De var verdens beste venner. Så skjedde det verst tenkelige
De var tette og nære helt fra start, men i hele oppveksten fryktet Ingrid for livet til tvillingbroren. Så skjedde det verst tenkelige.
Trondheim, julen 2016: Ingrid Tinmannsvik jobber i Oslo, men nå er 24-åringen hjemme i Trondheim på juleferie.
På julaften er Ingrid, broren Rolf og storesøstrene Mari og Ane hjemme hos foreldrene.
På kvelden 1. juledag er det bare Ingrid, Rolf og foreldrene som ser på film sammen i det julepyntede huset. Planen er at både Ingrid og Rolf skal overnatte, men Rolf har glemt igjen epilepsimedisinene sine. Derfor finner han ut at han like godt kan sove hjemme hos seg selv.
Neste morgen våkner Ingrid av at moren vekker henne. Før moren rekker å si noe som helst, kan hun se på henne at det hun skal si, er alvorlig.
Les også: (+) Jeg kom ikke over tapet av Einar. Det han gjorde etterpå, gjorde meg kvalm
Stolt storebror
Ingrid og Rolf kom til verden på St. Olavs hospital i Trondheim. Rolf ble født 33 minutter før Ingrid, noe han var veldig stolt av. Rolf passet på Ingrid som en storebror. De bygde hytter under stuebordet og huler i snøen.
Kledde seg ut i rare klær, lærte seg å spille fotball sammen i hagen, sto på ski, spilte spill, gravde etter mark og fisket etter blåskjell.
Selv om de kunne krangle i det uendelige over for eksempel fjernkontrollen, så var han alltid der for henne. Ingrid minnes veldig godt en episode i skolegården hvor noen slang en kjip kommentar til henne. Rolf reagerte lynraskt: «Hey, sånn der snakker du ikke til søsteren min!».
I 1996, fire år gammel, fikk Rolf det første epileptiske anfallet. Ingrid husker det som om det skulle ha vært i går: Krampene som Rolf fikk helt ut av det blå. Helikopteret som kom og hentet ham. I ettertid har hun skjønt at denne opplevelsen på mange måter formet årene som fulgte.
I over 20 år var Ingrids forsvarsmekanisme å late som om alt gikk fint. Hun hadde ikke kontakt med følelsene sine og lagde seg en forestilling om at hun var kald og følelsesløs. I ungdomstiden rømte Ingrid fra følelsene ved å være konstant sosial eller var på trening.
I oppveksten hadde Ingrid mye dårlig samvittighet overfor broren. Hun tenkte på alle mulighetene hun selv hadde. Reise verden rundt. Ta lappen. Studere. Bli kjent med nye mennesker. Ting tvillingbroren hennes ikke kunne på grunn av epilepsien. Så uansett hva Ingrid gjorde eller oppnådde, så klarte hun ikke å glede seg ordentlig over det.
Epilepsi er en sykdom som omfatter mange ulike anfallstyper, der alle har det til felles at anfallene skyldes funksjonsforstyrrelser i hjernen. Epilepsianfall viser seg som ukontrollerte bevegelser eller tap av muskulær aktivitet. Epilepsi kan gi bevissthetstap.
Det er ikke alltid nødvendig å behandle epilepsi, men hos dem med hyppige anfall brukes medisiner for å forebygge. Visse former for epilepsi er vanligst i barndommen, og flere barn vokser av seg sykdommen.
Epilepsi kan være en meget komplisert sykdom å leve med, og prognosen varierer betydelig.
Hos dem som ikke har noen annen sykdom som forårsaker epilepsien, er prognosen best. Mange barn med epilepsi blir helt friske. Hos dem som ikke blir friske, vil medikamentell behandling som regel føre til at pasientene holder seg anfallsfrie. Enkelte pasienter vil imidlertid få anfall, selv med optimal medikamentell behandling. Epileptikere har økt risiko for tidlig død, og spesielt de med symptomer har kortere forventet levealder enn gjennomsnittet.
Kilde: Helseleksikonet på klikk.no
Gjennom årenes løp ble det forsøkt mange ulike type medisiner for å få bukt med anfallene til Rolf. Han ble til og med hjerneoperert på et tidspunkt, men det hjalp ikke. Anfallene fortsatte å komme ukentlig. Etter han ble voksen, merket Ingrid at sykdommen preget ham mer og mer.
