med oppussing.
– Vi skulle bare en tur til Røros først, for å danse pols, sier Åshild, som i mange år var en ivrig folkedanser. Nå hadde hun endelig klart å «lure» Martin til å lære seg Røros-pols.
De la seg tidlig og bestemte seg for å stå grytidlig opp for å rekke åpningen av dansefestivalen. Da de våknet, var det til uvanlig glatte veier. Heller kjøre sakte og forsvarlig, enn å ta sjanser, tenkte Martin.
– Vi ble nok noen sinker i trafikken og hadde kø bak oss da vi kjørte oppover. Men Martin var fast bestemt på å kjøre forsiktig. Han ville ikke at noe skulle skje oss, sier Åshild sakte.
Hun er tydelig merket av det som senere skjedde. Et arr i halsen vitner om pustehjelp og operasjon i nakken. Et arr i hodet etter en annen operasjon, er i dag skjult av det lange håret.
– Skadene gjør at jeg blir fort svimmel og sliten, sier Åshild.
Når vi skal ta bilder, ber hun pent om å få slippe å gå ut. Det er for anstrengende.
Kjærligheten står sterkt
Åshild og Martin har måttet lete etter en ny lykke. De har satt seg nye mål og funnet en ny mening med tilværelsen.
– Vi har vel akseptert det nå. At livet aldri kan bli som det var, sier Åshild og ser på Martin.
Mye er sårt og vondt, men det er lyspunkter også. Som at de ennå har kjærligheten for hverandre. Og at ulykken ga dem venner for livet.
Det er nesten litt urettferdig å presentere Åshild og Martin i form av bilder som viser et smilende, vakkert ungt par. Bildene vil aldri kunne gi et riktig inntrykk av hvordan de to har det i dag.
Hvordan de sliter med smerter, svimmelhet, utmattelse, lammelser og hjerneskader.
Ingen kan se at vi bare kunne ha lyset i leiligheten på i noen få minutter fordi begge er lyssky og får lett migrene.
Bildene viser ikke hvor vanskelig de har for å bevege seg, eller at Martin snakker sakte og med et visst besvær, og at han har et ben som ikke lystrer.
Skadene de fikk i 2017 vil for alltid være en del av livet de lever i dag.
Den fatale ulykken
Tilbake til ulykken. Martin tok ingen sjanser på vei opp Østerdalen, men det gjorde den polske sjåføren på vei sørover.
Han som hadde trosset kjøreforbudet i Norge og nå var på vei i full fart mot Åshild og Martin. Sjåfører og passasjerer i køen bak dem blir vitne til at den polske sjåføren mister kontrollen over vogntoget idet han passerer paret.
Han får sleng på hengeren som treffer den lille personbilen i fronten. Mens sjåføren av vogntoget prøver å stikke av, sitter Martin og Åshild fastklemt i vraket uten å puste.
– Jeg er glad vi ikke husker noe av ulykken. Paret som kom bak oss klarte akkurat så vidt å unngå å bli truffet. De hoppet ut av bilen og løp bort for å hjelpe. De banket regelrett liv i oss, sier Åshild.
– Hege og Geir er blitt så viktige i livet vårt. De fikk oss til å puste igjen og ringte etter hjelp. Jeg vet ikke hva definisjonen på død er, men vi var i alle fall bevisstløse og pustet ikke.
– Hege og Geir er våre reddende engler, sier Åshild takknemlig.
Livet i dag er annerledes og ofte tungt, men paret er glad de lever og at har hverandre.
Store skader
Martin er i dag delvis lam i halve kroppen og klarer ikke å løfte venstrefoten på grunn av en hjerneskade han fikk i ulykken.
Han har også fått epilepsi og migrene. Da han ankom Ullevål universitetssykehus, ville ikke legene operere. Martin var så skadet at legene anså det som unødvendig å gjøre noe.
– De trodde jeg aldri ville kunne klare å spise, snakke eller gå igjen. Men heldigvis var det en hjernekirurg som likevel valgte å operere, sier Martin.
Både han og Åshild brakk nakken og fikk hjerneskader. Åshild brakk også ryggen.
Begge var lamme en periode, begge lå i koma i en måned og begge trengte måneder med opptrening.
Åshild fikk etter hvert tilbake følelsen i kroppen.
Martin – som er tidligere personlig trener – vil aldri få tilbake full førlighet.
Les også: (+) Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på
Trodde Åshild var død
Etter en måned i koma og en måned med fysikalsk behandling på Ullevål, ble Åshild og Martin flyttet til Sunnaas for opptrening.
– Jeg var sikker på at Åshild var død, og at de ikke ville fortelle det til meg. Jeg trodde de ville skåne meg, og at det var derfor jeg ikke fikk se henne. Jeg husket jo ingenting fra det som skjedde og trodde det var jeg som var skyld i ulykken, sier Martin.
Han ble ikke overbevist før han etter tre måneder fikk møte Åshild igjen. Det ble et sterkt og godt møte.
Nå kunne de ta fatt på den bratte veien videre sammen.
