Adopterte Kirsti måtte kjempe for arven

Kirsti Irene Line Reymert sier hun var heldig som kom til Ellen og Sven Reymert i Oslo.

De stilte riktignok høye krav til henne, men begge var snille og gjorde det beste de kunne for datteren. Allikevel ble ikke oppveksten enkel for Kirsti.

Hun har alltid visst at hun er adoptert, og da hun begynte på skolen startet også mobbingen. Fra første dag.

«Frøken», som læreren ble kalt den gangen, passet på å fortelle klassen at Kirsti var adoptert en dag Kirsti selv ikke var til stede.

– Kirsti er en lausunge. Hun er ikke ekte og er ikke noe å ta vare på, sa «frøken».

Etter det reagerte noen av de andre barna med fysisk og psykisk vold. For Kirsti ble ordene nesten verre enn julingen.

– Ikke rart foreldrene ga deg bort, så stygg som du er, var en av bemerkningen Kirsti fikk høre.

Hun møtte null forståelse fra skolens side. Kirsti gruet seg til hvert friminutt og gjemte seg ofte på do. Hun begynte å spille syk for å slippe skolen.

Hun fant fort ut at termometeret viste høy temperatur når hun varmet det på en lyspære. Men da det viste 42 grader, trodde ikke mamma på henne lenger.

Lite visste Kirsti den gangen at hun som adoptert skulle måtte kjempe for sine rettigheter, og for å bli godtatt, også som voksen: At hun skulle møte Frelsesarmeen og slektningene sine i retten 45 år etter at hun ble adoptert av ekteparet Reymert.

Kirsti følte at ikke alle så på henne som et familiemedlem på lik linje med dem selv, til tross for at de hadde samme etternavn.

Måtte vite sannheten

Da Kirsti ble 13 år, ble det så ille å være på skolen at hun rømte hjemmefra. Hun haiket til Sørlandet og tilbrakte en uke i Mandal, der familien hadde hus og hun ble tatt vare på av venner.

Da hun reiste tilbake og foreldrene forsto hvor vanskelig Kirsti hadde det, fikk hun bytte skole. Der ble alt ble mye bedre. Hun har alltid hatt et godt forhold til, og vært veldig glad i foreldrene sine, selv om hun føler seg ulik familien Reymert både av sinn og skinn.

– Pappa jobbet mye, og når han var hjemme, overøste han meg med oppmerksomhet, det satte jeg stor pris på.

– Jeg var gjennom et ungdomsopprør som handlet mye om å søke egen identitet. Men jeg fikk avslag da jeg ba om innsyn i adopsjonspapirene mine som 16-åring, sier Kirsti.

Kirsti snakket åpent om at hun ønsket å vite hvor hun egentlig kom fra, og foreldrene støttet henne fullt ut da hun kontaktet Fylkesmannen på 18-årsdagen sin. Hun fant ut at hun er født i Porsgrunn og at den biologiske moren døde av kreft da Kirsti, som den gangen het Line, var ti måneder.

Hun fant seks søsken, noen av dem har hun kontakt med i dag. Kirsti har lest alle papirene fra barnevernet. Det var de tre eldre søstrene som tok seg av Kirsti til hun var halvannet år. Da sa den biologiske faren, ifølge rapporten fra barnevernet:

– Hun faller for dyr i kosten.

Barnevernet sørget for at Kirsti ble plassert på Frelsesarmeens barnehjem, der hun knyttet seg til de andre barna og de ansatte. Tre år gammel ble hun revet opp med roten igjen, da en fremmed dame og mann, sammen med en diger hund, tok Kirsti med seg hjem til Oslo.

Plutselig skulle hun ikke hete Line lenger, hun ble Kirsti Irene. Hun var adoptivbarn, men følte seg alltid som mamma og pappas datter. Slik har det vært hele livet, selv om hun aldri følte seg helt akseptert av enkelte i familien.

Les også: Hadde krav på erstatning da sønnen ble drept i FN-tjeneste – Forsvaret sa ingenting

Viktig med egen familie

Kirsti var fast bestemt på å få egne barn, og fikk tre barn på to år og ni måneder, de er nå 27, 29 og 30 år. I tillegg har hun en fosterdatter på 27, og Kirsti er glad for at barna fikk vokse opp med søsken. Selv var hun enebarn.

Hun hadde litt kontakt med søskenbarn, og det var spesielt én av fetterne som hun mener viste at han ikke likte henne. Det kom aldri til noen episoder, Kirsti følte det hun betegner som motvilje og kulde, men lot seg ikke merke med det.

Ellen og Sven ble superstolte da de ble besteforeldre, og forgudet Kirstis barn. Selv om Kirsti bodde i Trysil og på Løten, tok hun ofte med seg barna til bestemor og bestefar i Oslo. Så lenge foreldrene var friske nok, gikk besøkene begge veier.

– Dessverre fikk mamma Alzheimer før hun var 60 år, og hun bodde på sykehjem fra hun var 70 til 80 år. Hun døde ni måneder etter pappa i 2019. Begge var under vergemål de siste årene, sier Kirsti.

