Ruinene etter skoletannlegenes karies-krig
En hel generasjon betaler for ødelagte tenner
Skoletannlegene tviholdt på et foreldet behandlingsopplegg. De boret og fylte tenner som i dag hadde fått være i fred. En generasjon nordmenn sitter i dag igjen med regningen. Stadig flere regninger.
Lenket til stolen med kraftig hvitt lys rettt i ansiktet. Nervene i helspenn.
Noen tok seg til rette inne i hodet mitt. De uutholdelige smertene kunne komme når som helst.
Klynk ble møtt med pur forakt. En latterlig papirsmekke på brystkassen skulle hindre at behandlingen skulle etterlate ytre spor.
Men sporene på sjelen er der fortsatt.
Det begynte med beskjeden vi alle satt i frykt og ventet på: Klassekameraten som kom blek inn døren til klasserommet midt i timen, og forkynte:
− Lars-Erik, du skal til tannlegen.
Hoff i hvitt
I en avkrok av skolen holdt playboyen i hvitt hoff − til forveksling likt fotoromanene som prydet ukebladene på 1970-tallet. Tannlegen med solbrun hund (sikkert høyfjellssol), blondt hår (sikkert vasket med Timoteii sjampo) og maskulint duftende (Old Spice, Mennen, Ice Blue eller Brut 33, akkurat det har jeg klart å fortrenge).
To søstre som lød hans minste vink. Også de i hvitt.
Og telefonen som stadig ringte. Den var grå.
Hvem ringer en tannlege på kontoret i arbeidstiden?
Tannleger skal drive enetale med forsvarsløse mennesker som er avskåret fra å svare som følge av enorme innretninger som hviner, surkler og presser der det gir ubehag i munnen.
Det var damer som ringte. Hans utsøkte formuleringer og dype stemmeleie røpet at han var en dreven Don Juan som var vant til å turnere flere tilbedersker simultant. Og vant til å fylle mer enn tenner hos livredde skoleelever.
Damene som ringte virket å være rivaler av de to søstrene på kontoret. Søstrene tok igjen ved å sprøyte noe iskaldt inn i hullene Don Dentist allerede hadde boret nær det innerste av min sjel. Åpenbart rasende lot de sin forsmedelse gå ut over en vergeløs 5.-klassing, lenket til stolen.
Iskald og halvdød registrerte jeg at mannen i hvitt la på telefonrøret, boret litt til og til slutt brummet de forløsende ordene:
− To amalgam.
Knirkingen av kvikksølvlegeringen som ble presset ned i romslige kratre i ferske voksentenner, var plutselig til å leve med. Det bare var minutter igjen før det hele var over og jeg ble sendt på dør med beskjeden «ikke spis og drikk på en time» og «send over Knut».
Les også: (+) Grace ble kidnappet som tiåring. Syv år senere fikk moren det mest grusomme brev – fra drapsmannen
Boret etter
Hvor mye Don Juan i hvitt og alle hans kolleger har kostet meg opp gjennom årene, er ikke godt å si. Panoramabildet min vesentlig mer omsorgsfulle tannlege har tatt i moderne tid, viser ruinene etter skoletannlegenes herjinger på 1970-tallet.
Etter at jeg brøt med skoletannlegen tidlig på 1980-tallet, har jeg ikke hatt ett eneste nytt hull. Kun hull som har utviklet seg i skjul under skoletannlegens gamle fyllinger. Tre av dem endte i rotfyllinger og kroner. Jeg har vært igjennom to rotspissamputasjoner også. Flere tenner har sprukket og måtte trekkes.
Den siste må jeg erstatte med en såkalt bro. Pris? 20 000 kroner. Tar jeg med besøket hos spesialisten som skulle sjekke og trekkingen av den gamle tannen, nærmer jeg meg 25 000 kroner. Og det er bare siste runde.
En generasjon nordmenn betaler nå for tannlegemoro fra 1970- og -80-tallet. En generasjon som holder tannlegene i ånde selv om knapt noen får hull i tennene lenger.
Hvordan var det mulig?