Les også: Symptomer på epilepsi hos barn
Svært tette bånd
Tvillingbroren var en Ingrid kunne snakke med om alt. Rolf visste alle Ingrid sine hemmeligheter. Skulle Ingrid gå hjem om kvelden, kom Rolf henne i møte fordi han visste at hun var redd for å gå alene i mørket. En gang kjøpte Rolf en iPhone som han ga til tvillingsøsteren helt uten videre. Da Ingrid ble forelsket i ham som nå er hennes samboer, var broren en av de første hun fortalte det til.
Ingrid flyttet til Oslo. De gangene hun var hjemme på helgebesøk i Trondheim, var Rolf gjerne den første hun traff. Fredagskvelden satte de av til filmkveld. En av disse kveldene var høsten 2016. Da var hun helt på gråten både da hun kom og da hun dro.
Ingrid tenkte på alle som ikke var fornøyd med å ha et helt vanlig A4-liv, mens broren hennes ikke klagde over livet han levde. Han som satt mye alene og ikke kunne gjøre som alle andre. Broren hennes var en flott fyr. Så sterk og positiv.
Denne 2. juledagsmorgenen i 2016 hjemme i Trondheim, ble Ingrid vekket av moren som banket på døren og kom inn på rommet hennes. «Rolf har hatt hjertestans», sier moren. I det øyeblikket ordene er sagt, skjønner Ingrid at det har skjedd det som hun har fryktet helt siden barneskolen.
Da familien kommer til St. Olavs hospital, ligger Rolf koblet til respirator. Ingrid får se broren sin. Hun føler at han allerede er borte, selv om legen uttrykker at det er håp.
På grunn av anfallene har Rolf hatt en trygghetsalarm. Familien får vite at denne ble utløst på morgenen, og helsepersonell kom til stedet. De fikk i gang hjertet igjen etter 45 minutter og fraktet ham til sykehuset.
Ingrid våker over broren både natt og dag. Etter et par dager blir familien innkalt til en samtale.
Legen forklarer familien at Rolf er hjernedød. De kobler fra respiratoren, og 12 timer senere dør Rolf, 24 år gammel. Ingrid klarer ikke å forstå at det er sant. Å få den beskjeden knuser hjertet hennes.
Les også: Har barnet ADHD eller er det bare urolig?
Jobbet for å slukke sorgen
Under to uker etter at broren døde, er Ingrid tilbake på jobb som journalist i nyhetsavdelingen i NRK på Marienlyst i Oslo. Enda sjefen hadde sagt at Ingrid måtte ta den tiden hun trengte før hun kom tilbake på jobb, tenker Ingrid at det ikke skal bli noe problem. Ingrid gjør som hun har pleid, legger bort følelsene og jobber på.
Etter bare noen uker får hun spørsmål om å være leder for et videoprosjekt. Ingrid går i gang med liv og lyst. Månedene går, men da sommeren nærmer seg, merker Ingrid at hun ikke har det bra. For å takle situasjonen sørger hun for å ha fullbooket timeplan. Fritiden bruker hun ofte på å flykte inn i en fest.
– Jeg tok ikke vare på meg selv, sier Ingrid i dag.
Høsten 2018: I over ett år har Ingrid kjent på følelser hun har forsøkt å stenge ute, men nå innhenter de henne. Ingrid kjenner seg likegyldig til alt og synes det er tungt å stå opp. En dag hun sitter i et fly, kjenner hun at det ikke gjør noe hvis flyet styrter.
På et helgebesøk i Trondheim drar hun på kino med storesøsteren. På slutten av filmen bryter hun plutselig sammen. Alle de innestengte følelsene etter tvillingbrorens død kommer til overflaten. Ingrid kan ikke gjøre noe for å kontrollere dem.
Får hjelp
Moren råder datteren til å ta en pause. Ingrid oppsøker en psykolog. Her får hun hjelp til å definere hva som er hennes verdier, og å ta valg basert på dem. Han hjelper Ingrid til å endre tankemønsteret sitt og slutte å gruble og overanalysere ting.
