Hva skjer når du får beskjed om at du har en av verdens mest fryktede sykdommer? Per-Egil valgte å sette inn en kontaktannonse

– Vi tenker ikke på sykdommen til daglig, bortsett fra at vi må ta en del medisiner hver dag. Det begynner å bli en stund siden hivsmittede var utstøtte og utsatte. Nå snakker vi ikke lenger så ofte om det, sier Per-Egil Ramsøy fra Fredrikstad.

Han har akkurat kommet tilbake fra sykehuset i Las Palmas på Gran Canaria hvor han er til jevnlig kontroll. Snart fyller han 63 år.

I seg selv er det et mirakel med tanke på at han på 1980-tallet ble hivsmittet og utviklet aids.

– Mange av mine venner døde på den tiden, forteller Per-Egil.

Hysteri og kaos

Den første hivsmittede i Norge ble diagnostisert
i februar 1983. Per-Egil fikk diagnosen hiv i 1987.

På denne tiden var det ingen som visste hvordan man skulle få bukt med sykdommen. Historiene var mange, den ene mer tragisk enn den andre. Folk ble utstøtt og
stigmatisert.

Det å få aids, var de første årene ensbetydende med døden. Det var ingen kur mot sykdommen.
Dødsfallene rundt om i verden økte, også i Norge.

– Jeg ble rett og slett forbanna på hele sykdommen. Jeg var ung og valgte å gå åpent ut og fortelle min historie. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen og overvinne hiv og aids.

Per-Egil trodde åpenheten var bra, men det viste seg at det var det ikke.

– Det var så mye hysteri på den tiden. Samtidig som jeg skulle takle omgivelsene og deres reaksjoner, måtte jeg også leve med dødsangsten, forteller Per-Egil.

Les også: Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse

Vanskelig med jobb

På 1980-tallet var sykdommen så fryktet at ingen ønsket en med diagnosen hiv på arbeidsplassen.

– Jeg er utdannet kokk, men fikk i perioder ikke lov til å lage mat på grunn av mangel på kunnskap og frykt i befolkningen for å bli smittet. Jeg omskolerte meg og søkte andre jobber, men jeg fikk ikke napp. Folk var redde, sier Per-Egil.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

I 1994 viste det seg at Per-Egil hadde fått Aids. Samme året kom de første medisinene som skulle holde sykdommen i sjakk.

– Jeg var litt heldig oppi alt sammen. Selv om det var noen tøffe behandlinger den første tiden, var det var tross alt håp.

Kraftig oppgjør

Men fremdeles følte Per-Egil seg utstøtt i samfunnet. Han ble dessuten lut lei homsemiljøet i Oslo fordi han også der opplevde en manglende toleranse for folk som var smittet.

– Ingen ville ta i meg med ildtang, som han sier.

Han satte til slutt inn en kontaktannonse i det skeive magasinet Blikk.

– Annonsen var så utfordrende og rasende at jeg ikke forventet noe svar.

I kontaktannonsen tok han et kraftig oppgjør med miljøet. Han ba folk holde seg unna om de ikke de kunne akseptere at han var hivsmittet, og ba om å bli respektert på lik linje med alle andre.

– Jeg fikk ett eneste svar.

Den som svarte var Øyvind Gundersen, opprinnelig fra Bergen.

Øyvind forteller om deres aller første møte.

– Jeg kom med min gamle boble fra 1971. Det var is og hålkeføre og vi møttes i mørket på fergekaien i Horten. Per-Egil satte seg inn i bilen, men det var så mørkt at jeg ikke så hvordan han så ut. Jeg trodde han var mye eldre, men han var bare 38 år, ni år yngre enn meg. Denne kvelden møtte jeg en intelligent, flott og pen, ung mann. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvilken fyr Per-Egil var.

– Det var en lang annonse. Og veldig sterk. Min mageføl­else gjorde at jeg tok sjansen, sier Øyvind som nå er 71 år.

Les også: (+) Tinashe Williamson om forholdet til ektemannen: – Vi har alltid gått i parterapi

Skrekkhistorier

Samme år som Per-Egil fikk hiv, fikk også Øyvind hiv-diagnosen. På den tiden oppholdt Øyvind seg i Roma hvor han arbeidet som designer.

– Det ødela min karriere som designer i Roma. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn at jeg var smittet, og det var ingen medisiner som kunne få meg frisk.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Øyvind så døden for seg og klarte ikke å konsentrere seg om noe annet.

– Det var så mange skrekkhistorier om hvor syke folk ble av aids. Jeg ga blaffen i alt og alle og vurderte i en periode
å hoppe ut fra ei bro. Det var jo likevel ingen vei tilbake, sier Øyvind.

Men Øyvind var heldig. Hivsmitten er under kontroll, og han fikk aldri aids.

I kampen for å overleve fant Per-Egil og Øyvind hverandre. Forelskelsen kom gradvis, men så kunne de to fortelle sine mødre at de hadde landet. Tiden var inne for å slå seg til ro.

Sol og varme

De siste 22 årene har ekteparet bodd i bydelen San Fernando i Las Meloneras på Gran Canaria. De flyttet hit for å kunne prioritere et varmere og mer helsevennlig klima. I dag er Per-Egil ufør og lever hovedsakelig av trygd.

Ekteparet bor i et nydelig rekkehus et stykke utenfor de mest hektiske turiststedene. De har en stor patio midt i huset og terrasse på taket der de kan dyrke planter og nyte varme kvelder og vakre solnedganger. Her oppe har Per-Egil sitt keramikkverksted.

I første etasjen finner vi Øyvinds verksted der han lager vesker og andre skinnprodukter. Slik får de begge utviklet sine kunstneriske ­ferdigheter.

Og i garasjen står den samme gamle bobla som Øyvind hadde da han møtte Per-Egil på fergekaien i Halden.

Les også: Da Oliver (45) trengte det mest, kom endelig telefonen han hadde ventet på

Må ikke glemme

– I dag er ikke hiv og aids lenger noe tema. Nå er ingen redde for å møte oss. Det er nesten litt uvant å prate om diagnosen, sier Per-Egil.

Men selv om hiv ikke er en sentral del av livet deres lenger, mener han at det er viktig at de ikke glemmer hvordan det var – og at de fortsatt må minnes alle de som døde på grunn av aids.

– Det hølet du detter ned i når du får beskjed om at du er smittet, er ubeskrivelig. Gjennomsnittlig levetid den gangen var tross alt bare tre år. Men nå sitter vi her, 36 år
senere, sier Per-Egil.

Han er tidligere leder av Pluss-organisasjonen i Norge. Det som i dag er HIV Norge.

Sammen har ekteparet skapt en tilværelse de på 1980-tallet bare kunne drømme om en gang å få oppleve.

– Nå lever vi med høyere livskvalitet enn før. Fordi vi har opplevd det vi har, blir vi mer kresne
med tanke på hva vi har lyst til å gjøre. Vi vet vi tross alt har vært heldige og vi har det godt sammen, sier Øyvind.

Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok

Da tragedien rammet lille Filip, tok forfatter Frid Ingulstad et drastisk steg: – Både jeg og Arnulf var 70 da vi ble «foreldre» igjen