Nesten hele 2017 er borte fra hukommelsen. I dag husker de stort sett bare ting de har blitt fortalt.
– Martin fikk et lite flashback da vi så igjen Espa Bolleland, (red.amn. kjent stoppested på E6 mot Hamar) smiler Åshild.
På Espa kjøpte paret nemlig boller, som etter kollisjonen lå strødd på ulykkesstedet.
– Vi lå lenge i kunstig koma, noe som gjorde at vi etterpå kom i en slags forvirringsfase og fikk vrangforestillinger.
Et år før han gikk ned på kne
Nå er det over fem år siden ulykken, og livet har endret seg på de fleste områder.
– Vi har funnet en slags inspirasjon i at vi begge to må jobbe mot samme mål, nemlig å klare oss selv. I starten var det vondt å vite at begge to var så hardt skadet.
– Jeg skulle mange ganger ønske at kjæresten min var frisk og kunne være der for meg når jeg trengte hjelp, sier Åshild, som innrømmer at det har vært tungt mange ganger.
– Det hjelper å forstå hva den andre går igjennom. Men om vi begge to har en dårlig dag, da er det helsvart, sier Martin, som har synlige skader alle kan forholde seg til.
– Mine utfordringer er ikke så synlige. Håret har vokst ut og jeg ligner på den jeg var før. Da er det godt at Martin vet og ser hva jeg sliter med, sier Åshild.
Men det finnes også lyspunkter.
Som da Martin bestemte seg for å fri. «Når vi har vært gjennom dette, må vi nesten gifte oss», sa Martin til Åshild.
«Ikke før du kan gå ned på kne», svarte hun.
Martin brukte nøyaktig ett år på å få det til.
Les også: Kjerstin (21) skulle ta én siste salto på trampolinen. Så skjedde det utenkelige
21. februar 2018 var paret på ettårskontroll. Pleierne ved Sunnaas hadde måkt bort snøen på terrassen og laget en sti Martin og Åshild kunne ta seg frem på.
Og der, ute på terrassen, satte Martin seg ned på kne og fridde. Han hadde forberedt en lang tale, men da han overrakte ringen, overmannet gråten ham – han klarte ikke å snakke.
Den mørkeste datoen i året ble med med det en lykkedag.
– Vi tok tilbake datoen med det frieriet. Vi ville ikke at det skulle være en tung merkedag. Nå kan vi møte 21. februar med glede også.
Bryllupet sto denne sommeren, og målet var å danse brudevalsen.
– Eller i alle fall noe som ligner, ler Åshild.
Bryllupet fant sted 6. august på Glenne gård i Nordre Follo – og ja – det ble dans!
– Vet ikke om jeg kan kalle det brudevals, men det ble en slags dans, sier Åshild etter bryllupet.
Vi gjør oppmerksom på at resten av denne saken ble laget før bryllupet fant sted. På sin Instragam-profil har Åshild nylig lagt ut et bilde av dem som mann og kone:
Drømmer om barn
Det har vært mange psykiske og fysiske utfordringer siden ulykken, og det vil fortsatt være mange humper på veien.
De har begge måttet gi opp arbeidslivet. Før ulykken var de studenter. Martin hadde bare tre måneder igjen av studiene som elektroingeniør. Åshild var ett år unna ferdig ingeniørutdanning.
I dag er begge uføretrygdet og vet lite om hva fremtiden vil føre med seg. Men drømmene kan ingen ta fra dem.
– Vi er usikre på om vi klarer det, men drømmen er jo å få barn. Med våre utfordringer kan det være vanskelig å ta seg av barn fordi vi blir så fort slitne. Men kanskje det finnes støtteordninger som kan gjøre det mulig? Jeg håper det, sier Åshild.
Et forskudd på erstatning og salg av leiligheten på Lambertseter har gitt paret muligheten til å kjøpe en mer praktisk leilighet på bakkenivå i Oslo.
Herfra har de kort vei til kjøpesenteret på Bryn, og til turløypene rundt Østensjøvannet.
– Vi klarer hverdagen, selv med mange utfordringer. Men alle vennene våre, som var der vi var i 2017, har startet familie og lever det livet vi også skulle hatt. Det kjennes litt trist at vi står her og er usikre på hva vi kan klare. Vi vet ikke om vi har kapasitet til å ta oss av barn, men ingen kan ta fra oss drømmen.
For Åshild og Martin har fremdeles drømmene.
De har en stå-på-vilje og et pågangsmot som er sterkere enn før. Humøret og kjærligheten har de også beholdt.
– Vi takker for at vi tross alt lever og at vi ikke sitter i hver vår stol som «grønnsaker». Vi prøver å sette pris på alle de gode tingene i livet. Vi kjenner på hver minste mestringsfølelse og lar den følelsen drive oss videre. Bitterheten over det som skjedde, har vi prøvd å legge til side, sier de to.
Den polske sjåføren ble i Sør-Østerdal tingrett dømt til ubetinget fengsel i åtte måneder og fratatt retten til å kjøre i Norge på livstid, skriver Tv2.no.
