opplevde marerittet:
På 18-årsdagen til Daniel puster Laila lettet ut. Det gikk bra! Men fire år senere starter marerittet
Laila (59) pustet lettet ut da de hadde klart å få sønnen gjennom tenårene uten problemer. Men da hun skulle feire en stor bursdag noen år senere, skjønte hun at noe var alvorlig galt.
– Jeg blir aldri bestemor, men når venninnene mine snakker om barnebarna sine, snakker jeg om Daniel. Det er naturlig. Jeg vil ikke at Daniel skal bli glemt. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk være mammaen hans.
Fetsund på 90-tallet: Laila Kjelsrud betrakter den lille gutten sin på fotballbanen. I shorts og T-skjorte. De korte bena, det strålende smilet og de små hendene i været når laget til Daniel scorer mål. Daniel vokser opp som enebarn, men har en tolv år eldre halvbror som han møter annenhver helg hos faren sin. Han har også fettere som kompenserer for savnet etter søsken.
Men i hverdagen er det bare Laila og Daniel. Allerede da Daniel var liten, skilte foreldrene lag. Likevel samarbeider de godt om sønnen.
Les også: Amalie var det perfekte mobbeoffer: Diagnosen kom altfor sent
Livredd for at sønnen skulle bli narkoman
Bare vi får Daniel trygt gjennom ungdomstiden, uten at noe vondt skjer, tenker Laila. Som foreldre flest er hun redd for at sønnen skal få dårlige venner og havne på skråplanet.
«Hvis du begynner med hasj, tar jeg deg med og flytter langt bort», truer hun mildt en dag. Daniel har hørt faren si noe lignende. «Pappa sier han vil ta meg til en øde øy hvis jeg begynner med narkotika!».
De har alltid hatt et nært forhold og kan snakke om alt, hun og Daniel.
Snart blir sønnen lei av fotball og begynner på karate. Han liker å være med venner og spille på fritiden. Etter hvert finner han ut at skateboard og snowboard er hans greie.
Han er en god gutt med hjerte for de som er svakere. Og han elsker dyr.
På 18-årsdagen til Daniel puster Laila lettet ut. Det gikk bra! De klarte å få Daniel gjennom ungdomstiden uten at han ble narkoman eller noe annet skummelt skjedde.
Daniel utdanner seg til elektriker og skaffer seg raskt førerkort. Han kjøper en gammel Audi som han mekker på så ofte han kan. Snart får han lærlingplass og tar jobb på en bensinstasjon på kveldstid for å spe på inntekten. På denne tiden møter Laila kjærligheten og flytter inn til Bjarne på Algarheim hvor også Daniel bor en periode.
Daniel forelsker seg snart i en søt jente som har et barn fra før. De to flytter sammen, og Daniel blir også glad i sønnen hennes.
Hver kveld sender Laila sønnen godnattmelding. «Natta, hjerte og smil». Og hun får alltid det samme tilbake. «Natta, hjerte, smil».
Les også: Wenche var jenta som var litt for flink
Flyttet hjem med kjærlighetssorg
Sommeren før Daniel fyller 22 blir det slutt med kjæresten. Han blir knust av kjærlighetssorg og flytter hjem til Laila. Hun blir vitne til at Daniel døyver kjærlighetssorgen i utagerende festing. Daniel er alltid på farten, ute på byen med venner. Hun kan bare håpe at det roer seg etter hvert.
Så begynner han å trene. Det synes Laila er flott. Men da hun oppdager at han bruker anabole steroider for å få rask muskelvekst, blir hun livredd og prøver å snakke ham til fornuft.
«Jeg gjør det for å booste musklene litt. Helt ufarlig! Kan slutte når som helst», svarer Daniel.
Etter en tid kutter han ut, og Laila er lettet.
Daniel leier seg en tomannsbolig på Kløfta og flytter for seg selv. Det nære og fortrolige forholdet deres fortsetter. De snakkes hver dag og sees flere ganger i uken. Og det går ikke en kveld uten at de utveksler nattameldinger.
