UOPPDAGET ADHD:
Amalie var det perfekte mobbeoffer: Diagnosen kom ti år for sent
Amalie fra Gjøvik begynte å kle seg i svart og bestemte seg for bare å være seg selv. Det endte med at ungdomsskolen ble et mareritt.
Amalie Stepperud-Antonsen (27) vokste opp på Gjøvik. Hun forteller om fantastiske foreldre og to flotte småsøsken. Barndommen var fin, men Amalie følte at hun var litt annerledes enn vennene allerede på barneskolen. Hun slet med å forstå de andre barna og kunne oppfatte helt vanlig småprat som kritikk.
– Jeg ble stadig fortalt at jeg var egen, sier Amalie.
– Jeg ble også tidlig helt besatt av ting jeg var interessert i, og har hatt mange fritidsinteresser. Jeg fungerte dårlig i lagsport eller som en del av en gruppe og har alltid slitt med samarbeid.
Amalie trengte å gjøre alt i sitt tempo og på sin måte. Aktiviteter som kunstløp og alpint ble en stor del av barndommen, hun digget adrenalinkickene.
– Samtidig var jeg opptatt av å gjøre alt riktig, og var redd for å få kjeft.
Les også: Har barnet ditt ADHD eller er det bare urolig?
Mer og mer mobbing
Jo lenger opp i klassetrinnene Amalie kom, desto dårligere passet hun inn med de andre. Amalie forsto ikke hvorfor. Hun gikk langt for å knekke sosiale koder og prøve å bli som de andre, det fungerte ikke.
Amalie kan ikke huske å ha vært spesielt bråkete eller vanskelig, har heller ikke hørt det når hun har snakket med foreldrene sine i etterkant. Hun husker derimot mye indre uro og angst, var blant annet livredd for tente lys, høye lyder og en del sånne ting, som hun opplevde som intense og skremmende.
– Til slutt ga jeg opp forsøket på å ligne de andre, og dyrket interessene mine for foto, politikk og heavy metal, sier Amalie.
– Jeg begynte å kle meg i svart og bestemte meg for bare å være meg. Det endte med at ungdomsskolen ble et mareritt.
Amalie forteller om mobbing på slutten av barneskolen og hele ungdomsskolen. Alt fra utestenging, til at gjenger med jenter stilte seg rundt Amalie i skolegården og kalte henne opp. Hun ble anklaget for mye som overhodet ikke stemte.
– Jeg ble defensiv, tok alt veldig personlig og ble det perfekte mobbeoffer, som tok imot, viste at jeg ble såret, men aldri tok igjen. Jeg ga mobberne akkurat den reaksjonen de ønsket, sier Amalie, som heller ikke opplevde støtte fra lærerne.
Da hun oppsøkte hjelp fordi hun var deprimert på ungdomsskolen, ble det også feil. Amalie følte seg misforstått og mistrodd og hun sank enda dypere ned i depresjonen.
Les også: (+) Da sønnen vår fikk diagnosen, falt brikkene på plass
Den flinke piken
Amalie var pliktoppfyllende hele veien. Hun får fremdeles panikk hvis hun misTer en avtale eller ikke gjør noe så bra som hun føler hun burde.
– Det har alltid vært enten eller med meg, sier Amalie.
– Enten gjør jeg alt 100 prosent, eller jeg dropper det fullstendig og får dårlig samvittighet som kan vare i ukesvis. Dette skjer selv om det dreier seg om bagatell, og er ekstra vanskelig fordi jeg alltid har vært livredd for å bli avvist.
Amalie har ofte tenkt at hun må være lat, siden hun ikke får til alt det hun ser alle rundt klarer.
«Hvorfor var alt så vanskelig for meg?»
«Hvorfor trengte jeg ofte å få gjøre ting på min egen måte eller utsette en frist på noe?»
Dette er spørsmål hun stadig stiller seg selv.
I mange sammenhenger, både på skolen og ellers, trengte Amalie sine egne regler. Hun fikset ikke å gjøre alt på den «normale» måten. I etterkant vet hun at tilpassede tiltak ville gjort skoletiden lettere. Dette var det aldri noen som nevnte. Amalie var og ble annerledes; den svartkledde jenta som hørte på heavy metal og gikk sin egen vei.
Les også: Charlotte og Christine var helt vanlige jenter. Likevel ble skoleårene et mareritt
Droppet ut av skolen
– Det er mye fra denne tiden jeg bare har fortrengt. Jeg hadde en bestevenninne på ungdomsskolen som introduserte meg for en teatergruppe, etter det fant jeg venner på andre skoler og engasjerte meg i politikken og musikkbransjen, sier Amalie.
– Der fant jeg folk som også var annerledes og jeg følte meg endelig mer akseptert. Jeg slet veldig psykisk i hele denne perioden, men forsto aldri hva som egentlig var galt.