– Det var tungt for meg å miste mamma to ganger, første gang mens hun fortsatt levde. Så fikk pappa kreft i tre omganger, og overlevde alle rundene. Han ble avhengig av hjemmesykepleie og det gikk fort nedover med helsen hans, også mentalt. Fra å være revisor med full kontroll på alle områder, ble han sint og utagerende, veldig tynn og kunne ikke gjøre rede for hva han hadde brukt penger på. Han tømte både mammas og sin egen bankkonto. Våren 2014 tok jeg ham med til fastlegen.

Diagnose og testamente

I september samme år fikk Sven Reymert diagnosen frontal demens, legen beskrev at han var i sjiktet moderat til alvorlig dement.

Kirsti fulgte ham opp hele veien, og var litt skeptisk da faren fikk plass på Romsås sykehjem. Etter noen dager var hun imidlertid sjeleglad for at faren hadde kommet dit. Han viste tydelig at han trivdes, var med på aktiviteter, spiste og la på seg.

Flere år tidligere hadde Kirsti snakket med faren om testamente.

– Det er ikke nødvendig å skrive testamente, mamma og jeg har bare deg, forteller Kirsti at faren den gangen sa.

Kirsti bodde nå på Løten, var i full jobb, hadde egen familie, men kjørte til Oslo for å være sammen med faren to ganger i uken. Demensen forverret seg, og det eneste Kirsti ville var at faren skulle ha det rolig og godt de siste årene. Hun var trygg når han var på Romsås sykehjem, der han fikk hjelp til personlig hygiene, måltider og alt annet han ikke lenger mestret.

– I 2016 ringte de fra sykehjemmet og fortalte at en slektning ønsket å ta pappa med til advokat for å skrive testamente. Jeg skjønte med en gang hvem denne slektningen var; fetteren som jeg følte aldri hadde godtatt meg, sier Kirsti.

– For pappas skyld valgte jeg å ikke gjøre noe. Det siste han trengte i sitt forvirrede hode var en familiekrangel. Fetteren min innhentet legeerklæringer fra spesialister, som jeg mente ikke kjente pappa, og som konkluderte med at pappa hadde evne til å forstå og vurdere hva han gjorde, at han var testamentfør. Og han skrev under testamentet.

Kirsti fortsatte å besøke faren, men lot kampen om testamentet bero. Faren døde i februar 2019. Dagen etter bisettelsen fikk Kirsti testamentet i hånda da hun var hos farens verge.

– Har du en god advokat?, spurte vergen.

Kirsti visste hvem hun skulle kontakte. Hun gikk ut i bilen og ble sittende og gråte.

Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

Rettssak i fem dager

– Ifølge testamentet skulle kona Ellen få minstearven på fire ganger grunnbeløpet og Kirsti én million. Resten skulle Frelsesarmeen arve med 1/3 mens 2/3 skulle fordeles likt mellom onkelbarna, forteller Kirsti.

– Jeg visste med sikkerhet at dette ikke var pappas vilje. Han hadde et nært forhold til meg og barnebarna og ønsket at vi skulle arve ham. Han ga en slant i Frelsesarmeens gryter og kjøpte Krigsropet av og til, men hadde ikke noe annet forhold til organisasjonen enn at han og mamma hentet meg i 1973 på Frelsesarmeens barnehjem.

Nå begynte en to års kamp med Kirsti på den ene siden og slektningene pluss Frelsesarmeen på den andre. Kirsti brukte mye tid og krefter på å lese alle dokumenter i saken.

Hun fikk hjelp og støtte av advokat, samboer og barn, i tillegg til en fetter som også var adoptert inn i familien. Da partene ikke kom til enighet, måtte de gå rettens vei. Det ble rettssak i Oslo Tingrett i februar i år. Kirsti hadde sønnen Knut Martin med seg de fem dagene rettssaken varte. På grunn av koronarestriksjoner slapp få inn i rettssalen.

– Jeg opplevde egentlig alle fem dagene som gode, men det var en stor påkjenning. Mest av alt var jeg takknemlig for at pappa slapp å oppleve dette, det hadde knust hjertet hans. Før han ble syk, var pappa verdens mest tålmodige mann, som aldri var sint. Motpartens vitner hadde lite å fare med, loven og fagpersonell som kjente pappa kjente også sannheten.

– På grunn av vinterferie og påskeferie måtte jeg vente lenge på den endelige dommen, og da den kom, begynte jeg å gråte igjen. Jeg vant rettssaken. Det har vært en beintøff periode, og jeg håper min åpenhet om saken kan komme andre adopterte til nytte. Vi er like verdifulle som ethvert annet familiemedlem, på alle plan.

Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den

Grundige undersøkelser

Jacob Winderen Lindegaard, som er Frelsesarmeens advokat, påpeker at organisasjonen ikke hadde kjennskap til familien Reymert før de ble underrettet av tingretten om at de var tilgodesett i Sven Reymerts testamente.

Advokaten sier det ikke er uvanlig at arvinger er uvitende om avdøde slektningers siste vilje, før de ser testamentet.

