sykkelulykke endret livet:
«Det var rart», tenkte Louise (38) om beskjeden fra legen. Det ble starten på et ni år langt mareritt
Legen trodde at Louise bare hadde forstuet ankelen. Det ble starten på et ni år langt mareritt.
Når Louise Lykke Hulmose (38) henter den fem år gamle datteren i barnehagen, flokker de andre barna seg rundt henne fordi de vil se «robotbenet» hennes. De synes det er så kult.
– ’Kan du hoppe på det? Eller hinke på ett ben?’, spør de. Her om dagen kom en av de små guttene bort til meg og dro i buksebenet mitt. Han ville forsikre seg om at benet mitt var inni der. Da han fikk det bekreftet, så han fornøyd ut, forteller Louise med et smil.
For å forstå situasjonen hos familien Hulmose i Esbjerg i Danmark, må vi over ti år tilbake i tid, til 13. desember 2012 – en dag som for alltid er spikret i Louises hukommelse.
Det var et liv før den dagen, og et annet etter. Hun hadde vært på spinningtime og skulle sykle videre til skolen hun jobbet på som lærer.
Men hun hadde ikke syklet mer enn noen få meter før sykkelhjulet gled på den isete veien, og Louise veltet. Hun syklet ikke fort, og det var ingen biler eller andre syklister i nærheten. Men fallet fikk henne til å skrike av smerte, og det kom heldigvis raskt to menn til unnsetning.
– Jeg fikk sagt at jeg var sikker på at både håndleddet og ankelen var brukket. Jeg ble hentet av ambulanse og fikk mye morfin med en gang fordi smertene var helt uutholdelige, forteller Louise.
Komplisert brudd
Hun kom til sykehuset på en veldig travel dag. Armen ble satt på plass og gipset, og ankelen røntgenfotografert. Her lød beskjeden at den bare var forstuet.
– Det syntes jeg var rart, for det føltes som om den var helt ødelagt, sier Louise.
Hun ble sendt hjem med bare en støttebandasje rundt foten. Om natten hadde hun så sterke smerter at hun overhodet ikke sov, og dagen etter ringte hun gråtkvalt til sykehuset og ba om sterkere smertestillende.
Da legen hørte hvor vondt hun hadde, ble det tatt en ekstra titt på røntgenbildene. Og denne gangen var beskjeden en helt annen: Ja, ankelen var brukket, og det var faktisk et komplisert brudd. Hun måtte opereres raskest mulig, og måtte ikke på noen måte belaste foten.
Men det var dessverre allerede for sent.
Les også: Jessica (49) skulle bare slappe av i godstolen etter en lang dag. Så begynte dramaet
Ni år med operasjoner
Etter dette fulgte ni lange år med intet mindre enn 20 operasjoner. Ankelen ble avstivet tre ganger – det er en operasjon som skal forbedre evnen til å gå og hindre bevegelighet i ankelleddet – men intet hjalp.
Louise hadde smerter hver eneste dag og kunne hverken gå i butikken eller de 400 meterne ned til barnehagen for å hente datteren Uma. Når hun beveget seg utenfor husets fire vegger, var det alltid med en krykke som støtte.
– Jeg hadde selvfølgelig dager hvor jeg gråt og var frustrert. Jeg var lei av å være «hun med krykken», og henne det alltid måtte tas hensyn til. Men det hjalp jo ikke; jeg kunne ikke bare sette meg ned og gi opp, og jeg ville heller ikke la dette definere hvem jeg var.
Les også: (+) Da jeg åpnet kofferten til mannen min, fikk jeg sjokk. Hvordan kunne han?
Sjokkbeskjeden
Første gang samtalen med legen handlet om muligheten for å amputere benet under kneet, gikk Louise nærmest i sjokk.
Selvfølgelig skulle hun ikke amputere, dette her måtte da kunne fikses. Selv om bruddet var komplisert, var det tross alt bare en brukket ankel.
– Man amputerer da ikke et ben fordi man har veltet på sykkel, sa jeg til legen. Men en dag sa legen: ‘Louise, dette blir ikke bedre, så nå synes jeg vi bare skal se å få amputert benet.’ Så snudde hun PC-skjermen mot meg og viste at jeg kunne få time 31. januar 2022, sier Louise.
