Wenche mistet all førlighet
Wenche er 39 år, mor til tre jenter, sprek og livsglad. Dagen etter er hun totalt hjelpeløs
– Mitt fokus er fremover, fortiden kan jeg ikke gjøre noe med uansett. Det sier fantastiske Wenche Løseth i Ulsteinvik. Hun ble rammet av hjernestammeinfarkt i 2000. Over natten ble hun totalt hjelpeløs.
Livsvilje. Et vakkert og sterkt ord. Like vakkert og sterkt er det å få se med egne øyne hva dette ordet kan bety av liv, vilje og styrke.
Wenche Løseth (59) har blitt slått i bakken gang på gang. Bokstavelig talt. Hun har blitt rammet av en så sterk kraft, at det en stund nærmest ikke var noe liv igjen i den opprinnelig så spreke kroppen. Det er som om en skaper har ønsket å teste ut hvor mye et menneske kan tåle og likevel reise seg igjen.
– Det er klart det har vært tunge dager, men det nytter ikke å dvele ved disse. Mitt mål var å ta livet mitt tilbake. Det har jeg klart, selv med de begrensningene jeg har nå, sier Wenche Løseth.
Les også: (+) Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt
Den siste dagen
Da året 2000 begynte, var Wenche 39 år ung, mor til tre jenter, sprek og livsglad. Hun arbeidet i grunnskolen, elsket å gå turer og var i god form – blant annet etter mange år på håndballbanen. På kvinnedagen dette året, våknet hun som vanlig uten å vite at det var den siste dagen hun ville kunne reise seg opp av sengen av egen kraft.
Locked-in syndrom
- Betegnelsen locked-in syndrom (LIS) brukes ved en spesifikk skade i hjernestammen, en del av hjernen med svært mange nervebaner innenfor et lite område.
- En person som har locked-in syndrom er både våken og bevisst, men kan ikke respondere fordi hele kroppen er lammet. Personen kan ikke svelge eller snakke, mens syn, hørsel og evnen til å tenke er intakt.
Kilde: Sunnaas.no
Det var den siste dagen alt i livet fremdeles var en selvfølge. Den siste dagen hun kunne rope på barna, smøre nistepakker, eller løpe over fjellknausene. Denne dagen ble bare livet tilbake mens kroppen forlot henne.
– Det er det jeg pleier å kalle det. Det var som om jeg ble vektløs og at kroppen forlot meg. Jeg husker hvordan det smalt i ørene og at jeg la meg ned på gulvet, sier Wenche som aldri mer skulle klare å reise seg igjen. Ikke uten hjelp.
Les også: Tina (29) ble ødelagt av den nådeløse sykdommen – til slutt tok hun et hjerteskjærende valg
Hørte og forsto
Det eneste som ikke sluttet å fungere denne dagen, var Wenches hjerneaktivitet. Hodet og hjertet fungerte som før, men absolutt alle andre funksjoner i kroppen sluttet å virke.
Wenche ble fanget i sin egen kropp, uten evne til å kommunisere. Det var som å være levende begravet. Legene på sykehuset behandlet henne som om hun ikke var til stede, kanskje antok de at også hjernen var rammet. Men døtrene, søsknene og moren Aud var hele tiden ved hennes side på sykehuset og fortalte henne alt som skjedde.
Selv om Wenche ikke kunne gi fra seg et eneste livstegn, nektet hun å gi opp. Hjernen fanget opp alt som skjedde og viljestyrken var sterkere enn noen gang. Wenches yngste datter var den gangen bare ni år gammel, hun visste at hun ikke kunne forlate familien ennå, hun måtte tilbake for å være mor.
Men da mirakelet skjedde etter noen dager, var det ikke hodet – men hjertet som reddet henne. Moren Aud la en telefon inn mot øret hennes og da Wenche hørte stemmen til ektemannen i den andre enden, begynte tårene å renne.
Rolig spurte moren om hun kunne blunke dersom Wenche hørte henne. Wenche blunket – så vidt. Bevegelsen i øyelokket var nok til at reisen tilbake til livet kunne starte.
Rammer hardt
Hjernestammeinfarkt – eller såkalt locked-in syndrom – er noe som bare rammet ytterst få. Den er en svært alvorlig diagnose.
En person som har locked-in syndrom er både våken og bevisst, men kan ikke respondere fordi hele kroppen er lammet. Personen kan ikke svelge eller snakke, har ikke mimikk eller kroppsspråk, mens syn, hørsel og evnen til å tenke er intakt.
Wenche vil aldri få førligheten tilbake. Hun vil alltid være avhengig av hjelp. Men i fjor sommer, etter 19 år med hardt arbeid, både fysisk og psykisk, følte Wenche at livet var bra. Knallhard fysisk trening gjorde at hun kunne gå litt med støtte, hun hadde trent opp stemmen til å kunne prate, hun kunne bevege hodet og nakken, og hun hadde styrke nok i fingrene til å kjøre sin egen bil og sin egen rullestol.
