DE BLÅ SIDENE
Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt
I mange år var det en stilltiende avtale i familien. Ingen snakket om problemene til pappa.
Allerede som barn forsto jeg at det ikke var noe vi snakket om.
Men da jeg selv hadde fått barn, og fars oppførsel satte min sønns sikkerhet i fare, kunne jeg ikke lenger være taus ...
Far har drukket så lenge jeg kan huske. Barndommen er full av smertefulle minner om hvordan han lå sørpe full på sofaen eller dummet seg ut på ulike tilstelninger. Jeg vet ikke hvor mange mennesker i vår omgivelse som forsto at han var alkoholiker.
Noen trodde sannsynligvis at han tilhørte dem som tok et glass for mye innimellom. Fars drikking var noe vi aldri snakket om. Det var elefanten i rommet, som ingen ville anerkjenne.
Da jeg ble gammel nok til å forstå at ikke alt var som det skulle være, som da fars høye latter og frekke historier ble noe som fikk meg til å rødme av skam, så ødela hans drikking alle de morsomme tilstelninger. Bursdagsfest, St. Hansaften og julaften. Det var alltid en grunn til enda en drink ...
Mors måte å håndtere dette på var å late som ingenting. Hun spøkte vekk fars oppførsel, marginaliserte det, vendte blikket vekk. Det viktigste var at alt skulle virke normalt. At ingen forsto.
Hun fornektet problemet, heller det enn å se hvordan det påvirket oss. Dette gjorde meg enda mer skuffet. Hverken mor eller far tok ansvar for det miljøet som jeg og mine to søsken ble tvunget til å vokse opp i.
Familiens skam
I mange år var det en stilltiende avtale i familien. Vi snakket ikke om fars drikking. Hverken 6-packen på hverdagene, whiskyglass i helgene eller fylleopptrinn på lokale fester og i familieselskaper. Da jeg og mine søsken ble eldre, hendte det at vi kommenterte «fars problemer» oss imellom, men ellers sørget vi for å opprettholde fasaden. Drikkingen var fars problem, men hele familiens skam.
Jeg følte det var utrolig vanskelig hver gang en ny kjæreste skulle møte mine foreldre, og jeg visste hva som ventet. Mine søsken følte det samme. Men hvor vanskelig det enn var, holdt jeg ut.
Årene gikk. Mine forhold ble lengre og mer seriøse. Det var fortsatt et problem å snakke om fars drikking, men det å kunne være åpen om det med mennene jeg delte livet med, var en stor lettelse. Det hjalp meg til å håndtere skylden og skammen jeg følte lå over familien.
Ulykken
Så møtte jeg Mattias, som ble min ektemann og far til våre to barn. Det var da vår yngste sønn Tobias var ett år, at det skjedde noe som gjorde at jeg endelig fikk mot nok til å konfrontere mine foreldre. Tobias' trygghet var det viktigste – nå var det på tide å stikke hull i den boblen familien hadde levd i.
Det var en sommerkveld. Vi hadde feiret min svogers bursdag med en grillkveld hjemme hos ham og min søster. Tobias, som nettopp hadde lært å gå, ruslet rundt på plenen, og pappa, som hadde for mye innabords, fikk det for seg at han ville leke med barnebarnet.
Før noen hadde klart å avverge det, satte han kursen mot Tobias, men snublet over en stol og dro Tobias med seg i fallet. Tobias falt stygt og slo hodet. Far brakk ankelen og skrek høyt, sannsynligvis av både frykt og smerte, og det skremte Tobias ytterligere.
Sannheten var ubehagelig
Jeg kan fortsatt se for meg hvor stygt han falt. I lang tid hadde jeg så fryktelig dårlig samvittighet for hva jeg hadde utsatt min sønn for, at jeg våknet opp om natten med angst for hva som hadde skjedd og hvor ille det kunne ha gått.
Tobias fikk et stygt sår i hodet, og vi kjørte ham direkte til akuttmottaket. Akkurat da kunne jeg ikke engang tenke på å ta med far i bilen. Hvis han måtte på sykehuset, fikk mor eller noen kjøre ham. Det var flere edru folk som kunne ordne det.
Tobias tok røntgen og heldigvis var det ingen alvorlig skade, men dette hadde gjort meg klar på at det som foregikk var både absurd og uansvarlig.
Vi var en rekke voksne mennesker som holdt kjeft om noe, fordi sannheten var ubehagelig, selv om situasjonen har vært betydelig verre for oss enn de fleste andre. Nå med Tobias og hans fremtidige søsken, kusiner og fettere var det en ny generasjon som vi var ansvarlige for. Det kunne ikke fortsette sånn lengre.
Nektet samvær
Noen dager senere dro Mattias og jeg hjem til mine foreldre. Da jeg satt der foran dem føltes det nesten uvirkelig at jeg etter så mange år endelig skulle sette ord på hva jeg tenkte og følte.
Jeg sa det var på tide for far å innse at han hadde problemer, og at han måtte ta tak i det. Og det var på tide for mor å slutte å late som ingenting. I fremtiden ville ikke far få lov til å være rundt Tobias hvis han hadde drukket. Og inntil vi kunne stole på at han forble edru, ville han og mor ikke lenger få sitte barnevakt.
Jeg forstår at det sved. De var både opprørte og prøvde først å stemple min reaksjon som svært overdrevet, men Mattias sto helt på min side og var klar på at dette ikke kunne diskuteres.
«Dette dreier seg om Tobias' sikkerhet, det forstår dere sikkert», sa Mattias rolig.
Les også (+) Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret
God bestefar
Det har gått cirka fem år siden dette skjedde. Far har ikke kuttet ut alkoholen, men det er faktisk mye bedre enn før. Han har søkt hjelp hos en støttegruppe, noe jeg aldri trodde ville skje, og jeg tror det var barnebarnet som motiverte ham til å gjøre det. Jeg så det på ham den kvelden da vi snakket med ham og mor, hvor skamfull han var over det som hadde skjedde. Jeg tror skammen var en sterk motivator.
Han har ikke vært beruset på over tre år, og han holder seg borte fra alkohol når barn er til stede. Til tross for alt som har skjedd, er jeg stolt av ham. Det gjør vondt at han ikke tok slike valg da jeg og mine søsken var små, men på den annen side var det ingen som satte ham til veggs på den tiden og sa ifra.
Mammas fornektelse av sannheten og at vi andre jattet med, hjalp ingenting. I stedet kunne pappa fortsette på samme måte.
Endringen er positiv for oss alle, selv for ham. Han er en veldig god bestefar. Han elsker alle sine barnebarn, og jeg er glad for at de får oppleve det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 10/02 2021, og sist oppdatert 03/05 2022.