Frislipp og råte
Tannlegestanden i Norge har røtter tilbake til 1852. Da kom krav om egen eksamen for å kunne drive som tannlege. I 1860 avla den første kandidaten tannlegeeksamen her i landet. Tannlegestanden fikk mye å gjøre: I 1907 konkluderte Den norske tannlegeforening etter en jakt på hull i gapet til 6000 5.-klassinger i 11 norske byer: «Bekjempelse av denne folkesykdom er en hygienisk nødvendighet». Hvordan det sto til på landsbygda, viste ingen. For der fantes knapt tannleger.
Etter 2. verdenskrig førte fred, frihet og frislipp av sukker til at tenner smuldret opp i munn etter munn.
− På 1950- og -60-tallet var tannråte et kjempeproblem. Behandlingsbehovet var enormt. Tosifret antall hull i tennene var ikke uvanlig hos pasientene, forteller Per Lüdemann, tannlege og seniorrådgiver i Helsedirektoratet.
Tannlegeborene gikk varme. Tannsubstans ble erstattet med et stoff kineserne introduserte i tannbehandling før vikingtiden; amalgam (se egen sak). Tenner ble trukket. Gebiss var ingen uvanlig konfirmasjonspresang. Unge norske menn uten tenner ble vraket som soldatemner. «Protesegenerasjonen», ble de kalt.
Tannlegene mante til forsiktighet og fornuft. Fra 1968 sang barn at «Det blir ikke hull i en tann som er ren» og «Og godteri spiser vi bare til fest, sånn én gang i uka er best».
− Men for tannhelsepersonell å slåss mot stort sukkerforbruk i befolkningen, var ganske heftig, sier Lüdemann.
Men om Coca-Cola, Freia og deres kolleger var tøffe motstandere, fantes et botemiddel. Et velkjent og virkningsfullt botemiddel uten nevneverdige bivirkninger.
Fluorid − populært kalt «fluor».
Det hadde amerikanerne funnet ut allerede på 1930-tallet.
Valgte å avvente
Storskala-forsøk med fluor tilsatt i drikkevannet ble igangsatt i USA fra 1945. Få år senere forelå konklusjonen: Forekomsten av hull i tennene hos barn ble halvert. Ingen ugunstige funn ble gjort.
Amerikanerne fortsatte: I 1955 kom fluortannkremen «Crest» med dokumentert effekt mot hull i tennene. På 1960-tallet ble fluortannkrem introdusert i flere land. Danske forskere dokumenterte i 1965 at fluor var gunstig mot hull i tennene.
− Jeg vokste opp i Danmark tidlig på 1960-tallet. Der ble vi stilt opp på linje og gurglet fluorid det vi maktet hver 14. dag, forteller Lüdemann i Helsedirektoratet.
− I Norge var man mer tilbakeholdne i fluorbruken, sier han.
Raske på avtrekkeren
I stedet kastet norske tannleger seg ut i karieskrigen med roterende bor.
− Tannlegene var få, og de hadde ekstremt mye å gjøre, sier professor Morten Rykke ved institutt for Odontologi på Universitetet i Oslo.
Utdanningskapasiteten ble økt kraftig. Borene ble skjerpet. Fylkeskommunene ansatte skoletannleger for å berge barna med militær organisering og kirurgisk presisjon. «Protesegenerasjonen» skulle avløses av det som i dag betegnes som «fyllingsgenerasjonen».
Ett sentralt behandlingskonsept ble kalt «Extension for prevention» − utvidelse for forebygging. Konseptet stammet fra 1890-årene, og innebar at tannlegen fjernet frisk tann for å unngå fremtidige hull.
En fylling lagt i barndommen gir et livslangt behandlingsbehov.
− Tannlegene tok godt for seg av tennene, sier Lüdemann.
− De grep nok raskere til boret og var raskere på «avtrekkeren» mot antydninger til hull enn vi er i dag. Tannlegenes erfaring fra før fluor ble vanlig, var at hull i tennene oppsto og utviklet seg mye raskere enn det vi så etter at særlig fluortannkremen kom inn i bildet, sier han.
