Hele familien var bekymret for hvordan det skulle gå med Rune. Da alt så som mørkest ut, skjedde det store vendepunktet
En dag, etter et raserianfall, ser Rune seg i speilet. Blodet renner nedover ansiktet og tresplinter står ut av hodet hans. Da han gir han seg selv et løfte: «Dette må ta slutt. Dette må du ordne opp i», sier han til speilet.
Vang i Valdres 1994: Rune er i toårsalderen, og mamma Mette Hammerstad har lagt merke til at noe er annerledes med sønnen hennes. Rune blunker så mye med øynene og kommer med rare lyder. Ingen av de to eldre barna hennes har vært på den måten.
Da lillegutt starter i barnehagen, nevner hun det for helsesøster.
«Mange barn har diverse uvaner. Som regel vokser de det av seg», beroliger hun.
Men det gjør ikke Rune. Tvert imot. Uroligheten blir mer intens jo eldre han blir. Når de ser på TV, kan Rune hoppe opp og ned, til stor irritasjon for søsknene sine. En gang familien skal se filmen Småkryp på kino, er Mette mer opptatt av å bekymre seg for Rune som ikke kan sitte stille, enn å følge med på filmen.
Foreldrene prøver med belønninger for å få ham til å holde seg i ro. Noen ganger virker det, men som regel ikke. Rune blir bare mer og mer urolig.
Så skal Rune begynne på skolen. Hvordan skal det gå med ham i klasserommet når han må sitte stille ved pulten?
Mette ringer PPT-tjenesten og ber om å få snakke med en psykolog. Hun må finne ut hvorfor yngstegutten hennes er så urolig.
Les også: Mistenker du tics hos barnet ditt?
Full av energi
«Har du hørt om Tourettes syndrom», spør psykologen da han har hilst på Rune. Da Mette åpner brosjyren som psykologen gir henne, er det som å lese om sønnen. De ufrivillige bevegelsene kalles tics og er symptomer på Tourettes syndrom.
Rune får god kjemi med psykologen som følger ham opp. Og det blir møte med skolen og PPT-tjenesten. Heldigvis får gutten gode lærere. Alle er innstilt på å legge til rette, slik at Rune skal klare seg på skolen.
Rune er en blid gutt, full av energi og spillopper. Han får gjerne de andre barna med på rampestreker. Bare én gang er det noen som prøver seg. Da slår Rune hardt tilbake. Og etter det tør ingen å si eller gjøre noe mot ham.
Mette trøster seg med at han er godt likt og har venner. Men det blir noen opprivende episoder mens Rune vokser til. Han kan eksplodere i sinne når det er noe han ikke får til. Leker og andre ting blir smadret og går ofte veggimellom.
Han er aldri sint lenge om gangen. Etterpå er han lei seg for det han har ødelagt, og fordi han ikke vet hvordan han skal kontrollere de sterke følelsene sine.
Mette og familien snakker med Rune om hva han kan gjøre i stedet for å ødelegge ting. Rune er lydhør og kommer med egne forslag, for han er en usedvanlig reflektert og empatisk gutt. Da PPT-tjenesten BUP foreslår at de skal prøve medisinering, blir foreldrene skeptiske. Men etter en stund går de med på det. Det blir mye prøving og feiling, og Rune blir til tider overmedisinert.
Les også: Jonathan (8) har Tourettes syndrom
Mammas dagbok
«Nå har jeg ikke telefon lenger», er Mettes hjertesukk i dagboken hun skriver. Fra Rune er elleve år begynner hun å skrive om store og små hendelser. I Mettes dagbok står det om tastaturer og telefoner som blir smadret, men også om hva slags medisiner Rune prøver ut og bivirkninger. På den måten kan de i fremtiden slå opp når de lurer på noe med medisineringen.
I tenåringsalderen baller symptomene på seg. Når ting blir vanskelig, kan sønnen slå i dører, knuse ting og skade seg selv. Rune har nesten alltid skrammer og blåmerker på kroppen. Men sinnet hans går heldigvis aldri utover andre mennesker.
