Anettes datter døde av kreft
Syv år etter at hun døde, holder Anette liv i datterens minne på en unik måte: – Jeg føler at jeg kan høre henne
Da datteren døde bare 19 år gammel, tok det lang tid før Anette (63) kom seg på bena. I dag designer hun leker i Maries ånd.
– Det startet med at Marie fikk vondt i benet. En turnuslege tok en ekstra blodprøve, og hun ble umiddelbart lagt inn på sykehuset, forteller Maries mor, Anette Astrup Pedersen, som i dag er 63 år.
Svaret viste nemlig at Marie hadde langt fremskreden leukemi. Sykehuset gjorde det de kunne, og i månedsvis var Marie inn og ut av respirator og tøff cellegiftbehandling.
Som 19-åring, to år etter at hun hadde fått diagnosen, måtte Marie gi tapt for kreften.
– Det føles akkurat som i går at det var begravelse, sier Anette stille.
I de mange månedene Marie lå på sykehuset, fant hun innimellom på små, morsomme prosjekter, som å brette sommerfugler av papir.
Disse ga hun til familie, venner og andre pasienter. Sommerfuglene er i dag logoen for designvirksomheten som hennes mor står bak.
For Marie er fremdeles en del av morens liv, selv om det er syv år siden hun døde.
– Hva gjør man når barnet blir revet vekk fra en? Da legger man seg på sofaen og synes at livet er det verste man har. I de to årene Marie var innlagt, var jeg i helvete, og jeg fortsatte å være i det etter at hun var død.
For 25 år siden overtok Anette, som er utdannet lærer, og mannen hennes, som den gang var revisor, en liten virksomhet som lagde dukketøy.
Hos AM Konfektion ble det sydd dukketøy på gamle symaskiner.
Testet leker
Gjennom årene har de utviklet virksomheten til primært å produsere treleker, dukker og utstyr under navnet Mamamemo (som er en sammensetning av deres fire barns navn: Marie, Mads, Mette og Morten).
Marie, den yngste, hadde allerede i ung alder vært dypt engasjert i foreldrenes virksomhet, og fungerte som testperson av lekene. Hun kunne sitte ved kjøkkenbordet og tegne nye produkter til Mamamemo.
Da Marie ble eldre, ble hun med moren på forretningsreiser til de kinesiske leverandørene, og var en måned på språkskole i Kina som 17-åring.
Marie drømte også om å gå på et kinesisk universitet, og moren kunne ikke unngå å tenke at det ville vært praktisk for bedriften.
Men etter Maries død, da Anette mest lå på sofaen, gikk det trått med virksomheten, og familien gikk sammen for å holde firmaet gående. En dag reiste Anette seg opp.
Les også: Familiens håp for Ask (17): – Den dagen blir tøff for oss
Kan høre datteren
– Mange skriver bok om hvordan de kom seg videre i en slik situasjon. Og plutselig slo det meg at jeg skulle opprette et nytt merke i virksomheten og lage de tingene som Marie og jeg hadde planlagt sammen.
I dag er det fine hestestaller, heiser til dukker i flotte farger, pikniksett i mykt tre og sminkebord i merket som heter by Astrup.
Over alle produktene står det et stort bilde av den lyshårede, smilende Marie.
– Alt vi lager, er noe hun ville elsket, og gjennom produktene føler jeg en forbindelse til henne. Noen vil nok si at det er noe jeg innbiller meg, men jeg føler at jeg kan høre henne, sier Anette.
Som for eksempel da hun planla en serie med dyr, og kunne høre Maries stemme foran seg.
– «Der må det også være en panda», sa hun.
Marie elsket pandaer fordi de kom fra Kina. Anette smiler og kikker på de mange produktene som fyller opp firmaets showroom.
– Jeg tenker mye på hva Marie ville likt.
Les også: (+) – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Nattasang i hagen
Marie er alltid med i firmaets ånd. Alle de ansatte kjenner historien hennes, og det står alltid et bilde av henne fremme.
– De skal vite at vi snakker åpent om henne, sier Anette.
– Hvis Marie fremdeles hadde levd, ville hun vært 26 år. Og jeg vet at hun ville vært ansatt i bedriften vår. Derfor betaler vi hele hennes nettolønn til Barnekreftforeningen hver eneste måned. På den måten kan hun kanskje hjelpe andre barn, slik at de ikke dør av kreft som hun selv gjorde.
Det er særlig de daglige turene til kirkegården at Anette merker kontakten til Marie. Hver eneste ettermiddag tenner hun et lys ved Maries grav og snakker med henne om fremtidige produkter og synger en god natt-sang for sin datter, akkurat som hun gjorde da Marie var baby – og senere da hun lå på sykehuset.
– Når jeg sitter i Maries hage, som vi kaller gravstedet, forteller jeg henne hva jeg holder på med om dagen. Så føles det som hun veileder meg og tenker på meg. Jeg tror ikke det er tilfeldig, sier hun og fortsetter:
– Et sted må jo tankene mine komme fra. Ideene til Mamamemo får jeg fra alle steder, for eksempel en tur til den lokale jernvarehandelen. Men ideene til by Astrup kommer fra Marie.
Les også: Familien til Anne og Tomas er ikke helt som andre familier
Bamsesykehus
Det er også Maries fortjeneste at firmaet neste år kommer med et sett leketøy som er inspirert av livet på sykehuset. Med blodtrykksmålere, oksygenapparater og stomiposer.
Den gangen Marie var innlagt, opplevde Anette nemlig at mange av barna var redde for legenes instrumenter.
– Så nå håper jeg at alle landets barneavdelinger snart får et slikt sett tilgjengelig, slik at barna selv kan lytte på bamsene sine eller gi dem en liten sprøyte, sier hun om sitt siste påfunn.
Anette lider av posttraumatisk stresslidelse etter de tøffe årene med Maries sykdom og død, men hun jobber likevel hver eneste dag.
Som produktutvikler i Astrup Group er hun omgitt av mannen sin, sine to sønner og alle medarbeiderne. Og ikke minst, Marie.
– By Astrup var det som til slutt fikk meg opp av sofaen. Gjennom firmaet har jeg fremdeles en forbindelse til datteren min, avslutter Anette.