− Det er ikke til å komme bort fra at tannlegene lærte å preparere tennene for at fyllingene skulle holde: De boret dypt for å gi fyllingene styrke, og i vinkler for å kile fast fyllingene slik at de ikke falt ut, sier professor Morten Rykke.
Mang en barnemunn ble seende ut som et bankhvelv stint av sølvskatter. Langsomme bor, risting i skallen, lukten av brent tann, ubedøvede ilende smerter og følelsen av komplett hjelpeløshet kunne jekke ned selv de tøffeste guttene i skolegården og etterlate seiglivet tannlegeskrekk.
Les også: (+) Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt
Forsinket skifte
På 1980-tallet erklærte tannlegebransjen og helsemyndighetene at et generasjonsskifte hadde inntrådt.
Offisiell statistikk viser at halvparten alle norske femåringer i 1985 var uten hull i tennene. Andelen i 1997 var økt til 70 prosent. I 2015 hadde 82 prosent av femåringene «null hull». For 18-åringene økte andelen «null hull» fra 1 prosent (1985), 13 prosent (1987) og til 22 prosent (2015). I 1998 oppsummerte Statens helsetilsyn:
«Tannhelsen hos barn og ungdom er betydelig bedret de siste årene.» Årsak?
− Først og fremst fluorider, sier professor Morten Rykke.
− Kariesangrep går mye langsommere på grunn av fluoride-bruk. Tannlegene kan vente lenger med å bore og ser an om angrep på tannen stopper opp uten at det er nødvendig med inngrep.
«Fluorgenerasjonen» hadde overtatt for «fyllingsgenerasjonen».
Men vent litt:
Jeg husker godt at vi allerede fra midten av 1970-tallet skylte tennene med fluor (kjedelig), brukte fluortannkrem (ikke svelg!), knasket fluortabletter (nesten som godteri) og hadde felles fluorpuss på skolen i sluttet orden under kommando fra tannpleier. Likevel var det stort sett bare på kinoreklamen at barn kom ut fra tannlegen og forkynte «null hull», og en glad mor svarte «Flott skatt, det må vi hjem og fortelle til far».
Mine barn har i all hovedsak vokst opp på 2000-tallet − under samme tannhygiene- og godteri-regime som sine foreldre.
Barna har ikke en eneste fylling.
Tannleger i Norge
I 1852 ble det innført krav om egen eksamen for å kunne operere som tannlege i Norge. I 1860 avla førstemann slik eksamen. I 1870 var det 21 tannleger i Norge.
Tannrøkt for barn ble først innført i byene, i Bergen i 1909. I 1935 kunne samtlige skolebarn i Norge sikres en behandling i løpet av skoletiden. Byene fikk best tilbud.
Skoletannrøkt ble til folketannrøkt, lovfestet i 1949.
I 1983 ble folketannrøkten og den kommunale skoletannpleien samlet, og lov om tannhelsetjenesten vedtatt. Denne loven foreskriver at forebyggende tiltak skal prioriteres fremfor behandling.
Idag går 95 prosent av den norske befolkningen til tannlegen årlig. Barn, unge og folk som bor på institusjon eller har hjemmesykepleie faller inn under offentlig tannpleie. Folketrygden dekker behandling utover egenandel for sykdomstilstander i munnen, for eksempel i tannkjøttet som er viktig årsak til at voksne mister tenner.
I snitt bruker det offentlige årlig 482 kroner og 50 øre på tannlegebehandling per nordmann. I Oslo brukes minst (255 kroner), i Troms og Finnmark mest − nesten fem ganger så mye. Det offentlige tannhelsetilbudet utgjør 25 prosent av tannlegemarkedet.
Kilde: Den norske tannlegeforenings tidende/SSB.
Var det virkelig tannhelsen som var blitt bedre på 1980-tallet? Eller var det tannlegenes vurderingsevne? Skyldtes synkende hull-tall at tannlegene boret mindre og derfor hadde lavere hull-tall å rapportere inn?
− Statistisk kom den store reduksjonen i befolkningens hull i tenner på 1970-tallet. Forekomsten var fortsatt høy, men tannlegene så at hull utviklet seg langsommere enn tidligere. Erfaring gir kunnskap. Det man gjorde den gang, ville man antagelig ikke gjøre i dag, sier Per Lüdemann i Helsedirektoratet.