– Grubling var faktisk en stor del av dette og er visst også en stor grunn til at mange blir deprimerte, sier Ingrid, som er blitt 29 år.
I dag er Ingrid blitt den personen hun har lengtet etter å være hele livet, men ikke visste at hun var. I flere år trodde Ingrid at hun var følelsesløs, men det er heller tvert imot.
– Jeg føler veldig mye, men taklet tidligere de følelsene ved å holde dem inni meg, sier Ingrid, som også holder på å utdanne seg til yogalærer.
– Da ting var på det mest vanskelige, var yogaen et fristed og det eneste stedet hvor jeg følte meg bra.
Tankesettet er ikke det eneste Ingrid har endret. Hun har også endret kostholdet, kuttet ned på alkohol og prioriterer å sove nok.
– Jeg, som trodde jeg var et utpreget B-menneske, har begynt å legge meg 22 om kvelden. Hvem skulle trodd det for noen år siden, sier Ingrid lattermildt.
Familien har også vært viktig for at Ingrid skulle få det bedre.
– Jeg er veldig nær foreldrene mine og mine to eldre søstre.
Snill med folk
I dag er sorgen over brorens bortgang todelt: På den ene siden blir Ingrid knust av å tenke på alt broren går glipp av, men på en annen side så er hun glad for at broren slapp å oppleve å bli enda sykere av epilepsien.
– Jeg har lært masse av å være Rolfs søster. Han hadde mye mer kontakt med følelsene sine enn meg, og han var så snill mot folk rundt seg. Rolf hadde så mye kjærlighet å gi, og ga så mye mens han var her.
Etter begravelsen samlet familien inn 100 000 kroner til forskning på epilepsi.
– Jeg håper dette bidraget kan komme andre i samme situasjon som Rolf til gode, sier Ingrid.
Å miste tvillingbroren har lært Ingrid mye om sorg og kjærlighet.
– Det var mange som viste at de brydde seg. Hver eneste melding, «tommel opp» eller hjerte jeg fikk på sosiale medier, gjorde at jeg kom gjennom den første fasen.
Etter at broren døde, er Ingrid blitt mindre opptatt av å planlegge langt frem i tid. Nå er hun mest opptatt av å ha det best mulig fra dag til dag.
– For man vet ikke hva som skjer i morgen, så jeg er opptatt av å legge til rette for gode hverdager. Jeg har et ansvar for min egen lykke og å ta valg som er bra for meg.
Les også: Susann (35), Melanie (42) og Anne Karin (59) forteller om livet med usynlige diagnoser
Takknemlig
Å miste tvillingbroren har ført til at Ingrid er blitt mer takknemlig for livet hun lever.
– Jeg kommer aldri over at Rolf døde, men det er ikke like vondt lenger, og jeg har lært meg å leve med det. Rolf unte meg å ha det bra.
Da Ingrid merket hvor deprimerte folk rundt henne virket på grunn av pandemien, ville hun gjøre noe meningsfylt. Hun ville gi folk håpet tilbake. Slik fikk hun ideen til nettsiden NRK Lyspunkt, som ble lansert tidligere i år.
– Jeg ville gi folk noen andre historier enn den negative nyhetsstrømmen. Folk sier at det var dette de trenge nå, sier Ingrid, som også føler at broren er med henne i dette arbeidet.
Dagen etter lansering var hun i TV-studioet til NRK for å snakke om nettsiden til hundre tusener av seere. Ingrid var nervøs på forhånd, men fikk styrke av å tenke på tvillingbroren.
– Rolf var den sterkeste jeg kjenner. Hvis jeg begynner å tvile på meg selv, så tenker jeg på ham. Rolf var min viktigste støttespiller. Han hadde sånn tro på meg, og at jeg kunne få til alt jeg ville, sier Ingrid
Ingrid føler at hun «skylder» broren å fortelle verden om ham.
– Det er i Rolfs ånd å være åpen. Hvis han kunne hjelpe noen ved å være åpen om sine utfordringer, så gjorde han det. Nå brenner jeg for det samme; å kunne hjelpe noen ved å dele det jeg kan.
Med sin historie håper Ingrid at hun kan formidle håp til andre.
– Det er alltid en mulighet for at livet kan bli bedre, og det er verdt å ta den kampen.