Amalie valgte media og kommunikasjon på videregående. Droppet ut i vg2, prøvde å ta vg2 en gang til, men droppet ut igjen. Livet var preget av søvnproblemer, depresjon og selvskading. Samtidig begynte Amalie å fotografere band. Hun oppsøkte favorittartistene sine og fotograferte dem, mange er fremdeles nære venner og kollegaer. Amalie forteller at hun har vært heldig og fått reise Europa rundt og stå på scener foran hundretusener av mennesker som fotograf. Amalie var 17 år da hun fikk oppfylt drømmen om å fotografere favorittbandet på Wacken i Tyskland. Hun har tatt opp mesteparten av vg2 som privatist i etterkant, men mangler fremdeles vg3.
Gjennom en psykolog på videregående ble Amalie henvist videre.
– Det gjør vondt å tenke på at BUP ikke plukket opp min ADHD første året på videregående, men diagnostierte meg med depresjon og satte meg på antidepressiva, sier Amalie.
– Hadde diagnosen ADHD blitt oppdaget, slik at jeg kunne fått tilrettelegging og tilpasset medisinering, hadde jeg antageligvis fullført videregående. Jeg håper å gjennomføre vg3 nå som jeg endelig får de medisinene jeg trenger.
Les også: (+) Jeg gjorde virkelig alt for å redde datteren min
Forståelsesfull samboer
Amalie hadde noen fine venner i barndommen, men følte seg aldri inkludert som ungdom. Hun følte seg ofte «valgt bort», men vet nå at dette handler mer om egne følelser enn om hvordan det i realiteten var. Amalie hørte selv at hun ble omtalt som «den stygge jenta», og visste at guttene utfordret hverandre. Den som danset med Amalie fikk premie, enten det var brus eller noe annet.
Hun opplevde både ned- og oppturer i kjærestelivet. Hun har bodd i kollektiv, nå bor hun med samboer i Horten.
– Dette med sosiale koder var vanskelig også når det kom til kjærlighetsforhold. Jeg lærte mye av mine flotte ekser, som fremdeles er mine gode venner, sier Amalie ærlig.
– Samboeren min vet hva jeg sliter med, og er svært tålmodig og forståelsesfull. Interessene mine endrer seg fort og ofte, og jeg hyperfokuserer fremdeles på det jeg er interessert i. I det siste har geologi, foto, gaming og Magic: The Gathering (spill- og samlekort, red.anm.) vært høyt på lista.
Amalie hater å kjede seg, hun liker at det skjer noe hele tiden. Det er som om tusen stemmer skriker i hodet når det ikke skjer noe interessant. Hun sliter med å gjøre ferdig store prosjekter, men også med å komme i gang med ting hun gruer seg for. Det er vanskelig å holde orden, og Amalie blir fort overveldet. Hun sliter også med å identifisere følelser, og ender ofte med å bare si «Jeg er sliten» uten helt å forstå hva som ligger bak.
– Jeg vet ofte ikke at jeg er sulten, trist, sint eller fylt av andre følelser før det renner helt over, sier Amalie.
– Jeg har også kraftig insomni (søvnløshet), angst, depresjon, dårlig korttidshukommelse og frykt for å bli avvist. Alt oppleves veldig intenst hele tiden, og det er slitsomt.
Les også: Voksne med ADHD har fire kjennetegn
Endelig kom diagnosen
Amalie har skammet seg mye for å ha slitt og hun forsøkte i mange år å skjule hvor ille det var. Hun prøvde også å skjerme foreldrene, ville ikke at de skulle se alt som skjedde. Amalie er opptatt av at det ikke var noe galt i barndomshjemmet og at det ikke er noe foreldrene kunne gjort annerledes.
– Jeg har oppsøkt hjelp hele veien, men endt opp med feil diagnoser, feil medisiner og ingenting har fungert. Jeg har blitt avvist med beskjeden om at «det kan ikke være så ille» fra flere instanser, sier Amalie.
– Nåværende fastlege henviste meg endelig til DPS, hvor jeg var gjennom flere typer terapi, medisiner, gruppebehandling, jeg tror jeg prøvde alt.
Amalie møtte i behandlingssammenheng andre med mange av de samme symptomene som hun har, de hadde diagnosen ADHD. Amalie googlet og leste seg opp, og fikk forsterket mistanken om at dette også kunne gjelde henne.
Hun ba selv om utredning, og fikk diagnosen «ADHD, kombinert type» ganske kjapt. Behandleren kommenterte at tilstanden var «sjeldent tydelig» hos Amalie. Da falt en del brikker på plass.
