ROBUSTE BARN
Robust i møte med livet: Det hjelper ikke å høre at «det er ikke noe å være redd for» når man først er engstelig
Vil du hjelpe barna til å bli robuste i et emosjonelt intelligent perspektiv, kan du ikke plukke bort vanskelige følelser. Tvert imot.
Jeg snakket med en pappa som bekymret seg for at datteren ikke var robust nok. Seksåringen turte ikke å sove over hos venninner, og hun var redd for en del ting, som å gå inn på en fritidsaktivitet alene.
Hun ville at en av foreldrene skulle følge henne inn og vente innenfor.
Faren mente datteren måtte bli mer robust. Han ville at hun skulle gå inn alene.
Faren syntes hun måtte tåle såpass og var overbevist om at det ville gå fint dersom hun ikke fikk noe alternativ. Da ville jenta klare det selv – og dermed få en god følelse, sa han.
Mange snakker om robuste barn for tiden.
«Evnen til å tåle påkjenninger er blitt viktigere enn noensinne», skriver Aftenposten.
«Å styrke barnets robusthet er en utmerket langtidsstrategi for foreldre», sier en avdelingsleder i Bufetat. «Barn må bli eksponert for situasjoner som utfordrer dem og kanskje virker litt «skremmende».
«Foreldrene bør støtte barna sine til å gå ut av komfortsonen», lyder et av Bufetats råd til hvordan du får robuste barn.
Les også: Det skulle være en idyllisk småbarnsperiode. Men det er én ting som stadig forstyrrer
Robust i møte med livet
Jeg liker ordet og assosiasjonene det gir: Å tåle en påkjenning, være trygg, motstandskraftig – og å ha mental styrke til å takle utfordringer og motgang.
På EQ Institute, der jeg studerer til å bli EQ-terapeut, snakker vi også om robusthet. Å være robust i møte med livet kommer nemlig så godt med, både som barn og voksen.
Men hvordan får vi robuste barn? Det er dét pappaen til jenta som ikke tør gå på fritidsaktiviteten alene, lurer på.
Og det er dét både Aftenposten – og Bufetatet, som jeg siterte i avsnittet over, forsøker å svare på.
Som EQ-terapistudent har jeg lært at vi mennesker er styrt av våre følelser. Så når et barn sier at hun eller han er redd, vil jeg ta det barnets føler på alvor.
Holder ikke å være rasjonell
Vi voksne har så lett for å tenke at det barnet er redd for, ikke er noe å være redd for – reelt sett.
Jeg vet at barnet om ett år eller to sannsynligvis vil kunne se seg tilbake – og tenke: «Var jeg virkelig redd for det?»
Men der og da handler det ikke om rasjonalitet. Vil vi bygge robuste barn, holder det ikke å være rasjonell: Å pushe barnet ut av komfortsonen fordi DU tenker at det går bra.
Å være robust handler ikke, tror jeg, om å feie de ubehagelige følelsene bort. Robustheten trenger å vokse fram, innenfra, i et tempo som er riktig for det enkelte barn.
Jeg erfarer at barn blir robuste først når de kjenner etter, og har lært å ta sine egne følelser på alvor.
For å komme dit, trengs voksne de kan dele følelsene med: Voksne som møter dem på følelsene. Da vil følelsene etter hvert kjennes mindre farlige, også frykten.
Les også (+): Mamma prøvde å beskytte oss, men det var en dame jeg ikke kjente som reddet meg
Å falle ned i et kumlokk
En gutt fortalte meg at når han er redd, føles det som å falle ned i et kumlokk på veien. Der nede står han, alene, hver gang han er redd.
Jeg spurte hvordan det føles å stå der. Han svarte at det er ekkelt. Han beskrev rare lyder og «et veldig mørkt mørke». Det kommer ikke mye lys ned – og det er såpass langt under bakken at ingen av de som går på veien hører ropene eller gråten hans.
Jeg spurte gutten om når han pleier å få følelsen av å ramle ned i kumlokket. Han svarte at det skjer når noen tvinger ham til noe han ikke vil.
Gutten kom med flere eksempler, som å gå fra skolen alene (det var noen eldre barn som blant annet pleide å si stygge ting til ham) – og det å sovne alene på rommet om kvelden, spesielt når det er veldig mørkt.
Opp og ut gjennom kumlokket
Hva tenker du? Hvordan kan vi voksne hjelpe gutten til å bli mer robust i møte med frykten sin? Ved å la ham eksponeres for det som er skremmende og satse på at «det går fint»?
Det vil jo «gå fint», men jeg tror ikke det gjør ham mer robust – snarere tvert imot. Jeg tror gutten vil bli mer robust om en voksen anerkjenner det han føler. Hvordan?
Jo, si at det høres skummelt ut å ha det sånn. Fortell gjerne at du også var redd da du var liten.
Kanskje kan du si noe om at du noen ganger er redd som voksen også?
Møt ham gjerne under kumlokket. Kjenn litt på hvordan det er å være der. Ekkelt, mørkt, skummelt og ensomt. Si at du forstår at det føles skremmende, å stå der nede alene.
Når gutten føler seg sett, møtt og forstått, vil nervesystemet roe seg. Da er sjansen større for at gutten vil finne en stige opp og ut gjennom kumlokket. Så kan du si at du klatrer etter – i tilfelle han skulle ramle. Da vil du kunne ta ham imot.
Jeg erfarer at sånne samtaler og «symbolske reiser» sammen med barnet, bidrar til at det vokser fram en robusthet innenfra.
For jo mer vi deler og dermed bearbeider av det som er skummelt og vanskelig, desto mer tåler vi. Det gjelder både barn og voksne.
Les også: 5 typiske tegn på «trassalder» hos barn
Medlidenhet, medfølelse og tillit
Når voksne tar barns følelser på alvor, vil barna kopiere oss: De vil lære å ta både sine egne og andres følelser på alvor. Det å være robust i livet handler ikke om, sånn jeg ser det, å ikke kjenne på frykt eller sårbarhet.
Men hva gjør barnet når hun eller han er redd eller lei meg? Har hun eller han lært å pakke de vonde følelsene bort og ta seg sammen? Eller har barnet lært å ta seg selv på alvor, dele hvordan hun eller han har det og godta at «sånn er det for meg akkurat nå».
Å kjenne etter og «å eie» følelsene, skaper en indre trygghet. Denne tryggheten er avgjørende om du vil hjelpe barnet til å bli mer robust i møte med livet i et emosjonelt intelligent perspektiv.