Tourettes syndrom er en nevrobiologisk tilstand som kjennetegnes av tilbakevendende tics. Et tic er en ufrivillig, plutselig, rask, gjentagende, ikke-rytmisk bevegelse eller lyd. Eksempler på vanlige tics er blunking, hodebevegelser eller harking/kremting.
Ca. 1 prosent av barn og unge og 0,5 prosent av voksne tilfredsstiller diagnosekriteriene. Tourettes syndrom forekommer hyppigere hos gutter.
Kilde: Oslo universitetssykehus
Mette vet at det er vanlig å få tilleggsvansker med Tourettes. Rune blir diagnostisert med tvangstanker, ADHD og OCD. Han er også mye deprimert. Men det går på et vis fint gjennom hele ungdomsskolen. Rune har fremdeles engasjerte lærere, og han har den samme psykologen gjennom hele skolegangen.
Rune blir sliten etter å ha holdt tilbake ticsene hele skoledagen. Han har alltid hatt problemer med å konsentrere seg og komme i gang med skolearbeidet. Men Mette vil at sønnen skal komme seg videre i skoleforløpet. Derfor sitter de i timevis med lekser om kvelden.
Rune er ekstremt sosial, og folk liker å være sammen med ham. De godtar ham for den han er. Da klassen blir oppløst og skolen får nye elever, er det noen som hermer etter ticsene hans. Men det roer seg fort, for Rune har en skokk med venner som forsvarer ham.
Mette tror at sønnen vil få det lettere hvis han er åpen om det han sliter med. Men Rune er tretten år og vil ikke at de andre skal vite at han har Tourettes. Etter å ha deltatt på et seminar i Tourette-foreningen, får han for første gang møte andre med de samme utfordringene som ham selv. Noen er til og med hardere rammet. Da føler han seg ikke så alene om problemene og bestemmer seg for å være åpen. Å fortelle klassen om diagnosene er en lettelse.
Les også: Har barnet ditt ADHD eller er det bare urolig?
Fant sitt kall i livet
En dag får Rune prøve fotoapparatet til en venn. I samme øyeblikk blir han hektet på foto. Rune bruker alle konfirmasjonspengene sine på eget fotoapparat. Han sluker alt han kommer over om fotografiets kunst, historie og teknikker. Studerer til og med maleren Rembrandts lysmønster og blir inspirert. Øver seg på å ta actionbilder av kameratene når de driver med BMX-sykling.
Badet hjemme i første etasje blir til mørkerom, der Rune fremkaller bildene sine. Han har funnet sitt kall i livet. Rune skal bli fotograf!
Rune begynner på videregående. Han flytter til Gjøvik hvor de har fotolinje. Rune kjenner ingen på den nye skolen. Alt virker overveldende. Rune prøver å gjøre seg usynlig. Tør ikke møte de andres blikk. Han blir opphengt i at han ikke må gå rart eller snuble i fortauskanten. Men jo mer han tenker på det, jo verre blir det. For første gang i livet får han problemer med det sosiale.
Han vil ikke at de andre på skolen skal oppdage at han har Tourettes. Hele dagen bruker han kreftene på å konsentrere seg om å skjule ticsene.
Foreldrene har hyppige møter med PPT-tjenesten, BUP og skolen. Lærerne er fantastiske og gjør hva de kan for å hjelpe Rune. Likevel sliter han mer og mer. Han begynner å skade seg selv og får for første gang tanker om at han ikke orker å leve mer. Rune skulle ønske det fantes konkrete løsninger for å få bukt med alle tvangstankene, hangen til å skade seg selv, sinnet og angsten.
Hjemme går mamma Mette på nåler og er livredd. Hver dag frykter hun å få telefonen om at noe forferdelig har hendt. Mette har hyppig kontakt med skolen og BUP. De lover å passe på Rune. Likevel får hun ofte lyst til å slippe alt hun har i hendene på jobb, og dra til Gjøvik for å se etter sønnen.
«Jeg går ikke før jeg får hjelp!»