Les også: (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp
Prøver å bli glad i seg selv
– Jeg hadde en fantastisk behandler på DPS de siste årene, som endelig hjalp meg finne ut hva annerledesheten min egentlig var. Jeg forsto aldri hvorfor verken terapi eller medisiner hadde hjulpet, selv om jeg jobbet hardt og gjorde det jeg fikk beskjed om. Jeg ville bare fungere normalt. Det handlet aldri om å ha det bra, men om å føle meg ok, sier Amalie.
– Fra jeg var 15 år kom diagnosene depresjon, angst og personlighetsforstyrrelse med få års mellomrom. Først da jeg var 25 år fikk jeg diagnosen ADHD og muligheten til bedre livskvalitet med riktig behandling. Jeg går på sentralstimulerende medikamenter og det gjør ting litt lettere, men jeg savner tilbud om tilpasset terapi og strategier for å håndtere ADHD.
Amalie har bestandig vært ressurssterk og lett etter løsninger og svar. Men det er umulig å finne løsning når man ikke vet hva problemet er. Amalie synes det er skremmende at hun ikke fikk diagnosen tidligere, og at hun måtte være sin egen lege og forsker.
Hun håper andre skal slippe det hun har vært gjennom; ti år med feildiagnoser, feil medisiner, feil behandling og spørsmål om hvorfor alt var så vanskelig.
– Jeg tenker logisk, og det var en lettelse å få diagnosen som svar på hvorfor jeg er som jeg er. Det er ingen andre i nær familie med denne diagnosen, sier Amalie, og legger til at diagnosen også fører mye positivt med seg, det gjelder bare å «finne sitt eget». Hun forklarer at ADHD gir en sinnssyk driv, og at hun ikke hadde oppnådd det hun ønsket i musikkbransjen uten denne ekstra ressursen.
Høsten 2021 skrev hun et sterkt innlegg i Nettavisen der hun fortalte om seg selv og livet med ADHD. Hun håper andre barn og unge med ADHD skal bli sett, og slippe å bli utsatt for det samme som hun gikk igjennom
«Det er på tide å se jenta som gråter i hjørnet fordi ingen forstår henne. Så slipper hun kanskje å bruke resten av livet på å beklage at hun finnes», skriver hun i innlegget.
– Jeg ønsker meg det samme som alle andre; å være akseptert for den jeg er, en egen familie og et tilfredsstillende liv. Aller mest ønsker jeg meg å føle meg ok, smile til meg selv i speilet av og til, og at de rundt meg har det bra, avslutter Amalie.
Dette er ADHD
ADHD står for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder og deles inn i tre undergrupper:
1. ADHD hovedsakelig hyperaktiv og impulsiv type.
2. ADHD hovedsakelig uoppmerksom type.
3. ADHD kombinert type.
Kilde: Nasjonal retningslinje for utredning, diagnostisering og behandling, fra Helsedirektoratet
ADHD Norge
ADHD Norge er en frivillig organisasjon for mennesker med ADHD og deres pårørende. Med cirka 10.000 medlemmer er ADHD Norge den største frivillige organisasjonen innen psykisk helse.
Kilde: adhdnorge.no
Symptomer på ADHD hos kvinner
Hyperaktivitet:
Viser seg gjerne i form av indre uro, rastløshet, anspenthet, fikling, tankeflukt, emosjonell reaktivitet, kroppslig og mental overaktivisering og overdreven pratsomhet.
Impulsivitet:
Kan vise seg i form av en tendens til stadig å avbryte andre, si akkurat det som faller henne inn, slite med å forutsi konsekvensen av egne handlinger og utsagn, ta lite gjennomtenkte valg og plutselig endre retning og planer for livet.
Uoppmerksomhet:
Kan vise seg i form av glemsomhet, underaktivisering, grubling, bekymring, angst- og/eller depresjonssymptomer, dagdrømming og organiseringsvansker. At hun lett distraheres, kan resultere i slurvefeil i skole og på jobb, at hun går glipp av viktig informasjon, må lese ting gjentatte ganger for å få med seg meningsinnholdet og underpresterer i forhold til evnenivå.
Kilde: Nina Holmen, fagsjef, ADHD Norge
Behandling og informasjon
Mangel på kunnskap om hvordan ADHD arter seg hos jenter og kvinner er en av hovedårsakene til at diagnosen overses hos jenter.
Det er svært viktig at voksne kvinner med ADHD får god informasjon. Det å forstå sin egen diagnose er nyttig, slik at man kan finne ut hvilke styrker man har, og klare å sette ord på hvilke utfordringer man har. Familiene trenger også kunnskap om hva ADHD er, slik at kvinnen som har ADHD blir møtt med forståelse. På den måten kan hun unngå å føle skam og skyld, følelser som ofte er knyttet til diagnosen.
Kilde: Nina Holmen, fagsjef, ADHD Norge
Les mer her: Heftet om ADHD hos kvinner av Mira Elise Glaser Holthe