Ruset på familiefest
Algarheim 2012: Laila og samboeren fyller begge femti dette året og bestemmer seg for å holde en stor fest med venner og familie. Daniel og halvbroren Thomas får i oppgave å ta imot gjestene.
Det er da Laila oppdager at noe er rart med Daniel. Han snakker så høyt og virker giret. Han virker ruset på noe annet enn alkohol. Også de andre legger merke til at Daniel er annerledes denne kvelden.
Etter festen bestemmer Laila seg for å snakke med sønnen. Daniel innrømmer at han tar litt kokain av og til.
«Det er ikke farlig, mutter'n. Jeg er ikke avhengig eller noe. Det er bare på fest».
Men det skal vise seg at Daniel er blitt avhengig av rusen. Det går ikke lang tid før han mister jobben. Noe som fører til at han får mer tid til å ruse seg. Og snart mister han også sertifikatet.
«Dette blir for stort å takle alene», innser Laila. Hun melder seg inn i Landsforeningen Mot Stoff, der hun tar flere pårørendekurs.
Laila lærer hva det vil si å være mamma til en som er rusavhengig. At hun for eksempel ikke skal gi sønnen penger, fordi det kan bidra til å opprettholde misbruket.
I stedet handler hun inn mat til ham når hun forstår at det skorter på penger. Men Daniel ber aldri om en krone. Heller ikke stjeler han, slik hun har hørt at noen rusmisbrukere gjør.
Les også: Diagnosen til Bjørn Einar kom som et sjokk
Konstant engstelse
Laila lærer seg å leve i konstant beredskap. Hver dag er hun engstelig for at noe forferdelig skal skje. Hun ringer Daniel daglig, og hvis han ikke svarer etter gjentatte forsøk, kontakter hun alle nærliggende sykehus for å høre om han er innlagt eller om han er satt i arresten hos politiet.
Ofte kjører hun inn til Oslo og går rundt i de mørklagte gatene og leter etter Daniel, livredd for å finne ham død. Som regel er han hos venner, og først når hun får vite det, kan hun kjøre hjem til Algarheim og sove.
En gang, da de nettopp har snakket sammen på telefonen, glemmer Daniel å legge på. Da hører hun noen si.
«Var det moren din? Hun høres skikkelig snill ut.»
«Det er hun», hører hun Daniel si.
Sånt varmer mammahjertet.
Henger stadig i rusmiljøet
I 2016 overtar Daniel en hund. Deka blir hans følgesvenn og er med overalt der Daniel er. Men da Laila oppdager at sønnen tar med seg folk fra rusmiljøet og gir dem mat og husly, blir hun sint på ham.
«Du må tenke på deg selv. Du må tenke på naboene dine også».
Men hun vet at Daniel gir bort sin siste hundrelapp hvis noen trenger den. Det er bare sånn han er, og hun elsker ham jo for hans godhet.
Det er ikke det at Daniel ikke vil ut av rusen. Han klarer flere ganger å avruse seg selv eller på sykehuset. Problemet er at han ikke klarer fortsettelsen.
«Hva vil du med livet ditt, Daniel?» spør Laila en dag.
«Det jeg har villet hele tiden. Finne meg en god jente, få barn og leve et helt vanlig liv.»
Men veien tilbake til det vanlige livet er bratt og kronglete når alle de gamle vennene er borte. Og de vanlige rammene med jobb og plikter ikke finnes lenger.
De eneste vennene han har igjen, er i rusmiljøet. Derfor blir det så tøft å holde stand når kroppen ikke lenger er nedslitt av rus. Veien tilbake til rusen er så altfor kort og enkel.
En tidligere studiekamerat har startet eget firma og vet hvor flink Daniel er.
«Den dagen du får tilbake førerkortet, har jeg jobb til deg», sier han til Daniel.