Hun hadde gitt ut bok om sitt liv, og hadde lært seg å male med munnen. I 2018 ble hun tildelt et internasjonalt kunstnerstipend for sin helt spesielle teknikk.
– Jeg hadde kanskje ikke trodd jeg skulle bli kunstner, men det har altså skjedd. Å male betyr noe helt spesielt for meg, det er en måte for meg å uttrykke meg på. Gjennom malingen kan jeg fremdeles ha noe som bare er mitt. Det er ikke alltid så lett å være privat når du trenger hjelp til alle daglige gjøremål.
Les også: – Sykdommen pulveriserte den sterke pappaen min
– Det var fantastisk å få en så stor anerkjennelse, sier Wenche som for to år siden fikk 600 000 kroner fordelt over tre år av den internasjonale organisasjonen for munn- og fotmalere for å kunne videreutvikle sitt fantastiske arbeid. Hennes malerier er i verdensklasse, og Wenche har hatt flere separatutstillinger.
Den største skulle være i Oslo i fjor høst. Hennes forventninger til denne utstillingen var store.
Nytt hjerneslag
Men så var det denne lunefulle skaperen da, han som nå så på Wenche at et lite menneske kan ha et godt liv uten førlighet og nesten uten tale. Trolig ble han overrasket over den psykiske styrken mennesker er i besittelse av. Derfor slo han til enda en gang. Denne gangen med et nytt hjerneslag som rev ned nesten alle brikkene Wenche møysommelig hadde bygget gjennom sine 19 år med opptrening.
Se kunsten
Du kan lese mer om Wenche og se bildene hennes på wencheloseth.no
– Det føles urettferdig. Jeg må innrømme det. Jeg hadde kommet så langt, og hadde bygget opp så mye styrke i kroppen min. Nå ble jeg satt helt tilbake igjen. Det er vanskelig å akseptere, men jeg er ikke bitter. Det er bare å starte på nytt igjen, sier Wenche som plutselig smiler bredt.
– Jeg kan ikke annet enn å le av det. Du må jo ta det med godt humør for å overleve. Av og til lurer jeg på hva jeg er laget av.
For Wenche har ingen tanker om å gi opp denne gangen heller. Hjerneslaget tok nesten livet av henne, akkurat som tarmslyngen og blodforgiftningen holdt på å gjøre i 2015. Men Wenche er mest opptatt av hvordan de fantastiske legene i Trondheim «fisket» ut proppen som forårsaket
hjerneslaget.
– Det er helt utrolig hva de kan gjøre i dag. Det er en kamp å komme tilbake dit jeg var før tilbakeslaget, men jeg har ikke tenkt å gi opp.
Les også: Da sønnen skilte seg, inviterte Synnøve (59) ekskona til en prat
Stolt av mamma
Wenche har brukt utallige timer sammen med logoped og fysioterapeuter for å bli mest mulig selvstendig. Gjennom et beinhardt treningsregime på nivå med det toppidrettsutøvere har, klarte hun å få tilbake litt av funksjonen i den ene hånden og lærte seg å spise gjennom munnen.
I tillegg klarte hun å stå korte stunder med støtte og hjelpemidler. Det har krevd rå, fysisk trening i mange år. Målet har vært å klare så mye som mulig selv, og å kunne bo hjemme i sitt eget hus. Det har hun klart. Boligen er i dag tilrettelagt for henne, og seks brukerassistenter bytter på å hjelpe Wenche i hverdagen.
I dag er Wenche Løseth mormor til fem og har fått se døtrene klare seg godt i livet. To av jentene bor like i nærheten av moren, og for døtrene er Wenche så absolutt fremdeles den sterke mammaen og forbildet.
– Om jeg har like stor viljestyrke som min mor, så vil jeg være privilegert. Mamma fortjener mye ros og omtale for alt hun har gjort de siste 20 årene. Vi har mange ganger vært engstelige, men mamma er sterk i kroppen og har tross alt som har skjedd, hatt en veldig god helse og er alltid frisk, sier Wenches mellomste datter Arleen Løseth (27).
Les også: – Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen
Ny hverdag
Hver dag er en ny kamp for Wenche. Men hun er vant til å kjempe. Den viktigste kampen foregår i hodet,
der alt startet.
– Jeg har mange fremmende hender inn på huden min hver dag, men under huden min slipper jeg ingen inn. Der er mitt privatliv, i den grad jeg har det, sier Wenche som mener det er mulig å fortrenge vonde
og bitre tanker.
– Jeg har jobbet mye for ikke å bli bitter. Det har tatt mange år før jeg klarte å se meg selv som en ressurs, og ikke en belastning for andre. Jeg bruker Donald Duck-metoden når jeg jobber med mentale ting. Når negative tanker kommer, kjører jeg over dem med positive tanker. Jeg bruker vektskålen og lar den tyngste delen være positiv og holder fokuset der. Tross alt har jeg et godt liv. Jeg har blitt satt litt tilbake etter det siste hjerneslaget, men jeg er fremdeles glad i livet. Jeg innrømmer at jeg innimellom lurer på hva jeg er laget av, sier Wenche lattermildt.