Ble skolebarn overbehandlet utover 1970-tallet?
− I etterpåklokskapens lys; kanskje, erkjenner professor
Morten Rykke.
− Jeg vil si at man lærte etter hvert at man kunne ta det litt med ro med boringen, sier seniorrådgiver Lüdemann.
Les også: (+) Sonja var ambisiøs, grådig – og dyrket menn
− Erfaringene nå tilsier at man nok kunne ha vært mer avventende med å bore da «skaden» i tannen ville bli like stor. Idag griper tannlegene til boret mye senere, når hullet går lenger inn og fluorider ikke lenger virker så effektivt der, sier Morten Rykke.
− Var den norske tannlegestanden i overkant treg med å endre praksis?
− Nei, for endringene skjedde ikke over natten. Så skal man ikke underslå at tannlegene også dro med seg en behandlingserfaring, sier Lüdemann, men presiserer:
− Når erfaringene ble vitenskapelig dokumentert lærte vi fort. Tannleger har ingen interesse av å bore unødvendig på unger.
− Hva med fluorbarna som likevel fikk tennene boret opp på 1970- og - 80-tallet da?
− En fylling lagt i barndommen gir et livslangt behandlingsbehov. Tannbehandling av voksne i dag dreier seg i stor grad om reparasjon av gammel moro, altså tidligere lagte fyllinger, erkjenner Per Lüdemann i Helsedirektoratet.
Kilder: Statens helsetilsyn, Den norske tannlegeforenings Tidende.
Sprengte tenner
Gamle amalgamfyllinger bidrar til at voksne nordmenns tenner knekker og må byttes i kostbare erstatninger.
− Vi hadde ikke noe annet enn amalgam, sier seniorrådgiver i Helsedirektoratet, Per Lüdemann.
Amalgam er en blanding av et metallpulver og kvikksølv. Kineserne tok i bruk amalgam på 600-tallet. Fyllstoffet har vært kontroversielt gjennom generasjoner: Allerede på 1850-tallet pågikk heftige krangler i USA rundt bruken.
«Amalgam er billig, det har lang holdbarhet og det er lett å bruke. Det er sikkert grunnen til dets lange og utbredte anvendelse. Dentalt amalgam har vært en forutsetning for å kunne tilby tannhelsetjenester til det brede lag av befolkningen», heter det i en utredning fra Statens helsetilsyn om tannreparasjonsmaterialer i 1998.
Ti år senere ble amalgam forbudt i Norge.
Frem til da var tannlegene selv blant dem som tjente godt på amalgambruken.
Fra 1904 og frem til 1967 var Den norske tannlegeforening storleverandør med eget amalgam-merke. Inntektene var betydelige og fortjenesten ble lagt inn i et pensjonsfond for medlemmene. Norsk tannlegeforening ble kritisert både i pressen og fra Stortingets talerstol for å markedsføre sitt amalgam til offentlige ansatte medlemmer − for eksempel skoletannlegene. Salgsargument: Fortjenesten ville komme de samme medlemmene til gode.
Langt inn på 1980-tallet var Tannlegeforeningen knyttet til produksjon av amalgam. Alle tannleger Vi Menn har vært i kontakt med avviser likevel at økonomiske interesser har bremset utvikling av alternative fyllmaterialer.
Ulempen ved amalgam er at stoffet ikke fester seg til tennene. Fyllingene måtte «kiles» fast.
Tannlegene var klar over at amalgam este ut mens ferske fyllinger herdet, og at fylte tenner var utsatt for å sprekke. Først mot slutten av 1980-tallet kom mer skånsomme alternativer av kompositt.
− Teknologien bak komposittmaterialene stammer blant annet fra romfarten. Vi hadde ikke alternativer som var holdbare nok før, sier Lüdemann i Helsedirektoratet.
− Det er alltid tungt å komme med nye ting. Et system som virker, materialer og teknikker man behersker er lett å holde fast ved, professor Morten Rykke ved Universitetet i Oslo.
