Frid var fostermor for barnebarnet
Da tragedien rammet lille Filip, tok forfatter Frid Ingulstad et drastisk steg: – Både jeg og Arnulf var 70 da vi ble «foreldre» igjen
Da tragediene rammet familien, og barnebarnet Filip mistet både mamma og pappa, ble Frid og Arnulf tiåringens fosterforeldre.
– Barna våre, de seks barnebarna og oldebarnet, er det aller viktigste i livet vårt! Det var helt naturlig for oss å bli fosterforeldre for Filip den gangen. Jeg lovet datteren min å ta vare på ham da hun forsto at hun kom til å dø.
– Selv om både jeg og Arnulf (87) var 70 da vi ble «foreldre» igjen, gikk det veldig fint.
– Litt rart var det selvsagt å sitte på foreldremøter med folk som var 30 år yngre enn oss, men det har vært en enorm glede i livet å få følge Filip så tett, sier den folkekjære forfatteren Frid Ingulstad.
87-åringen er en av våre mestselgende forfattere, og antagelig har hun også norgesrekorden med sine 255 utgitte bøker. I tillegg er fem bøker manus-klare.
Fant kjærligheten
Til tross for at hun nærmer seg 90 år, har Parkinsons sykdom og en øyesykdom som gjør at hun ikke kan lese lenger, skriver hun fortsatt hver dag.
Snart er bok nummer 117 i den populære serien Sønnavind på vei ut til ivrige fans. Ofte får hun mail der de ber henne skynde seg å skrive neste bok, fordi de er så spente på hvordan det går.
Frids eget liv kunne godt vært en roman. Her er kapitler med både spennende opplevelser, som da hun reiste verden rundt som flyvertinne og telegrafist på båt, og utfordrende kapitler, som da hun skilte seg og ble alenemor til de to jentene sine. Det var vanskelig og skambelagt på den tiden.
Å møte klassekameraten Arnulf igjen på tiårsjubileet etter gymnaset i 1964, og etter hvert finne kjærligheten på ny, gifte seg med ham og sammen få sønnen Arnt, er et godt kapittel.
Filip mistet foreldrene
Livets tyngste kapittel er da hun mistet yngstedatteren Lill i 1999. Hun døde av kreft bare 37 år gammel, og tilbake sto sønnen Filip på tre år og pappaen hans Klaus.
Noen år senere ble også Klaus rammet av kreft, og døde da Filip var ti.
– Klaus var veldig syk lenge, så Filip var mye hos oss. Da han døde, overtok Arnulf og jeg foreldreansvaret, og Filip flyttet inn til oss på heltid. Å ha ham her var til stor hjelp i sorgen over å ha mistet datteren min. Vi ble tvunget til å fokusere på noe annet.
– Dessuten er Filip så lik mammaen sin, både utenpå og inni; iveren, kreativiteten og varmen … Den sorgen man får når man mister et barn, er umulig å bli ferdig med. Den blir ikke mindre med tiden, den blir bare litt lettere å leve med – fordi man må, sier Frid stille.
Kastet leker veggimellom
Fra innrammede bilder på veggen over den koselige kjøkkenkroken de samles så ofte i hjemme på Nordstrand i Oslo, smiler hele den store familien til Frid og Arnulf ned til oss.
Frid Ingulstad var i årene 2005–2010 Norges mestselgende forfatter, med et opplag på rundt én million bøker i året. I 2018 mottok hun blant annet Kongens fortjenstmedalje for å skape leseglede og skape interesse for norsk historie.
De fleste av utgivelsene hennes er serieromaner og pocketbøker.
Mest kjent er hun nok for serien Sønnavind, som hun fortsatt skriver på og utgir. Den handler om livet ved Akerselva og fabrikkarbeidernes kår på begynnelsen av 1900-tallet.
I 2009 fikk hun Oslo Bys Kunstnerpris. I 2017 delte Riksmålsforbundet for første gang ut en egen ærespris. Den ble tildelt Frid for «et særdeles fortjent forfatterskap på fremragende riksmål».
Kilde: Cappelen Damm
Også Lill: En vakker kvinne med tykt, mørkt hår og strålende øyne. Hun holder godt om en like vakker og mørk liten gutt – Filip.
– Selv om jeg bare var tre år da hun døde, husker jeg mamma. Jeg husker det lange, mørke, bølgete håret hennes som jeg tvinnet mellom fingrene mine før jeg sovnet i sengen deres hver kveld.