På nytt klarer Daniel å bli rusfri og får tilbake førerkortet. En periode går det bra, og Laila tør så vidt begynne å håpe at rusen er et tilbakelagt kapittel. Men en dag får hun telefon fra arbeidsgiveren til Daniel om at sønnen er ruset på jobb.
«Jeg har ikke noe valg. Jeg må la ham gå», sier han.
Og det forstår hun, selv om hun vet hvor negativt det er for Daniel.
Det går fort nedover med Daniel.
Han blir fulgt opp av rusomsorgen i kommunen og får god hjelp med både samtaler og praktiske oppgaver som må ordnes i hverdagen. Han har også en familie som er glad i ham, selv om han har et rusproblem. Daniel er med i alle familiesammenkomster og bursdager. Han møter alltid opp, svikter aldri.
Sier nei til langtidsplass
Mai 2020: Daniel blir bare mer og mer sliten av rusen. På samme tid mister han Deka, som har vært hans beste venn i seks år.
Nå har han fått plass på langtidsbehandling der han skal lære seg å leve uten rus, men Daniel takker nei. Han sørger over tapet av hunden, som han savner så inderlig, og døyver sorgen i rusen.
Laila forstår at det begynner å haste med hjelp og tar en telefon til institusjonen der han fikk plass til langtidsbehandling. Fordi noen har takket nei til plassen, får han plass førstkommende mandag.
4. juni 2020: Laila gjør alt hun kan for å motivere sønnen til behandlingen. Hun kjører ham rundt til NAV og andre ærender som må ordnes før oppholdet. Minner ham om ting han må vaske og pakke. For snart skal det skje. Snart skal han få den hjelpe han trenger for å bli rusfri!
Men Daniel tenker bare på Deka og er tung til sinns der han sitter ved siden av moren i bilen. Da hun skal slippe ham av hjemme på Kløfta, sier hun:
«Du må nok bare innse at Deka er ute av livet ditt for godt. Nå må du gå videre med livet ditt».
Trenger du noen å snakke med om rus?
- Barn av rusmisbrukere (BAR): barsnakk.no (chat) er for deg som kjenner noen med rusmiddelproblemer og som ønsker å snakke om dine opplevelser.
- Rusinfo: Landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak. Erfarne veiledere svarer på spørsmål relatert til alkohol- og narkotikaproblematikk. Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt anonymt.
Kilde: Helsenorge.no
I samme sekund angrer hun ordene, da hun ser hvor hardt det går inn på ham.
Daniel svelger og svelger. «Jeg sov litt dårlig i natt. Må nok bare få litt søvn», sier han og går inn til seg selv.
Samme kveld sender hun den vanlige godnattmeldingen: «Natta, hjerte, smil».
Men det kommer ikke noe svar.
Les også: «Jeg ble nesten kidnappet, omfg», tekstet April (14). Noen timer senere var hun død
Dødsbudskap på døren
5. juni 2020: Fredag morgen klokken 07.00 ringer det på hjemme hos Laila. Hvem kommer så tidlig, undrer hun og går søvndrukken ned i nattkjolen for å åpne. Gjennom vinduet får hun se en sort skikkelse med hvit snipp på tunet og blir kald innvendig. Da hun åpner, spør han om hun er moren til Daniel.
«Jeg må informere deg om at Daniel døde i natt klokken 02.00».
Idet samme roper samboeren fra andre etasje:
«Hvem var det?».
«Daniel er død».
«Hva sier du?
Skriket skingrer i hele huset:
«DANIEL ER DØD!»
Det verste som kunne skje i livet, skjedde. Det hun alltid fryktet. Hun som trodde de hadde klart det. Å redde Daniel fra det de fryktet skulle skje.
Han døde av en overdose amfetamin og GHB. Daniel ble bare 29 år gammel.
Det eneste Laila vil, er å dra ned til Oslo for å legge blomster på stedet der sønnen ble funnet.