Hun gikk hjem og lagde en liste med argumenter for og imot amputasjon. På minussiden sto bare to ting: Fantomsmerter, og det «å se sånn ut».
På pluss-siden var det 27 punkter, blant annet «leke med barna mine, gå tur igjen, slippe å bruke krykke, leve et liv uten begrensninger, danse med venninnene mine».
– Likevel var det en veldig vanskelig beslutning å ta. Jeg gjorde meg mange tanker om hvordan andre ville se på meg. Og hvordan ville Karsten, mannen min, takle det nye utseendet mitt? Men han beroliget meg og sa: ‘Louise, det er bare et ben. Det er jo ikke benet ditt jeg har giftet meg med. Det er deg.’
Louise var også redd for hvordan hun selv ville reagere når hun våknet opp etter operasjonen, og fått hjelp hos en psykolog til å takle disse tankene. Det ble likevel minst like ubehagelig som hun
hadde fryktet:
– Jeg fikk et så voldsomt angstanfall at jeg trodde hodet mitt hadde gått i stykker. Det varte i tre kvarter. Sykepleieren holdt meg i hånden, og Karsten kom opp i sengen til meg – han lå og holdt rundt meg og prøvde å berolige meg, forteller Louise.
Hun skulle forholde seg til en helt ny kropp. Og det gjorde fortsatt vondt, men hun hadde i det minste håp om at det skulle gå den rette veien nå – ganske sikkert med små skritt, men i det minste i riktig retning.
En ny kropp å elske
I dag kan Louise faktisk elske den nye kroppen sin – bare et drøyt år etter operasjonen.
– Her en dag sa Thit, datteren min på 11 år: ‘Kom, mor, så løper vi om kapp!’ Det var jeg med på med en gang. Vi lo mens vi løp, og hun var så stolt over at hun nesten slo meg, så jeg foreslo at vi gjorde det en gang til. Det var så gøy!
For å komme dit hun er i dag, har Louise måttet trene intensivt hver eneste dag. Det å amputere et ben, få protese og bli i stand til å gå med den er en både smertefull og krevende prosess.
– Kroppen min må være sterk, så jeg har virkelig trent – noen ganger også for mye. Dermed fikk jeg vondt i hoften og i kneet av å gå med protesen. Men jeg var så ivrig på å lære meg å gå ordentlig. Jeg hadde haltet rundt med en krykke i så mange år, så når jeg nå endelig skulle begynne å gå normalt, ville jeg gjøre det ordentlig, sier hun.
Louise innrømmer gjerne at det har vært mye som har vært vanskelig i hele denne prosessen.
– Du skal lære å elske en ny kropp. Jeg synes faktisk etter hvert at protesen er ganske kul. Jeg har designet den helt som jeg ville ha den. Men synet av den lille benstumpen som er igjen, kan jeg fortsatt ha det vanskelig med noen ganger. Jeg har grått mye, og gjør det fortsatt. For jeg savner jo det å ha to ben. Jeg har grått over urettferdigheten i det – hvorfor måtte dette skje meg?
Kan nesten alt
– Da jeg hadde amputasjonssamtalen med legen, spurte hun meg hva jeg drømte om å kunne gjøre. ‘Jeg vil så gjerne kunne løpe igjen’, svarte jeg.
– Jeg hadde aldri vært spesielt ivrig til å løpe før ulykken, men nå virket det som det mest fantastiske i verden å kunne løpe av sted helt uten smerter. På det tidspunktet føltes det helt urealistisk – jeg hadde ikke løpt på ni år, sier hun.
Men i dag kan Louise løpe. Og ikke bare noen få hundre meter om kapp med datteren. Hun kan løpe en kilometer flere ganger i uken takket være en spesiell løpefot som hun fester til protesen.
– For mannen min har det også vært fantastisk å oppleve at jeg i dag kan gjøre nesten alt. Før har jo livet vårt vært preget av mange begrensninger, men nå kan vi gå en tur sammen når vi har lyst, og jeg kan gå til butikken og handle mat når jeg vil, sier Louise.