– Mormor har fortalt meg at mamma, som følge av cellegiften, ble skallet over natten. Det må jo ha vært et sjokk for meg, men jeg husker ikke det. Mulig jeg har fortrengt det. Men jeg husker at jeg var med for å si ha det til mamma da hun var død. Hun hadde rød leppestift, og jeg kysset henne på pannen, forteller Filip Koren (27).
– Ja, vi hadde noen diskusjoner om det var bra for ham å se henne død. Vi endte opp med å ta ham med på avskjedsstunden. Vi tenkte at det kanskje ville bli lettere for ham å forstå at hun var borte, at hun ikke ville komme tilbake.
– Men bare et par uker senere begynte han likevel å spørre etter henne. «Når kommer mamma hjem?», spurte han stadig, og jeg måtte svare at hun ikke ville komme hjem. Det var hjerteskjærende! Han ble sint og kastet lekene veggimellom, minnes Frid.
Særlig husker hun også en episode et halvt år etter datterens død, da hun skulle hente Filip i barnehagen:
– Det var en annen mamma der da jeg kom. Hun hadde slikt langt, mørkt, vakkert hår som Lill hadde. Filip klamret seg til henne og ville opp på fanget hennes. Da gråt vi alle sammen, både de ansatte, kvinnen og jeg, forteller hun.
Brevet fra mamma
– Mormor og morfar har alltid vært, og er, en stor trygghet og godhet i livet mitt. Jeg husker ennå at hun hentet meg i barnehagen i den gamle Toyotaen. Hun kom smilende inn porten i den store, myke, blå jakken sin og en liten, hvit strikkelue. Da ble jeg alltid glad! sier Filip.
Det er lett å se varmen mellom dem og morfar Arnulf. De tre har opplevd mye sammen. På godt og vondt.
Fra sykesengen på Radiumhospitalet dikterte Lill et brev til Filip før hun døde. Frid skrev det ned. I brevet står det hvor glad hun er i ham, at han betydde alt for henne.
Hun ber ham alltid være venner med halvsøsknene sine og resten av familien og forteller at om han ser en stjerne på himmelen som lyste ekstra mye, så er det henne. At hun alltid ville være med ham.
Alt dette fortalte Frid Filip, og ofte har de stått sammen og sett på «mamma-stjernen» på nattehimmelen. Da han ble voksen nok, fikk han selve brevet.
Les også: (+) Marion Ravn traff samboeren på Tinder: – Jeg følte at det ble for vanskelig å holde ham hemmelig nå som plata er ute
Separasjonsangst
De siste to årene før Filips far døde, ble tøffe. Svulsten han hadde i hjernen, gjorde at han glemte mer og mer, og de mistet ham bit for bit.
På slutten kjente han ikke igjen sønnen sin. Det ble mye for den lille gutten.
– Jeg fikk separasjonsangst. Da mamma døde, var jeg så liten at det eneste jeg forsto, var egentlig at hun hadde forlatt meg. Tiden rundt pappas død husker jeg lite av, det har jeg nok fortrengt. Jeg ble redd for at folk skulle forlate meg, og husker jeg slet med å sove borte før jeg begynte på ungdomsskolen, forteller Filip ærlig.
– Overgangen til å bo fast hos oss ble ikke så stor, siden han hadde vært så mye hos oss i lang tid allerede. Men sorgen var og er jo der. Om natten hadde han ofte mareritt. Han lå i min seng hver natt, og jeg leste for ham til han sovnet.
– Heldigvis er vi en stor familie som ikke bor langt fra hverandre. Filips to kusiner, Fanny (27) og Thea Sofie (32), og hans tre fettere Jacob (30), August (18) og Alfred (13), har alltid vært mye sammen. August og Alfred har han tilbrakt alle sommerferier sammen med, og jentene pluss Jacob har han vært mye sammen med her hjemme. De har vært en stor støtte og glede.
– Lenge gikk Fanny og Filip til skolen hver dag sammen. Hun kom hit hver eneste morgen, og etter skolen så de på serier, spiste skoleboller og gjorde lekser sammen hos oss. Og Fannys foreldre, min datter Siv og familien, tok med Filip på reiser til London og Florida, sier Frid.
– Selv om jeg har mistet både min mor og far, har resten av familien tatt veldig godt vare på meg. De betyr alt for meg. Jeg er så heldig som har dem alle, og særlig mormor og morfar. Jeg har fått SÅ mye kjærlighet og oppmerksomhet og hadde ikke vært den jeg er i dag, uten dem, sier Filip beveget og takknemlig.
Viktige forbilder
Selv om Frid gjennom alle år alltid har hatt minst ett barnebarn fast hjemme hos seg én dag i uken i stedet for at de var i barnehage, ble det noe helt annet å bli fosterforeldre for en ung gutt. Men Frid kan ikke komme på noe de syntes ble slitsomt eller vanskelig.