«Du er min engel»
Sangene Laila velger til begravelsen er Daniel, my brother av Elton John og
«Du er min engel» av Admiral P. Teksten sier noe om hvem Daniel var. Han blir begravet med hundehalsbåndet til Deka og en rød jakke som han var så glad i.
Hundrevis av venner møter til Daniels begravelse. Kirken er full, og folk må stå ute på grunn av koronarestriksjoner. Mange er fra rusmiljøet. Laila får høre godord og mange fine historier om sønnen, men blir også bedre kjent med menneskene Daniel omga seg med og oppdager at også de er fine mennesker med store hjerter.
Hun vil så gjerne holde en tale til Daniel. Si noen ord om sønnen, fortelle om hvem han var, og vise hvor høyt hun elsker ham. Men vil hun klare å gjennomføre det? Hun avtaler med presten at han skal lese talen hvis hun ikke klarer.
Laila sitter på forreste benk i kirken og sier inni seg. «Daniel, tror du jeg klarer det?» Da hører hun stemmen hans: «Klart det, mutter'n. Dette fikser du!»
Det gjør at hun greier å gå opp foran kisten og si de siste ordene til Daniel.
Kommer nærmere ham hjemme
Ett og et halvt år er gått siden Laila mistet sønnen sin. Hun sitter i huset med utsikt til skogen og jorder der de tre hestene hennes står ute i den kalde, klare luften.
Inne er det varmt og lunt. På veggene henger flere portretter av Daniel. Ett er plassert i et hjørne der Laila ofte sitter og strikker om morgenen.
Bildet har Daniel tatt selv. Laila har ofte undret seg over om han var glad eller trist da han tok det bildet. Men å se ham gjør godt.
– Det er en måte å komme nærmere Daniel å sitte her i fred og strikke, sier hun.
I tiden etter at sønnen døde, var Laila som i transe. Hun gikk turer i skogen både med og uten hestene mens minnene om Daniel strømmet på. Og selv om minnene var gode, gjorde det ufattelig vondt.
En dag skjedde det noe rart:
– Jeg gikk i skogen og ropte på Daniel. Ba om et tegn på at han hørte meg. Da dukket det opp et rådyr som så lenge på meg, og som gikk rolig foran meg på veien. Jeg følte det var et tegn fra Daniel. At han hørte meg.
Laila har alltid vært glad i å male, men det tok tid før hun klarte å hente frem pensler og lerret etter Daniels bortgang.
Men en dag gjorde hun det bare. Satte på musikk. Og så kom det en sang som minnet om Daniel. Da la hun fra seg malesakene og gikk ned i stuen igjen. Men hun prøvde på nytt og fikk det til med tiden.
– Å male er ensomt, for du er så alene i tankene dine. Men ettersom jeg klarte å male, hadde det en slags terapeutisk virkning på meg.
Les også: Per hadde kone og barn, stor villa og luksusbil. Så mistet han alt
Gode minner
Også det å ri og være med hestene har vært godt for Laila. Mange tårer har rent ned i hestemanen.
Den siste tiden har hun klart å være mer sosial med venner. Hun kan endelig smil og le av alle de koselige minnene hun bærer i hjertet.
– Sorgen og savnet blir aldri borte. Jeg må lære meg å leve med det hver dag. Men nå klarer jeg å holde hodet over vannflaten og tenke på alle de gode minnene.
Selv om Laila ikke klarte å få sønnen ut av rusavhengigheten, ønsker hun å formidle råd til andre foreldre som oppdager at barna ruser seg.
– Ikke være naiv og tro at det bare er en fase. Noen eksperimenterer med rus uten å bli narkomane, men mange blir også avhengig. Tegn på rusmisbruk kan være endring i personlighet, aggressiv og rastløs oppførsel. Fastlegen er inngangsporten til hjelpeapparatet. Jo tidligere du får hjelp, jo større sjanse er det for å lykkes med å få barnet ditt ut av misbruket.