Gjøvik, 2009: Rune er 18 år og står på kanten på en høy bygning, klar til å hoppe, gjøre slutt på alt det vonde. Han er så sliten av å ha tics, tvangstanker og angst. Orker ikke mer! Men idet han lener seg over kanten, er det noe som stopper ham. Han tenker på alt det han brenner for og vil med livet, og får et glimt av noe godt der fremme.
En dag, etter et raserianfall, ser Rune seg i speilet. Blodet renner nedover ansiktet og tresplinter står ut av hodet hans. Da gir han seg selv et løfte:
«Dette må ta slutt. Dette må du ordne opp i», sier han til speilet.
Rune går inn på Gjøvik sykehus og sier: «Jeg går ikke før jeg får hjelp!».
Da han forteller at han har tanker om å avslutte livet sitt, blir han innlagt. I samarbeid med psykologene utvikler han strategier innen kognitiv psykologi for å løse problemene sine. De tar for seg ett og ett problem og utviklet strategier for å mestre utfordringene. Mens vennene feirer russetiden, ligger Rune inne på sykehuset. Etter hvert klarer han å gå på skolen, men han sover på sykehuset om natten.
Les også: (+) Da sønnen vår fikk diagnosen, falt brikkene på plass
På skolen forstår de at ett år til med skole vil bli et mareritt for Rune. Skolen finner en fotograf på Lillehammer som vil ta ham i lære. Fotografen tvinger Rune ut. Han må hente inn vilt fremmede mennesker og få dem til å stille opp i fotostudio. I begynnelsen er det tøft, men etter hvert merker Rune at selvfølelsen vokser og at utfordringen virker som medisin mot den sosiale angsten.
Halvannet år senere får Rune det etterlengtede svennebrevet sitt. Han er ferdig utlært fotograf! Mamma Mette tørker en tåre av stolthet. Men hun blir ikke særlig glad da Rune straks forteller at han vil flytte til Oslo. Det er langt hjemmefra, og storbyen virker så skremmende. Men Rune står på sitt og får leid seg hybel. Det er i Oslo oppdragsgiverne er, argumenterer han.
Heldigvis flytter storebror Vegard også til hovedstaden og er en støtte for ham den første tiden. Rune går rundt til forskjellige bedrifter, banker på dører og deler ut visittkortet sitt. Nye grenser blir sprengt, og han får stadig flere fotooppdrag.
I Oslos gater ser han så mange spennende ansikter. Folk med spor av levd liv i ansiktene, narkomane og uteliggere. Rune er nysgjerrig på livshistoriene deres. Han kjenner seg igjen i dem. I smerten og angsten. Han får lov til å fotografere dem, og bildene fører til fotoutstilling til inntekt for =OSLO i 2016. Alle bildene blir solgt. Snart får Rune i oppdrag å utsmykke kafeer og bedrifter med bildene sine. Han blir etter hvert en anerkjent fotograf.
Les også: (+) Jeg trodde det var datteren min som var syk. Men det var egentlig meg
Stolte foreldre
Vi sitter i barndomshjemmet til Rune i Vang i Valdres i huset som ligger i omkranset av høye fjell og vann. Rune har tatt seg en uke ferie og gleder seg til mammas elgstek og turer i den vakre naturen. Han har gått på flere meditasjonskurs den siste tiden, og hjembygda er et perfekt sted å praktisere den nye interessen. Rune forteller at meditasjonen gjør ham bedre mentalt rustet mot tvangstanker og tics. Og det har bidratt til at han har trappet ned på medisinene.
Mette er stolt av sønnen og alt han har fått til på tross av utfordringene i barne- og ungdomsårene.
– Hele familien var bekymret for hvordan det skulle gå med Rune. Men se på ham nå. Han er blitt en voksen og reflektert mann som har gjort sine svakheter til en styrke. Vi er utrolig stolte av ham!
Rune selv tror ikke han ville ha blitt en like dedikert fotograf uten diagnosene og alle tilleggsutfordringene. Men mest av alt mener han at åpenheten innen familien har reddet ham.
– Jeg er takknemlig for alt foreldrene og mine søsken har gjort for meg, og for alle de gode menneskene som har støttet meg. Det har betydd alt! •
Se Runes bilder på hjemmesiden hans: fotografoslo.no