– Kanskje har det vært litt høyt støynivå av og til siden han spilte trommer og hadde mange venner som gjerne kom på besøk. En del kjøring til alle fritidsaktivitetene ble det jo også, men det har vi levd godt med, smiler morfar Arnulf.
Hver dag i flere år også kjørte og hentet han Filip og vennene på skolen. Det var ekstra stas når han kom i veteranmilitærjeepen sin. Filip var stolt når gutta beundret den.
– Men du var sikkert litt flau også da, over å ha så gamle «foreldre»? spør Frid og titter bor på barnebarnet.
– Nei … Kanskje litt noen ganger, når vi for eksempel tok trikken sammen og du «hvisket» høyt, mens jeg satt der med headset og voks i håret og bare ville være kul, ler Filip, men han vil ha frem at han har lært utrolig mye av besteforeldrene.
– En ting var den gode hjelpen av morfar i matte, kjemi og naturfag, og fra mormor i norsk, men det viktigste de har lært meg, er å være et godt menneske!
– Alt som definerer deg som en god person, har jeg lært av dem: Å ta vare på familie, venner og tradisjoner. Å være varm, snill og inkluderende mot andre, hjelpe de som ikke har det bra, ikke være sur og irritert, men smile til verden! Det har hjulpet – og hjelper meg, og det føles godt, sier han.
Arvet fortellerkunsten
Filip innrømmer at han nok ble litt bortskjemt. Med besteforeldre som foreldre blir lett reglene litt mindre strenge, selv om Frid og Arnulf var bevisste på dilemmaet og strammet inn så godt de kunne.
– Jeg forsto selv at jeg trengte litt mer disiplin, søkte meg til militæret og gjennomførte et givende år i Garden, sier Filip.
Han fant tidlig ut at han hadde arvet mormors store fantasi, talent og glede over å lage historier. I dag er han utdannet filmregissør med en bachelor i faget, og har siden jobbet med filmprosjekter.
Han har gjort musikkvideoer og kortfilmer som har fått nominasjoner på 35 filmfestivaler, og vunnet 22 av dem. Snart går turen til Ohio, hvor hans nyeste kortfilm Busuvatnet 1989, med handling lagt til Hedalen der besteforeldrene har hytte, er nominert.
Arnulf har vist stort og overraskende skuespillertalent og har hatt roller i flere av filmene. Filip har lyst til å ha bestefaren sin med som en kul signatur i alt han lager, om så bare i et lite glimt. Og kanskje en dag vil han med respekt og ærbødighet ta på seg å filmatisere noen av mormors bøker.
Allerede som 12-åring hjalp Filip mormor med å skrive actionscenene i noen av bøkene hennes. Frid er ikke så glad i action, men noen ganger må det til. Men de er begge interessert i historie, mennesker, hva som driver oss, og hvorfor vi gjør som vi gjør. De hjelper og inspirerer hverandre med lange samtaler om mennesker og scener.
– Det er så koselig når vi sitter sammen på kjøkkenet og skriver, hun på bøkene sine og jeg på mine manus. Jeg blir ekstra inspirert hjemme hos dem, så selv om jeg flyttet sammen med kjæresten min i Oslo i fjor, ses vi omtrent hver uke. Vi snakkes i alle fall på telefon, forteller Filip.
– Det er vi glade for! Det ble så tomt og stille da han flyttet ut. Det er et savn, innrømmer Frid.
Dans på kjøkkenet
Frid har hele livet bodd i det store, gule huset fra 1918 på Nordstrand, og gutterommet til Filip er fortsatt rommet hans – slik det har vært nesten hele livet hans også.
– Jeg savner at han kommer ned om morgenen med det store smilet sitt og roper «god morgen». Og jeg savner at vi danser swing på kjøkkenet til In the mood og andre 60-tallssanger.
– Han var flink til å lage god stemning under koronaen og måneder med isolasjon. Fordi både jeg og Arnulf er hjerteoperert, passet han ekstra godt på oss. Han hjalp til med mye og holdt humøret vårt oppe med musikk og dans på kjøkkenet, Ludo, tegnekonkurranser og filmer han hadde valgt ut spesielt til oss, forteller Frid.
Det hjelper å danse swing på kjøkkenet når livet ikke alltid er en dans på roser.
Men mest av alt hjelper det å være et godt medmenneske. Det har Filip sett, lært og erfart av de to som alltid har vært der: Hun med alle historiene og stor, myk, blå jakke, og han som alltid kjørte til skole, korps, turn, tromme- og tennistimer – og har fått fast plass på rollelisten hans.