På generelt grunnlag nevner han at det er testasjonsfrihet i Norge, med de begrensninger som følger av reglene om ektefellearv og pliktdel. Denne delen av arven vil uansett tilkomme dem som har rett på den.

Lindegaard nevner også at organisasjoner i mange tilfeller lett kan gjøres til syndebukken i saker hvor et testament ikke er kjent fra tidligere, at det er ulike oppfatninger om innholdet, samt at disposisjoner i testamentet kan oppfattes som en utidig innblanding i slektens arverett. Han viser til at slektens følelse om arverett til formuer tradisjonelt står sterkt i den norske folkesjelen.

– I Norge har vi mindre grad av tradisjon for å opprette testament som disponerer annerledes enn arvelovens bestemmelser enn andre land vi ellers liker å sammenligne oss med, sier advokaten.

– Frelsesarmeen hadde ingen kunnskap om at Kirsti Reymert bodde på deres barnehjem som liten, hun nevnte det heller ikke selv under rettssaken. Lindegaard vil ikke spekulere i om dette hadde gjort at tilknytningen til Frelsesarmeen ble ansett å være sterkere, men han fremhever at det er viktig å få frem at organisasjonen respekterte Kirsti Reymert som livsarving. Frelsesarmeen gjorde ikke noe etisk ukorrekt.

Han forklarer at som alltid i slike saker, gikk Frelsesarmeen grundig til verks med sine undersøkelser, kort tid etter de ble underrettet om testamentet og det fremkom innsigelser til gyldigheten av dette. Sammen med testamentet ble det fremlagt utredninger fra to spesialister i geriatri, som begge konkluderte med at Sven Reymert hadde testasjonskompetanse.

Lindegaard forklarer at slike spesialistuttalelser, hierarkisk i det medisinske system, går foran uttalelser fra sykehjemsleger, og at man som advokat ikke har forutsetninger for å overprøve slike spesialistuttalelser. Han mener at i dette tilfellet var også vurderinger fra fastlegen noe uklare av ulike årsaker.

Advokaten sier videre at da Frelsesarmeens alltid forsøker å løse saker i minnelighet utenfor rettssystemet, og det er mange eksempler på at Frelsesarmeen frasier seg arv hvor det er tvil om f.eks. gyldigheten av et testament. I denne saken ga ikke forsøk på innspill om dialog til saksøker resultat.

Lindegaard forklarer at man da fikk en situasjon hvor man, basert på at testamentet var gyldig opprettet i henhold til spesialisterklæringene og med bistand fra et velrennomert advokatfirma, sto overfor en moralsk forpliktelse om å stå ved at testamentet skulle legges til grunn som Sven Reymerts siste ønske om fordelingen.

Uenigheten som forelå medførte at den eneste måten å få et resultat var at Kirsti Reymert gikk til rettssak. Avslutningsvis legger Lindegaard til at det etter tingrettens dom ikke var grunnlag for Frelsesarmeen til å anke, siden dommen konkluderer med at Reymert hadde testasjonskompetanse.

Les også: Cecilie (22) tar sjansen og setter seg inn i pirattaxien. Hun aner ikke at turen skal forandre livet hennes for alltid

Blir erklært ugyldig

En av Kirstis advokater, Jannicke Knudsen i ddvokatfirmaet Eckhoff Fosmark & Co DA, sier at denne typer saker er krevende, ikke minst for klienten. Det er en tung, kostbar og langvarig prosess for en person som allerede er i en sårbar situasjon.

– Det kommer klart frem både i Arveloven og i Adopsjonsloven at adopterte har samme rett til arv som egenfødte barn, sier Jannicke Knudsen.

– Dette kan ingen bestride. I Kirstis sak gikk tvisten på hvorvidt farens testamente kunne erklæres ugyldig, og retten skulle ta stilling til om flere paragrafer i den tidligere Arveloven (Arveloven § 1972) kom til anvendelse.

Advokaten trekker spesielt frem paragraf 63 i den tidligere arveloven:

«§ 63. Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når disposisjonen er framkalla ved tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling.»

– Av tingrettens dom fremkommer det at dommeren fant det sannsynliggjort at testamentet ikke ga uttrykk for avdødes uavhengige og vel gjennomtenkte handling, og at testamentet i sin helhet derfor skulle settes til side som ugyldig i medhold av den tidligere arvelovens § 63, sier Knudsen.

– Da rettssaken var over, var jeg så sliten at jeg nesten ikke hang sammen, og jeg har ikke kommet helt til hektene ennå og jeg har ikke greid å begynne å jobbe igjen. Allikevel er jeg glad jeg klarte å stå løpet ut. Det handler om min identitet, om å bli inkludert og godtatt som den jeg er, avslutter Kirsti.

Journalisten har kontaktet Kirstis fetter, som gjennom sin advokat meddeler at han av personlige og familiære årsaker ikke ønsker å kommentere saken.

«Jeg våget ikke legge deg fra meg. Da var det tryggere å vite at vi hele tiden var nær hverandre. Hjerte mot hjerte»

Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg